SVEIN-GUSTAV SINKABERG

Det første «Månedens intervju» kom i 1985. Førstemann ut var Eivind Reiten, fire måneder før den unge Senterpartikometen — og til Thor Listaus store skuffelse og forbitrelse, ble utnevnt som ny fiskeriminister. Listau hadde blitt lovet av Kåre Willoch at han kunne fortsette som fiskeriminister om de borgerlige vant valget høsten 1985, og hadde frasagt seg gjenvalg til Stortinget. Willoch holdt ikke ord. Dermed ble det en brå slutt på Listaus politiske karriere. 

Spalten «Månedens intervju» kan følgelig feire 40-årsjubileum i disse dager. Redaktøren har ikke den fulle oversikten, men må begynne å nærme seg 400 av disse relativt omfangsrike intervjuene. Vi kunne ha skrevet flere bøker. De lengste har lagt beslag på nærmere 25 sider i bladet. Gjennomgår vi listen over intervjuobjekter kommer det tydelig frem at næringen har mange familiebedrifter. Av fedre og sønner som har vært månedens intervjuobjekter kan vi nevne Stig og Robert Ervik, Einar og Thorvald Giæver, Inge og Christian Halstensen, Ola Helge og Knut Roald Holmøy, Edgar og Johnny Ingebrigtsen, Hallvard jr. og Ole-Eirik Lerøy, Hans Petter og Jacob Palmer Meland, Ola og Ola Christian Olsen samt Helge og Arne Møgster. Av far og datter Arne W. og Elisabeth Johansen, Helge og Bodil Richardsen, Peder O. og Christin Skånevik Lie. Av søsken Rolf og Gunnar Domstein, Odd og Peter Ludvig Fladmark, Kjetil og Inger-Marie Sperre samt hele Haagensen-gjengen med far Bjarne i spissen og sønnene Leif, Knut og Gunnar. Ytterstad-familien er også godt dekket. Vi har månedens intervjuer både med far Magnus og barna Marius og Stine. Vi har til og med intervjuet et ektepar — Anders og Anita Pedersen. Begge selvsagt i hvert sitt nummer — Anders i nr. 9/1995, Anita i nr. 5/2009. Og så er også redaktøren seg selv nærmest. Den eneste familien der både far, barn og barnebarn har vært månedens intervjuobjekter, er Thorvald, Thorvald jr. og Therese Marie Tande. Litt orden må det være i sysakene. 

Hvorfor denne innledningen? Jo selvsagt; månedens intervjuobjekt er sønn av sin far — hvilket for øvrig gjelder de fleste, og dermed enda et eksempel på familiebånd mellom våre intervjuobjekter. Oppdrettspioneren Finn Wilhelm Sinkaberg var månedens intervjuobjekt i nr. 10/2008. Snart 17 år senere er turen kommet til sønnen — Svein-Gustav Sinkaberg.

Se alle Månedens intervju siden 2018 eller ta kontakt med oss for tidligere utgaver.

MÅNEDENS INTERVJUOBJEKT BLE født i Rørvik 10. september 1974. Skarpe lesere noterer seg at han har fylt 50. Sjekker vi denne datoen i verdenshistorien er det ikke så mye spennende å skrive om. To dager før benådet USAs president Gerald Ford sin forgjenger Robert Nixon — det er ikke bare dagens presidenter som har denne uvanen. To dager senere — 12. september 1974, ble keiser Haile Selassie av Etiopia avsatt av de militære styrkene. Vi tror neppe at disse hendelsene satte varige spor hos Sinkaberg-familien i Rørvik, som nå hadde fått sitt andre barn. Eldstesønnen John-Ove ble født i 1971 og i 1979 kom også datteren Maria.

I dag husker vi kanskje 1974 best for ABBA og seieren i Melodi Grand Prix med «Waterloo». Sportsinteressert vil tenke på «Rumble in the jungle» i Kinshasa i Zaire og den legendariske boksekampen mellom Muhammad Ali og George Foreman. I åttende runde lå Foreman utslått på canvasen. 16. juni 1974 samlet 30.000 ungdommer seg til Ragnarock i Holmenkollen. Redaktøren var en av dem — med langt hår og blomstrede bukser. «Seasons in the Sun» med Terry Jacks toppet hitlistene og Bør Børson trakk fulle kinosaler. Den israelske tryllekunstneren Uri Geller lurte norske TV-seere trill rundt med sine «overnaturlige evner» til å bøye kniver og skjeer. Alt var selvfølgelig bare juks. Under ski-VM i Falun i februar ble Magne Myrmo den siste verdensmesteren i historien som gikk på treski. Det er slike ting vi husker i Norge. 

Etter barneskolen, ungdomsskolen og videregående i Rørvik, jobbet månedens intervjuobjekt først ett år som røkter i familiebedriften Sinkaberg Fiskeoppdrett AS. Deretter avtjente han verneplikten som dykker ved Håkonsvern, før han dro til Molde for å studere økonomi ved Høyskolen der.  

