BJØRG HELEN NØSTVOLD

DET ER IKKE SÅ MANGE AV DEM. Kvinnelige toppledere i sjømatnæringen, dvs. adm. direktører og styreledere i rederier, foredlingsanlegg og oppdrettsselskaper.

Inger Marie Sperre er kanskje den mest profilerte av dem — som adm. direktør i milliardkonsernet Brødrene Sperre AS på Ellingsøya utenfor Ålesund og tidligere styreleder i Sjømat Norge. Line Ellingsen hører også med helt der oppe. Hun er konsernsjef i Ellingsen Seafood AS i Skrova og nyvalgt styreleder i Sjømat Norge. Linda Litlekalsøy Aase i Bremnes-konsernet, Nina Grieg, konsernsjef i Grieg Seafood og Lina Braanaas Utne, konsernsjef i Firda-Gruppen kan også nevnes, videre Strand-søstrene i Ålesund, Eva Kristoffersen i E. Kristoffersen & Sønner, Renate Larsen, styreleder i Norcod AS og Bodil Lynge i Nor Seafoods AS.

Vi kan også ta med Hildegunn Osmundsvåg i Star Seafood i Måløy, Karina Anthonsen Hjelle, daglig leder i Bolaks AS, Rita Sævik i ringnotrederiet Christina E, daglig leder Stine Ytterstad i Ytterstad Fiskeriselskap AS i Lødingen, Marte Sleire Hatlevik, adm. direktør i Osland Havbruk AS og Eirin Ervik Pedersen i Erviks Laks og Ørret. Vi kan ikke navngi alle, men nevner til slutt også Alise Øksheim i Edelfarm AS, Åse Marie Valen Olsen i Sørrollnesfisk AS, Marit Hjønnevåg, daglig leder i Brødrene Hjønnevåg AS og Marianne Bendiksen i Northern Lights Salmon AS i Grovfjord i Troms. Alle har det til felles at de er toppledere. Aino Olaisen må selvsagt nevnes, skjønt hennes posisjon som styreleder i Nova Sea AS er over. 

Men det er flere, og nå skal vi holde oss til hvitfiskindustrien i Nord-Norge og prøve å få med alle.

Vårin Lassesen er både styreleder og adm. direktør i Mar Eksport AS på Myre, et datterselskap til Myremar AS. Liv Margrethe Hansen er daglig leder i Halvors Tradisjonsfisk AS i Tromsø og Ann Kristin Kvalsvik har samme stilling i Johan Kvalsvik AS i Akkarvik. Mariia Shilova er adm. direktør i Gamst Shilova AS i Vardø og så må vi selvsagt ikke glemme Rita Karlsen, konsernsjef i Brødrene Karlsen AS på Husøy i Senja. Hun er utvilsomt den mest profilerte kvinnelige fiskeindustrilederen i Nord-Norge.

Av de 26 kvinnelige topplederne nevnt til nå, har vi laget månedens intervju med 13. Det vil vi mene er en ganske høy andel. Observante lesere har selvfølgelig for lengst fått med seg at nå kommer den fjortende.

Bjørg Helen Nøstvold har de siste fire årene vært konsernsjef i Norfra AS i Tromsø, og er følgelig en av en liten håndfull kvinnelige ledere i hvitfiskindustrien nordpå. Det kunne med fordel vært flere.  

MÅNEDENS INTERVJUOBJEKT BLE født 24. februar 1976 i Honningsvåg i Finnmark. I dag har hun en yngre søster og en halvbror. Faren var fisker og drev tråleren «Finnmarkværing», moren var lærer, jobbet i perioder også som laborant for Fi-No-Tro og Clement Johnsen i Honningsvåg og var aktiv i Fiskarkvinnelaget. Hun var opprinnelig fra Oslo. Farfaren og oldefaren var også fiskere.

24. februar 1976 var for øvrig en lite hendelsesrik dag i verdenshistorien. De olympiske leker i Innsbruck var akkurat over, og hadde gitt Norge tre gull — Sten Stensen på 5.000 meter og Jan Erik Storholt på 1.500 meter skøyter, samt Ivar Formo på femmila. 70-tallet var storhetstiden til Øst-Europa, og Sovjetunionen tok hele 13 gull, Øst-Tyskland 7. Bør Børson trakk kinosalene fulle og ABBA toppet hitlistene med «SOS», «Dancing Queen» og «Fernando». I England ble 1976 gjennombruddsåret for punkrocken, med Sex Pistols i førersetet. I januar gikk Trygve Bratteli av som statsminister og ble etterfulgt av Oddvar Nordli. Det skjedde i mer rolige former. I september døde Kinas mektige hersker, Mao Zedong. 

