«Føre var»-prinsippet

«Føre var»-prinsippet er en tilnærming som brukes når det er vitenskapelig usikkerhet om potensielle skadevirkninger av en aktivitet, et produkt eller en beslutning. Dersom det er rimelig grunn til å tro at en handling kan føre til alvorlig eller irreversibel skade på miljøet, bør tiltak iverksettes for å forhindre skaden — selv om det ikke foreligger full vitenskapelig sikkerhet. Det brukes ofte i forvaltningen av naturressurser og økosystemer, f. eks. i fiskeriforvaltningen der kvoter og reguleringer settes for å unngå overfiske, selv om bestandene ikke nødvendigvis er akutt truet.

Havforskerne bruker «føre var»-prinsippet når de anbefaler kvoter. Nå lurer jeg virkelig på om de rett og slett er for «føre var». Selv om jeg aldri har fisket, leser jeg mye om temaet. Og det går en markant skillelinje mellom forskernes anbefalinger og fiskernes observasjoner. Fiskerne er ute på havet hver dag. De ser hvor mye fisk det er, hvor den beveger seg og hvordan forholdene endrer seg fra år til år. Mange av dem mener at kvotene ofte settes for lavt, og at «føre var»-prinsippet brukes som et skjold for en altfor forsiktig forvaltning. Mye tyder på at dette er en riktig observasjon. Det er ikke lenger snakk om en forsiktig reduksjon av kvoter, men en radikal nedgang, med «føre var»-prinsippet som dekke.

Fra min vestvendte veranda ser det ut til at havforskerne har blitt overforsiktige, og stadig mer forsiktige for hvert år. Det kan få dramatiske følger for fiskerne, fiskeindustrien og mange kystsamfunn. Når man likevel må redusere kvoter, bør det være mulig å unngå en for bratt nedgang og balansere rådene opp mot samfunnsøkonomiske hensyn.

Politikerne tør ikke tukle med havforskernes råd. Det er på sett og vis forståelig. Hvis de gjør det, vil alle miljøorganisasjoner gå i strupen på dem. Derfor er saken låst, og fiskerne må bare bøye hodet og akseptere store kvotereduksjoner og stadig mer rigide reguleringer.

I annerledeslandet har vi nå kommet til et punkt der fagfolk utenfor havforskningsmiljøet må gå inn å evaluere havforskernes arbeid. Når kartet ikke stemmer med terrenget, er det på tide å gå havforskerne etter i sømmene. Det er nemlig ikke logisk at fiskerne langs kysten melder om godt fiske på alle redskaper samtidig som kvotene kuttes kraftig. Hvis en bestand er truet, burde det naturlige utfallet være at det er lite fisk å få. Når fiskerne rapporterer om godt fiske over store områder, virker det usannsynlig at havforskerne har rett i sine anbefalinger.

Det er selvsagt slik at forskning aldri er eksakt, og at biologiske systemer er ekstremt kompliserte. Men kanskje bør forskerne begynne å ta fiskernes erfaringer mer på alvor. De har vært ute på havet lenge før de første forskningsskipene begynte å ta prøver, og de ser utviklingen i sanntid — ikke bare som en matematisk formel i en rapport.

Det kan tenkes at sannheten om bestandsstørrelser ligger et sted mellom fiskernes observasjoner og forskernes anbefalinger. Men da kan ikke myndighetene være helt religiøse i forhold til forskernes vurderinger. Torsken i Barentshavet deler vi med russerne, og jeg har en sterk mistanke om at de fisker det de vil, uavhengig av kvoter. I annerledeslandet er politikerne naive når dette spørsmålet kommer opp til diskusjon.

Det er også verdt å merke seg at i noen andre bransjer, som oljevirksomhet og dumping av avfall i fjordene, gravlegges «føre var»-prinsippet. Aktørene som driver med dette, har så sterke økonomiske muskler at myndighetene ruller ut den røde løperen. Noen tusen sjarkfiskere i annerledeslandet er det derimot ingen som bryr seg om. De får bare beskjed om å holde kjeft og rette seg etter det myndighetene vil gi dem av kvoter. De prøver å være «føre-var» og berge økonomien sin — og den lokale fiskebedriften.