— I 1992 ble jeg formelt ansatt i Sinkaberg Fiskeoppdrett, og siden har jeg jobbet i selskapet. Min bror John-Ove var høgskolekandidat i akvakultur og økonomi og konsentrerte seg om selve fiskeoppdrettet. Jeg fikk mye av ansvaret for slakteriet og foredlingsanlegget, og startet ved filétlinjen. Siden har jeg gått gradene i selskapet og ble nestleder i 2010 og konsernsjef fra 1. januar 2019, forteller Svein-Gustav Sinkaberg.  

— Ulike omstendigheter gjorde det naturlig at jeg overtok som konsernsjef, men jeg har hatt et aldeles utmerket samarbeid med John-Ove i alle år. Og selvsagt med far. Han blir 74 i april og er fortsatt aktivt med i driften. Han er leder for FoU, og jobber tre dager i uken for å finne ut hva vi skal gjøre annerledes i morgen. Han er en unik ressurs som jeg setter stor pris på.

— Har du noen ledelsesfilosofi?

— Nei. Og det er i alle fall ikke noe jeg leser på senga. Jeg vil ikke kalle det en filosofi, men vil gjerne at de som jobber rundt meg skal være bedre enn meg på det de gjør. Det gjelder å rekruttere de beste hodene. Vi har økt administrasjonen mye de senere årene, men det har heldigvis vært relativt lett å finne gode folk. Rørvik er ikke akkurat verdens navle, og alle jobbfunksjoner ikke like lette å fylle.

— Er det mange nasjonaliteter på lønningslistene?

— Ja, og spesielt på fabrikken. De fleste er fast ansatte og har etablert seg lokalt.

— Et vanskelig spørsmål; hvilke egenskaper anser du som særlig viktige for å lede et oppdrettsselskap?

— Det har jeg grublet litt over. Det enkle svaret er at man må være endringsvillig. Det vi gjorde i går holder ikke i morgen. Uten vilje, og evne, til å gjennomføre endringer, holder man ikke lenge.

— Hvor viktig er det med bransjekunnskap for å lede en oppdrettsbedrift?

— Det er i alle fall mye bedre med gode kunnskaper og forståelse om økonomi, biologi og det vi generelt driver med. Om bransjekunnskap er viktigere for oss fiskeoppdrettere enn for de som driver i andre næringer, vet jeg ikke. Men for å lykkes som leder av Sinkaberg AS er det nok en forutsetning å forstå hvordan ting henger sammen. I alle fall for meg. Derfor er det en stor fordel at jeg har jobbet i bedriften i over 30 år.

— Hva kjennetegner en dyktig røkter?

— Litt det samme. Forståelsen av hvor viktig det er å kunne forbedre seg. Den som går på jobb og tenker at han skal gjøre det samme som i går, er ingen dyktig driftstekniker, som vi nå benevner røkterfaget. Det blir for sidrumpa. Mer og mer av operasjonene blir automatisert og fjernstyrt. Røkteryrket er ikke hva det var. Å produsere i dypet — slik vi nå legger om til, innebærer at driftsteknikeren ikke har fysisk kontakt med fisken på mange måneder, ja kanskje i hele produksjonssyklusen. Automatikken og systemene overtar. Dermed blir driftsteknikeren en som tar vare på anlegget og passer på at ting fungerer.   

— Hvor mange driftsteknikere har dere?

— Det vet jeg ikke eksakt. I havbruksavdelingen jobber rundt 80 personer.

— Hvor mange reisedager har du per år?

— Ikke mange. Kanskje 50.

— Du leder et utpreget familieselskap. Hva ser du som fordeler og eventuelt ulemper ved det?

— Fordelen er i hvert fall at vi kan gjøre langsiktige, strategiske valg. Det er også kort vei mellom ledelse og eiere. Eierstrukturen er stabil og gir ikke overraskelser. Et slikt strategisk valg var byggingen av nytt slakteri i 2021. En svært viktig avgjørelse for Rørvik-regionen. Laksefabrikken har en årlig slaktekapasitet på nærmere 150.000 tonn — langt mer enn vi selv har behov for i mange år fremover, og er følgelig bygget for fremtiden. Du spurte også om ulemper. Det må i så fall være at vi ikke har samme mulighet til å skaffe kapital som børsnoterte selskaper. I kampen om vekst og oppkjøp av bedrifter kommer vi ofte til kort.

FINN W. SINKABERG, FAR til månedens intervjuobjekt, ble født i Sandnessjøen i 1951. Der drev hans far et fiskebruk på Sleneset, en liten øy på Helgelandskysten. Etter realskole og handelsskole på Nesna, dro Finn i 1970 til Rørvik og overtok et gammelt fiskebruk sammen med sin far. Her drev de mottak av fisk og sild. Men sildebestanden var på det nærmeste borte, og i 1977 søkte Finn W. Sinkaberg om matfiskkonsesjon for oppdrett av laks og ørret. Sinkaberg Fiskeoppdrett så dagens lys.