I sjømatnæringen var heller ikke 24. februar 1976 en spesielt minneverdig dato. 19. februar innviet Fiskeridirektoratet sin nye akvakulturstasjon i Matredal nord for Bergen, en hendelse som neppe skapte særlig interesse i «villfisk-tunge» Finnmark. Da var det nok flere som fulgte med da Norges Fiskarlag feiret sitt 50-årsjubileum med stor fest i Trondheim 17. september, dog neppe snart syv måneder gamle Bjørg Helen i Honningsvåg. 

Vårt intervjuobjekt var forøvrig plaget av sjøsyke og en karriere som fisker var uaktuelt. Etter barneskolen og videregående i Honningsvåg begynte hun i 1996 på Fiskerihøyskolen i Tromsø. For å klare praksiskravet jobbet hun en periode i produksjonen hos Herman Pettersen og Ole Iver Olsen i Kamøyvær. Planen var å studere jus, men så ble det altså fiskerikandidatstudiet i stedet. Utdannet fiskerikandidat i 2002 søkte hun jobben som daglig leder på Arnøybruket AS i Årviksand på Arnøya like utenfor Skjervøy. Det var et tradisjonelt hvitfiskbruk med rundt 20 fast ansatte, den gang eid av Norfra. I dag heter anlegget Årvikbruket. 

— Etter vel to år som daglig leder var jeg en periode i mammapermisjon — etter hvert er det blitt tre barn, før jeg i 2005 fikk jobb som forsker i Nofima i Tromsø. Jeg ville gjerne bo i Tromsø, men hadde aldri tenkt meg å bli forsker. Likevel ble det altså Nofima, der jeg ble ansatt i avdelingen for økonomi og marked, som senere skiftet navn til avdeling for markedsforskning. Det passet meg som hånd i hanske; en praktisk jobb tett knyttet opp mot industrien. Der var jeg i 14 lærerike og utfordrende år med mye vekt på bærekraft, råstoffinnkjøp, kvalitetsforståelse og kommunikasjon. I februar 2020 takket jeg for meg og i mars ble jeg ansatt i Norfra AS. Gründer og hovedaksjonær Steinar Eliassen spurte om jeg hadde lyst på jobben som daglig leder, og den utfordringen var det umulig å si nei til. I mars 2021 etter ett år i opplæring overtok jeg ledelsen av selskapet, mens Steinar fortsatte som arbeidende styreleder. Det er han fremdeles.

MANN, TRE BARN og full jobb i Norfra tar det meste av døgnets timer. Så mange andre arbeidsoppgaver blir det ikke tid til. Men i fjor høst ble hun valgt som eksternt styremedlem i Norges Sildesalgslag. Hun sitter også i markedsgruppen for hvitfisk i Norges sjømatråd. Den oppgaven har hun hatt i tre år. 

— Det høres ikke ut som om du var i tvil om å takke ja da tilbudet kom om å overta etter Steinar Eliassen?

— Det er helt riktig. Uten familierelasjoner til bedrifter i sjømatnæringen er det ikke alle unt å få en slik sjanse. Du må gjerne skrive at jeg grep den med begge hender. Jeg liker å jobbe i næringslivet, og særlig i en så spennende og krevende bransje som hvitfisk. Alle dager er ikke like artige, men jeg har aldri angret.

— Hva ser du selv som dine sterkeste sider for å lede et selskap som Norfra?

— Er dette et jobbintervju? Tja, kanskje at jeg er flink til å ha kontroll på det meste. Jeg liker å ha overblikket, jobbe med folk og å få dem til å yte best mulig. Jeg trives med å ha ansvar.

— Hva liker du best å jobbe med?

— Produksjonskalkyler, innkjøp og alt som har med kvalitet og kvalitetsarbeid å gjøre. Den artigste delen med jobben er å besøke våre tre anlegg. Jeg skulle ønske at tiden tillot mer av det. Nå besøker jeg anleggene to-tre ganger per år. Vi har ledersamlinger en gang i året og selvfølgelig hyppig kontakt — gjerne hver dag — per telefon, messenger, WhatsApp osv.