På den tiden var konsesjonsvolumet 3.000 kubikkmeter. Tanken var å drive lakseoppdrettet på si av fiskemottaket. Sinkaberg Fiskeoppdrett fikk den femte matfiskkonsesjonen i Nærøy kommune, og det første utsettet av smolt var 3.000 fisk. De kom fra Stolt Seafarm. I 1986 ble Sinkaberg Fiskeoppdrett rammet av furunkulose. Myndighetene hadde tillatt import av smolt fra Skottland som viste seg å være smittet. De fleste oppdretterne i Nord-Trøndelag ble rammet. Sinkaberg måtte slakte all fisken, ta på land og desinfisere utstyret, bytte lokalitet og holde anlegget brakk i ett år. Selskapet overlevde, men bare så vidt. Uten 2,5 millioner kroner i erstatning fra staten, kunne det gått riktig ille.

«I ettertid er det ingen tvil om at oppdretterne i distriktet vokste mye på det som skjedde. For det første skiftet vi fra våtfôr til tørrfôr. Dernest ble vi tvunget til å innføre nye driftsregimer som vi i utgangspunktet var imot, men som på sikt var svært fornuftig. Jeg vil si det så sterkt som at furunkulosen til slutt ble snudd til noe positivt, og noe vi fortsatt har glede av», sa Finn W. Sinkaberg til «Norsk Fiskerinæring» i 2008.

Men det begynte altså i 1977 med én konsesjon i Nærøy kommune — NTNR 0005. Finn W. Sinkaberg var eneeier og eneste ansatt. Så ble konsesjonsvolumet utvidet, først til 5.000 kubikkmeter, deretter til 8.000 og så til 12.000. Produksjonen økte tilsvarende og Sinkaberg Fiskeoppdrett måtte ansette folk. I 1982 kjøpte selskapet en tomt i Nærøy rett over sundet for Rørvik, anla vei og bygde et lite fryseri, fôrkjøkken og slakteri. Det lå like i nærheten av oppdrettslokalitetene og sto ferdig i januar 1983.

Den første fisken ble solgt i 1980 til J.H. Fremstad AS i Trondheim. Furunkulose-utbruddet på tampen av 1980-tallet var et hardt slag, FOS-konkursen slapp Sinkaberg Fiskeoppdrett relativt billig unna. Dermed var man i posisjon for oppkjøp. I løpet av noen få år tidlig på 1990-tallet kjøpte Sinkaberg tre konkursbo med hver sin konsesjon — Marøylaks AS, Borganfisk AS og Oliver Myhre AS. De var på billigsalg og konsesjonspapirene var gratis. Alt selskapet tjente gikk til å sette ut mer fisk og utvide virksomheten. Da settefiskanlegget Flatanger Laks AS gikk konkurs, kjøpte Sinkaberg konkursboet sammen med syv andre lokale oppdrettere. Med på kjøpet fulgte også Åsen Settefisk. Dermed hadde man god tilgang på smolt.

Fra midten av 1990-tallet drev Sinkaberg Fiskeoppdrett fire matfiskkonsesjoner. I 1996 begynte selskapet så smått med filétering av laks, til å begynne med i samarbeid med fire andre lokale oppdrettere. Finn W. Sinkaberg var selvfølgelig klar over at mange tapte penger på foredling, men var helt sikker på at det ville lønne seg over tid å ha flere ben å stå på. Tidligere hadde man solgt laksen i spotmarkedet, nå ble selskapet mye tettere knyttet til Lerøy Seafood. Siden har Lerøy solgt nesten alt Sinkaberg produserer.

I 1996 begynte så smått Paul Birger Torgnes å røre på seg. Fjord Seafood så dagens lys, og startet et voldsomt fusjon- og oppkjøpsraid både i Nord-Trøndelag og langs Helgelandskysten. Finn W. Sinkaberg var helt bestemt på ikke å selge. Det ønsket heller ikke Bjørn Berg-Hansen i Bindalssmolt AS. De to hadde samme filosofi, og hadde kjent hverandre og samarbeidet i mange år. Da forslaget dukket opp om sammenslåing, tok det ikke lang tid å bli enig.

I 1998 var fusjonen og SinkabergHansen AS en realitet. Det var en veldig god beslutning for begge familier. Sinkaberg gikk inn med fire matfiskkonsesjoner, anlegget i Nærøy og eierandelen i Åsen Settefisk, Bindalssmolt hadde to matfisk- og én settefiskkonsesjon samt en tilsvarende eierandel i Åsen Settefisk. Verdivurderingen ga Sinkaberg-familien 54 prosent eierandel, Berg-Hansen 44 prosent. Samtidig ble det kjøpt enda en matfiskkonsesjon, slik at SinkabergHansen fikk syv konsesjoner.  

NOE AV DET FØRSTE SinkabergHansen gjorde var å bygge nytt slakteri. Det sto ferdig i 1998, hadde en slaktekapasitet på ca. 100 tonn pr. dag og en prislapp på 20 millioner kroner. Det var svært gode tider i oppdrett, og SinkabergHansen lå ikke på latsiden. I 2002 kunne selskapet åpne enda et nytt slakteri- og videreforedlingsanlegg til 25 millioner kroner. Det målte ca. 2.000 kvadratmeter. 

I 2003 kjøpte SinkabergHansen fire av de 50 matfiskkonsesjonene fiskeriminister Svein Ludvigsen la ut for salg — to i Nordland og to i Nord-Trøndelag. Dermed satt selskapet på 11 konsesjoner, hver med 780 tonn i maksimalt tillatt biomasse (MTB). Året etter overtok selskapet også 50 prosent av aksjene i AS Aqua i Rørvik, som hadde to konsesjoner. Bjørn Pettersen ønsket å pensjonere seg, og solgte sin eierandel. Broren Ragnvald sitter fortsatt på sin halvdel av selskapet gjennom Rørvik Fisk & Fiskematforretning AS. 

— Fusjonen med Berg-Hansen var selvfølgelig en veldig viktig —og riktig — strategisk beslutning, sier månedens intervjuobjekt i dag. — Anskaffelsen av en utviklingskonsesjon i 2018 og alt arbeidet og utprøvingen av dyp drift sammen med AKVAgroup de senere årene, har vært en annet merkehendelse. I dag er vi i ferd med å legge om hele produksjonen til dyp drift. Det skal jeg komme tilbake til.

— Så vil jeg trekke frem byggingen av laksefabrikken på Marøya i 2020 og 2021, og de store investeringene i det nye smoltanlegg på Svaberget. Der la vi inn den første rogna i april 2022. I alt snakker vi om en investering på 1,75 milliarder kroner — 750 millioner i smoltanlegget og rundt 1 milliard i det nye slakteri- og foredlingsanlegget på Marøya. Begge anlegg ble bygget midt under corona-pandemien, og gikk egentlig utrolig bra.

— Hvor mange banker måtte dere robbe?

— He, he…! Vi har heldigvis en veldig god bankforbindelse, så finansieringen kom greit på plass, sier Svein-Gustav Sinkaberg, og fortsetter:

— Det var ingen hemmelighet at familien Berg-Hansen ønsket å utrede muligheten for å selge seg ut. Etter hvert ble prosessen mer konkret, og det var mange som var interessert i å kjøpe. Aller helst skulle vi ha kjøpt selv, samtidig som det viktigste var å bevare styringsretten over selskapet. Salget priset jo SinkabergHansen til 5-6 milliarder kroner. Løsningen ble som kjent at Bewi AS i 2023 overtok aksjene til Berg-Hansen gjennom selskapet Seafood Investment AS, og kom inn som ny samarbeidspartner. I dag eier Bewi 44 prosent av Sinkaberg. Bak Bewi står familien Bekken og Gustav Witzøe gjennom Kverva AS.

— Ingen sure miner da Berg-Hansen trakk seg ut?

— Absolutt ikke. Jeg skulle selvsagt ha ønsket at Sinkaberg hadde lokale eiere, men samarbeidet med Trondheimsbaserte Bewi går aldeles utmerket. Vi har god nytte av den kompetansen Bewi kan tilføre oss, ikke minst knyttet til strategisk spørsmål.

— Er Bewis engasjement en rent finansiell investering?

— De har to aktive medlemmer i vårt styre, men «bottom line» er nok svaret ja.

— I dag er Sinkaberg AS en bunnsolid bedrift?

— Ja, jeg vil si det. Vi har nesten tre milliarder kroner i bokført egenkapital.

I DAG EIER SINKABERG matfiskkonsesjoner med til sammen ca. 14.000 tonn i MTB. Gjennom samarbeid med skoler, FOU-bedrifter og andre opererer man anlegg med rundt 19.000 tonn i MTB. Det ga en samlet produksjon i 2024 på rundt 34.000 tonn rund vekt, dvs. ca. 1,8 tonn fisk per tonn i MTB.

— Hvorfor ikke ørret? 

— Det produserte vi på 1990-tallet. Vi oppfatter ørreten som mer utfordrende, og har valgt å satse på laks.

— Dere slakter selv?

— Rubbel og bit. Foruten egen produksjon slaktet vi i fjor over 55.000 tonn laks for andre, primært fisk fra nærområdet. Alt i alt gikk det nesten 90.000 tonn gjennom det nye slakteriet.

— Hvor mye gikk til foredling?

— Av egen fisk ca. 10.000 tonn, sløyd vekt. Av dette var bare ti prosent produksjonsfisk. Både i 2023 og 2024 hadde vi over 90 prosent superior. Det aller meste går til hel filét og porsjoner. I produktvekt snakker vi om rundt 6.500 tonn. Lerøy selger fortsatt alt. Det er et samarbeid vi er svært godt fornøyde med, og som gir oss muligheten til å tenke strategisk langsiktig — både mot markedet, kunder, produkter og fôring.

— Produserer dere på bestilling?

— Vi prøver å utnytte produksjonskapasiteten maksimalt, men har også perioder av året da vi samarbeider med Lerøy om valg av fôringredienser og produksjon.

— Hva kan du si om lønnsomheten i foredlingsanlegget?

— Et godt spørsmål. Vi produserer filét på kontrakt, og det er ingen gullgruve. Så ærlig må jeg være. Men samtidig; om vi skulle sendt all fileten ut i spotmarkedet som hel fisk, er det ikke godt å si hvor prisen hadde endt. Inntjeningen i filétproduksjonen må derfor sees i et større bilde. Og da kan svaret fort bli et annet enn om vi kun vurderer denne produksjonen isolert. For egen del har jeg stor tro på videreforedling i Norge og at vi kan skape mer verdiskaping her hjemme.