— Og den kjedeligste?

— Bærekraftsertifisering og alt papirarbeid knyttet til offentlige rapporteringer. Kort sagt skjemaarbeid. 

— Har du en lederfilosofi?

— Egentlig ikke. Jeg er en relasjonsorientert leder som liker å vite om alt som foregår, både hva gjelder folkene våre, produksjonen og økonomien. Vi utarbeider fullt regnskap hver måned. Det er det viktigste kontrollverktøyet vi har.

— Var det en brå overgang fra statsansatt forsker til leder av en privateid fiskeindustribedrift der alt dreier seg om å overleve i en knalltøff konkurranse?

— Det spørsmålet bygger på en litt misforstått oppfatning av hva som kreves av forskere i Nofima. Det er hard kamp om å sikre finansiering av de ulike forskningsprosjektene. Det er en annen type press enn i industrien, men slett ikke uten stress. Det gjelder å finne dagsaktuelle tema som har betydning for industri og flåte, og deretter skaffe finansiering. Ofte gjelder det å ligge litt foran alle andre, og da må man overbevise også egne kolleger om at forskningsprosjektet og pengene er vel verdt. Jeg liker at «dagen tar meg». Som forsker må man ta mye ansvar selv for at ting skal skje. I næringslivet skjer ting rundt deg; man blir fanget av strømmen, om du skjønner hva jeg mener.

— I hvilken grad vil du si at bakgrunnen som Nofima-forsker har kommet til nytte i jobben?

— Det viktigste jeg har med meg fra forskningen er at man som forsker er vant til å lære nye ting fort, og at man kan dele opp store, overordnede utfordringer i arbeidsoppgaver uten å miste overblikket og fokuset på målet. Læringskurven i Norfra har vært bratt og man møter hele tiden nye utfordringer som må håndteres. Dette er selvsagt kunnskap og erfaringer som har kommet svært godt med i jobben som konsernsjef i Norfra.

— Hva har vært som forventet med jobben, hva har overrasket deg?

— Jeg tror ikke jeg gikk til jobben med så mange konkrete forventninger, og vil heller ikke si at det er noe som har overrasket meg mye. 

— Hvordan har samarbeidet med Steinar Eliassen fungert gjennom disse årene? På hvilke områder er dere like, hva er forskjellene?

— Det er ett av de spørsmålene jeg får oftest. Svaret er helt enkelt at det fungerer veldig fint. I mine øyne står det respekt av at Steinar tok sjansen på å slippe meg så mye til. Vi har diskusjoner og er ikke enige om alt. Men i det store og hele vil jeg si at vi er et godt team.

— Hva skiller dere og hva er likt?

— Vi er nok mest like på det idealistiske. Begge er veldig opptatt av å bygge lokalsamfunn, skape arbeidsplasser og holde liv i små samfunn langs kysten. Lokalt eierskap er et viktig stikkord. Vi skal ta vare på alle ansatte på en god måte, drive ryddig og ordentlig og bruke mest mulig av overskuddet lokalt. Her tenker vi likt, og det var nok en avgjørende forutsetning for at jeg skulle få denne jobben. Så er nok jeg litt mer «eksplorativ» enn han. Jeg er veldig innovativ, liker å utforske og ta sjanser. Steinar ønsker å føle seg mer sikker. Samtidig har også han forsøkt seg frem, blant annet med lakseoppdrett, torskeoppdrett og mye annet. Så forskjellen er ikke så stor som jeg muligens gir inntrykk av her.

— Hva vil du si er «kunsten» å tjene penger for et selskap som Norfra?

— Mitt enkle svar er kvalitet i alle ledd. Det betyr ikke nødvendigvis å pakke skrei av alt, men å kjenne dine leverandører godt, vite hva markedet er ute etter og sørge for rett leveranse til rett kunde. Et viktig ledd i dette arbeidet er å formidle mest mulig informasjon fra markedet tilbake i verdikjeden. Fiskerne må forstå hva kundene ønsker og hvorfor. Det kalles markedsorientering i forskningsverden og var også et tema jeg jobbet mye med. Men dette har Norfra drevet med lenge før jeg ble ansatt. Vi har et bredt produktspekter av hvitfisk og skalldyr, dvs. nesten alt utenom hermetikk og fersk filet, og solgte i fjor 19 ulike arter videreforedlet til en rekke forskjellige produkter, forteller Nøstvold.