— Hva var det økonomiske resultatet i 2024? 

— Regnskapet er ikke ferdig. 2023 ble et rekordår med en omsetning på ca. 3,3 milliarder kroner og et resultat før skatt på hele 860 millioner. Det ble ikke like bra i fjor. Vi måtte ta ned produksjonen et par tusen tonn. Men det blir uansett et godt tall på bunnlinjen. I alt har vi til enhver tid 12 lokaliteter i drift. I år håper vi å kunne ta igjen produksjonstapet fra i fjor, og produsere rundt 36.000 tonn.

— Hvilken prisutvikling forventer du?

— Også et godt spørsmål. Vi lever i en urolig verden som gjør det vanskelig å spå. Jeg håper at prisene vil holde seg oppe. Vi har uansett konkludert med at det er på kostnadssiden vi kan ta de viktigste grepene. Lakseprisen kan vi gjøre lite med, og den kan like gjerne gå ned som opp. Vi prøver i alle fall å forberede oss på en nedgang. Bedre føre var enn etter snar, sier Svein-Gustav Sinkaberg, og fortsetter:

— Videre har vi to settefisk/smoltanlegg i selskapet Bindalssmolt AS. Dette eier vi sammen med Emilsen Gruppen. Vi har 66 prosent av aksjene, de 34 prosent. Her jobber rundt 30 personer. Anleggene ligger bare et par steinkast fra hverandre. Det nordligste ligger lengst sør i Nordland, det sørligste lengst nord i Trøndelag. Til sammen produserte vi i fjor vel 11 millioner smolt. 2-3 millioner ble solgt eksternt. Dertil har vi eierandeler i Flatanger Settefisk AS og Sisomar AS. Hovedanlegget på Marøya omfatter fryseri, slakteri og foredlingsanlegg.  I fjor var omsetning ca. 2,5 milliarder kroner, noe ned fra 2023. Differansen skyldes at vi sluttet å kjøpe fisk fra en del samarbeidspartnere. Den reelle omsetningen i 2024 var omtrent den samme som året før, sier han.

DE SENERE ÅRENE HAR SINKABERG satset veldig målrettet på dyp drift. Dette er et tema månedens intervjuobjekt liker å snakke om.

— I 2025 skal all fisk skjermes. Det kan være ved dyp drift, lukket eller andre innarbeidede løsninger hos oss. Rundt 80 prosent av produksjonen vil foregå i dyp drift. 

— Hvor dypt er dyp drift?

— I dag ligger luftkuppelen på rundt 25 meter. Det betyr at fisken stort sett befinner seg på mellom 30 og 60 meters dyp. Etter mange forsøk med størrelse, nøter og bunnringer er vi kommet til at rundt 150.000 fisk per enhet er passe. I alt har vi 70-80 nedsenkede merder.

— Er disse lettere å drifte og betjene enn merder i overflaten?

— Driften er veldig enkel når merden og fisken først er på plass. Vi slipper jo all manuell behandling. Svaret er åpenbart ja.

— Hva er fordelene og ulempene ved å produsere i dyp drift?

— Den klart største fordelen er at fisken får stå urørt. Den sterke kostnadsøkningen de senere årene er jo i all hovedsak knyttet til håndtering. Videre slipper vi lus, sår, stress og sannsynligvis en del sykdommer. Lavere dødelighet og mindre rømming hører også med. Alt dette er positivt og gir meg stor tro på denne teknologien. Vi har hatt produksjon i dyp drift med under tre prosent dødelighet og 99 prosent superior. Så skal jeg tilføye at vi også har eksempler med svakere tall.

— Umiddelbart kan jeg ikke komme på noen store ulemper. Dyp drift kan nok i utgangspunktet være mer krevende, men når man først har lært det, går det greit. Så er nøter, vinsjer og utstyr noe dyrere, men alt i alt er regnestykket enkelt. Dyp drift er vesentlig mer lønnsomt enn produksjon i tradisjonelle merder i overflaten.

— Hva med fôrfaktoren?

— Den kan slå begge veier, og handler mye om utfôringsteknologi og kameraløsninger. Vi har fôret i overflaten i 50 år. Det vil ta litt tid å lære seg undervannsfôring på 30-40 meters dyp. Om vinteren er det varmere vann i dypet enn i overflaten. Om sommeren motsatt. Over året jevner det seg ut. 

— Er det helt lusefritt på 30-40 meter?

— Nei. Vi har hatt lus i dyp drift og har endog hevet nota for å behandle fisken. Men det i et mye mindre omfang enn ved tradisjonell drift.

— Er dyp drift like egnet i Finnmark som i Rogaland?

— Det vet jeg ikke. Svaret vil nok avhenge mye av temperaturforskjellen mellom sommer og vinter. Hos oss er snittemperaturen gjennom året omtrent den samme på fem meters dyp som på 30 meter. Der snittet er vesentlig lavere på 30-40 meters dyp enn i overflaten er dyp drift kanskje ikke så lønnsomt.

— Denne løsningen løser ikke problemet med utslipp av det MDG og Rasmus Hansson kaller møkk?

— Det er riktig. Men veien til å samle opp næringssaltene er mye kortere i dyp drift enn i tradisjonell overflatedrift. Vi har gjort noen forsøk, og de er lovende.

— Hvem kom på idéen med dyp drift?

— Det var min far og daværende konsernsjef i AKVAgroup, Trond Williksen. De drodlet frem idéen på en serviett og ble enige om å prøve. I dag er det flere ulike løsninger i markedet, og mange som tester ut teknologien. Men far og Trond var de som kom på løsningen først. Trond sitter for øvrig i vårt styre. Det tette samarbeidet med AKVAgroup om Nautilus er over. De senere årene har vi utviklet dyp drift mest sammen med Nærøysund Aquaservice AS, og den løsningen vi bruker i dag har fått navnet SINK.  

SINKABERG AS ER LOKALISERT like ved Rørvik i Nord-Trøndelag. Vi spurte månedens intervjuobjekt om de naturgitte forholdene for å drive oppdrett i denne regionen. Hva er bra, hva er mest utfordrende?

— Innledningsvis vil jeg si at PO7 er svært godt egnet for oppdrett. Problemet er størrelsen og mangelen på gode lokaliteter. Forhåpentligvis vil dyp drift gi oss tilgang på en del nye områder og lokaliteter. 

— SalMar er kommet inn som en stor oppdrettsaktør i Rørvik-regionen. Ser du det som en ulempe eller en fordel?

— Vi har et veldig godt forhold til SalMar, og ser ingen ulemper med at dette selskapet har betydelig produksjon og eierinteresser i regionen. Våren 2022 må jeg innrømme at vi fulgte hele prosessen med salget av Salmonor og NTS til SalMar med ikke så rent lite undring. Den var ikke bra, verken for regionen eller oppdrettsnæringen som sådan.

— Hva har vært strategien til Sinkaberg de siste 8-10 årene?

— Fisken først! Alt vi gjør er for å ta best mulig vare på fisken. Vi ønsker vekst, men innser at den først og fremst må skje organisk, selv om det er vanskelig i et produksjonsområde med gult lys. Prisene på produksjonskapasitet har gått til himmels. Kommer det selskaper til salgs blir vi en lettvekter mot de store, børsnoterte kjempene. Det betyr at vi må drifte enda mer effektivt, satse på større smolt og bedre utnyttelse av eksisterende MTB.

— Hva har dere investert for de siste ti årene?

— Med rubbel og bit, også det vi nå investerer i dyp drift, snakker vi om 5-6 milliarder kroner. Det er mye penger. Vi har hatt som målsetting å opprettholde vår andel av produksjonskapasiteten i PO7, og har kjøpt en del MTB på auksjon.

— Hva er strategien fremover?

— Først og fremst å oppnå full effekt av dyp drift samt å øke kapasitetsutnyttelsen i slakteriet og foredlingsanlegget. Samtidig ønsker vi å ha et åpent sinn. Det er sjelden smart å være for kategorisk. Det er fordeler og ulemper ved alle løsninger, og vi skal hele tiden være på leting etter nye og bedre måter å drive virksomheten på.

— Hva ser du som de største utfordringene for Sinkaberg de nærmeste årene?

— Da er det vanskelig å komme unna byråkrati og offentlig forvaltning. Vi står i stampe. Vi har mange gode idéer og tanker om hvordan vi kan utvikle bedriften, men det meste stopper opp. Alt tar skremmende lang tid. Vi har søknader som har ligget til behandling i over ti år! Da er det ikke lett å planlegge driften.

— Så kan jeg selvsagt ikke unnlate å nevne lus og sykdommer, selv om jeg føler at vi har komme ganske langt på begge områder. Vi har lært oss å takle lusa, og den er ikke lenger en så stor utfordring som den var.

— Hva om lusa lærer seg å gå ned i dypet der laksen befinner seg?

— Nettopp! Derfor kan vi ikke låse oss fast i dag til en endelig løsning. Foreløpig er det heldigvis ingen ting som tyder på at lusa trekker ned, og kanskje er det noe i anatomien som gjør dette vanskelig. Men som sagt; alt er mulig. I dag teller vi lus med kamera, og mye kan tyde på at den lusa som søker ned i vannmassen blir der. Det er ikke mange, og vi opplever ikke internsmitte mellom merdene i anleggene. Lusemengden i dyp drift er med andre ord veldig stabil og forutsigbar, og på et lavt nivå.

— Hva vil du trekke frem som selskapets sterkeste sider?

— Endringsviljen og evnen til å ta i bruk ny teknologi. Den har vært der helt siden starten for snart 50 år siden. Far er bygd på den måten og det har smittet over på organisasjonen. Alle kommer på jobb med et ønske om å gjøre det bedre og smartere enn i går.

— På hvilke områder må dere først og fremst bli bedre?

— Fiskevelferd og overlevelse. Jeg er ikke fornøyd selv om dødeligheten i våre merder bare er halvparten av landsgjennomsnittet. Vi kan bli bedre på alt.

— Er det utfordrende å drive i konkurranse med de store børsnoterte oppdrettskonsernene?

— Egentlig ikke. Jeg opplever ikke at de kommer i veien for vår drift på noen måter. For 35 år siden var det nesten 800 matfiskaktører i Norge. Jeg er ganske sikker på at struktureringen siden den gang har vært en fordel både for næringen og oss.

— Dere er medlem av Sjømat Norge. Er du fornøyd med den jobben som gjøres for medlemmene?

— Ja, i stor grad. Samtidig er det viktig at næringen og oppdrettsaktørene i større grad tar ansvar for den jobben de gjør. Sjømat Norge skal ikke løpe vårt ærend når vi tabber oss ut. Organisasjonen skal snakke og jobbe politisk for hele næringen, ikke for enkeltaktører.

— Får de store mest oppmerksomhet? 

— Av og til har jeg nok følt det slik. Det er utfordrende å dekke hele landet; problemene er ikke de samme over alt. Men i sum gir jeg Sjømat Norge et godt skussmål. Tommel opp!

SINKABERG AS ER EN BETYDELIG næringsaktør og hjørnesteinsbedrift i Nærøysund og regionen rundt vertskommunen. Følgelig er månedens intervjuobjekt svært opptatt av de næringspolitiske rammebetingelsene bedriften må forholde seg til.

— På et overordnet plan er det mange gode og fornuftige rammebetingelser for å drive næringsvirksomhet i Norge. Heldigvis, det er jo slik aktivitet vi skal leve av. Så vil jeg tilføye at det likevel er krevende å drive oppdrett i Norge. Av og til kan man faktisk lure på om politikerne egentlig vil at vi skal holde på. Næringen får mye pepper for dårlig fiskevelferd, men når vi søker om å utvikle nye og bedre måter å drive på, er det litt som å snakke til en vegg. Problemene må løses i dag, ikke når byråkratiet omsider har fått tenkt seg ferdig om fem eller ti år!

— Hva med skattesystemet?

— Ingen kan klage over 22 prosent generell bedriftsbeskatning. Men det er noe som skurrer hos meg når enkelte næringer skal betale mer enn andre. Grunnrenteskatt har en viss logikk om man høster gratis av felles naturressurser. Men det gjelder ikke fiskeoppdrett. Vi må betale for alle innsatsfaktorer på samme måte som andre næringer. Jeg vil også hevde at vi ikke har evne til å betale mer skatt enn andre næringer — over tid.

— Hva med formuesskatten?

— Eierne av Sinkaberg Invest AS, som forvalter familiens eierandel i Sinkaberg AS, må hvert år hente ut mellom 30 og 40 millioner kroner i utbytte for å dekke formuesskatten. Dette er penger vi mye heller skulle investere i bedriften. For egen del er formuesskatten fem ganger så mye som jeg har i lønn. Dette er mulig bare så lenge bedriften går med solide overskudd. Om det skulle endre seg kan det hende at familien ikke lenger har råd til å eie selskapet; det er ikke utbyttegrunnlag nok.

Om du kunne bestemme; er det en lov eller forskrift du umiddelbart ville fjerne eller endre?

— Det spørsmålet har jeg tenkt mye på. Det må være luseforskriften. Den har ikke vært endret på over ti år og teknologien har utviklet seg. Vi ser at vi påfører fisken unødvendige lidelser på grunn av at regelverket ikke er oppdatert. Jeg vil si det så sterkt som at mye av dagens lov- og regelverk er årsaken til at vi sliter med dårlig fiskevelferd.

— Er Trafikklysmodellen en grei måte å styre produksjonsveksten på?

— Jeg er enig i at vi trenger regler for å begrense veksten. Men jeg liker dårlig at ny produksjonskapasitet skal selges på auksjon. Det favoriserer bare de største. Ellers er det urimelig at selskaper med lite lus skal straffes fordi naboen driver dårlig og med mye lus. Alle slås over én kam, og det er ikke riktig. Trafikklysmodellen er i det hele tatt for lite fleksibel og tar ikke inn over seg at det skjer teknologisk utvikling.

— Er tre prosent årlig vekst i grønne områder nok?

— Det skal jeg ikke ha for sterke meninger om. Men det høres greit ut.

— Mange områder har nedtrekk eller null vekst. Bør man ikke da åpne for mer enn tre prosent vekst der det lyser grønt?

— Et vanskelig spørsmål. Jeg kan forstå oppdretterne i røde områder, at det nesten føles urettferdig med enda større vekst andre steder. Tre prosent er kanskje nok. Mitt ønske er at oppdrettere som holder orden i eget hus ikke må straffes fordi naboen bare roter.

— Det finnes muligheter for unntaksvekst både i røde og gule soner?

— Ja, men det sitter veldig langt inne. Regelverket er svært krevende. Vår erfaring er at myndighetene ikke ønsker unntak.   

ALLE SYNES Å VÆRE ENIGE OM AT dødeligheten i næringen er altfor høy. Noen har foreslått at det bør innføres en øvre grense for dødeligheten i sjøfasen i Trafikklysmodellen som krav for å kunne øke produksjonen. Månedens intervjuobjekt er ikke blant dem. 

—  Jeg er veldig skeptisk til å tallfeste en grense for akseptabel dødelighet. Heller gulrot enn pisk. Jeg er enig i at næringen ikke har tatt nok tak i problemet med dårlig fiskevelferd, og at vi ikke kan fortsette som i dag.

— Er 15-16 prosent dødelighet for mye?

— Definitivt. Men hva som er «godt nok» er et annet spørsmål. Jeg vet ikke. I vellykket dyp drift bør det være mulig å komme under fem prosent. Kanskje under tre også. Og på landsbasis er jeg ganske sikker på at det bør være mulig å komme langt under 15 prosent —  i alle fall i PO7. I den nye havbruksmeldingen er jeg redd for at det kommer et måltall, kanskje fem prosent.

— Mange tar også til orde for å legge om til lukket eller semilukket drift. Hva sier du?

— Dyp drift er ikke lukket, men løser langt på vei luseproblemet. Sinkaberg har lang erfaring med lukket drift, men vil fortsatt være på jakt etter teknologi som egner seg for våre lokaliteter. Poenget må uansett være at vi ikke legger alle egg i samme kurv. Det går mange veier til Rom, og det er mange måter å løse oppdrettsnæringens utfordringer på. Lukket drift kan være en del av løsningen, men ikke hele. Og hvorfor er det så viktig å ta på land slammet? Vi snakker om naturgjødsel som ifølge Havforskningsinstituttet ikke er et miljøproblem.

— Hva er utfordringene med lukket drift? 

— Anleggene koster mer å anskaffe og de krever mer energi. Og så øker risikoen. Intensivt oppdrett i et lukket miljø er krevende. Ising og strømbrudd kan bli veldig kostbart. Men for all del; jeg er ikke motstander av denne driftsformen.

— Frykter du at det kommer et krav om utslippsfri drift i havbruksmeldingen?

— Ja. Det vil jeg i alle fall ikke utelukke. Da låser vi oss inn i ett spor, og det er uheldig. Tilhengerne av lukket drift har tre ønskemål; null lakselus, vesentlig redusert dødelighet og null utslipp av slam. Dersom dyp drift svarer opp de to første ønskemålene, bør saken være klar. Utslipp av næringssalter er jo ikke en miljøutfordring. Dessuten er det mulig å løse også denne utfordringen i dyp drift.

— Bør det komme forslag om gode konverteringsordninger for å legge om fra åpen til lukket drift?

— Jeg er uenig i premisset om at alt oppdrett skal skje lukket.

— Selvfølgelig. Du har jo satset på dyp drift?

— Det kan du si. Men vi har verken bedt staten om hjelp eller etterspurt en gunstig konverteringsordning. Vi har tatt regningen selv.

— Hvilke tanker gjør du deg om matfiskoppdrett på land?

— Vi har ingen planer i den retning, og ser ingen fordeler bortsett fra at konsesjonen er gratis. Det er noe ulogisk ved å flytte matfisken på land. Dyrt er det også.

— Og hva med havbruk til havs?

— I dag er vi heller ikke der. Samtidig er havbruk til havs i alle fall mer logisk enn på land. På et eller annet tidspunkt er det noen som vil trekke i den retning.

— Oppdrettsnæringen har en rekke økonomisk suverene år bak seg. Ser du noen tegn i tiden som tilsier at inntjeningen skal gå ned frem mot 2030?

— Egentlig ikke. Kostnadsutviklingen har rett nok vært voldsom de siste årene, men jeg ser en god del muligheter for vesentlig forbedringer i driften de neste fem årene. Så nei, jeg tror vi skal levere gode resultater i årene som kommer. Vi er godt rustet til å møte kostnadsveksten gjennom bedre drift.

— Mange av de store og helintegrerte selskapene har åpenbart klart å «flytte» deler av sin inntjening fra selve matfiskproduksjonen over i andre deler av virksomheten og dermed redusert effekten av grunnrenteskatten. Har Sinkaberg gjort noe tilsvarende?

— Ja. Vi har omstrukturert selskapet, og er i ettertid ser vi at det er noe vi burde ha gjort for lenge siden. Den økonomiske styringen av selskapet er blitt mye bedre.

— De første beregningene viser at grunnrenteskatten i 2023 bare vil beløpe seg til 8-900 millioner kroner — flere milliarder mindre enn regjeringen hadde forventet. Kan det føre til at skattesatsen likevel ikke blir satt ned om det blir et regjeringsskifte til høsten?

— Ja, det må vi i alle fall ta høyde for. Det viser også hvor dårlig skatten var utredet. Så har både Høyre og FrP vært veldig tydelige på at skattesatsen skal reduseres. Men uten et regjeringsskifte blir det i hvert fall ingen reduksjon.

— MOWI jobber målrettet for å bli kvitt grunnfradraget på 70 -millioner kroner. Hva
sier du?

— At jeg til en viss grad kan forstå dem.

— Høyre har lovet å redusere grunnrenteskatten fra 25 til 15 prosent om partiet
kommer i regjeringsposisjon. Er det et passende nivå?

— Prinsipielt mener jeg at grunnrenteskatten bør fjernes. I stedet kan man øke den generelle bedriftsbeskatningen tilsvarende det beløpet grunnrenteskatten innbringer. 

---

Se oversikt over alle Månedens Intervju