NORFRA AS BLE STIFTET I TROMSØ i 1984 av Steinar Eliassen og Helge Haug. Fra starten var det ment som et rent eksportselskap primært for fersk laks og uer fra Norge til Frankrike, derav navnet. Eliassen hadde nemlig jobbet som norsk eksportutsending til Frankrike. 

— I 1988 åpnet Norfra eget kontor der nede. Tre år senere kjøpte vi laksekonsesjonen til Alfred Jensen, og begynte egen produksjon av laks. I 1991 overtok vi også Arnøybruket AS i Årviksand, to år senere Torsvågbruket AS på Vannøya i Karlsøy kommune og i 1996 også Nordvågen AS i Nordvågen i Finnmark. Dermed drev vi tre hvitfiskanlegg samt egen lakseproduksjon. For å koordinere transporten etablerte vi pakketerminal i Skibotn. Her var vi først ute. Terminalen ble avviklet etter ca. 10 år, og etter litt prøving og feiling har ompakkingen siden skjedd i Padborg. Som mange andre satset vi også tungt på torskeoppdrett, hvilket i ettertid må kalles en tabbe. Det startet i 1998 gjennom selskapene Lofilab og Lofitorsk og ble ingen suksess. Pengene rant ut og i 2005 valgte vi å selge både Arnøybruket AS og laksekonsesjonen fra Alfred Jensen, dels for å styrke hvitfiskeproduksjonen og dels for å konsentrere oss om torskeoppdrettet, forteller månedens intervjuobjekt, og fortsetter:

— I 2010 konkluderte vi med at det ikke var mulig å drive torskeoppdrett lønnsomt. Satsingen på torskeoppdrett ble avviklet etter et samlet tap på rundt 50 millioner kroner. Det var et tungt slag. Deretter fortsatte vi som et rent hvitfiskselskap med mottak og produksjon i Torsvåg og Nordvågen, primært med ferskfisk, saltfisk og tørrfisk. I 2021 overtok vi aksjemajoriteten i Nic Haug AS på Ballstad, og siden har vi altså drevet tre anlegg — ett på Ballstad i Vestvågøy kommune Lofoten, ett på Vannøya i Karlsøy kommune i Troms og ett i Nordvågen i Nordkapp kommune i Finnmark.

— Hva kan du kort fortelle om selskapet og driften i dag?

— I fjor omsatte konsernet for vel 480 millioner kroner — ned 60 millioner fra året før. Rundt 70 prosent av omsetningen er fra egen produksjon, resten er salg for andre, men i egen regning. Uten en kraftig prisøkning hadde det sett virkelig stygt ut da volumet er redusert. Økonomisk ble også 2024 et vanskelig år. Driftsresultatet var 3,7 millioner og etter skatt satt vi igjen med et minus på nesten fire millioner, mot over syv millioner i pluss året før.

— Det er ingen grunn til å legge skjul på at de siste par årene har vært knalltøffe for hvitfiskindustrien i nord. I alt har vi 86 fast ansatte — 36 i Nordvågen, 20 på Vannøya, 16 i Ballstad og 14 på hovedkontoret i Tromsø. Med smått og stort har vi 20 nasjonaliteter på lønningslistene. I hele 2024 tok vi imot vel 5.800 tonn fisk over kai og ca. 400 tonn fra andre, hvorav 3.000 tonn torsk, 1.600 tonn sei og 600 tonn hyse. Hittil i år har vi tatt imot noe over 2.800 tonn torsk, 530 tonn sei og 300 tonn hyse. Vi er nok et av de få og privilegerte selskapene som har kunnet kjøpe mer torsk hittil i år, sammenlignet med samme periode i fjor. Nord-Troms har kommet veldig godt ut av årets fiskemønster så langt.

— Av torsken blir ca. halvparten saltet for egen eksport til Portugal. Noe havner på hjell, primært i Ballstad. Vi er hovedleverandør til Halvors Tradisjonsfisk. Resten går ferskt. Vi har egen tørke, men produserer svært lite klippfisk. Av seien går 60 prosent til salting og egen eksport, ti prosent henges og resten selges fersk. Det vi kjøper av notsei blir saltet og går til klippfiskproduksjon på Sunnmøre.

— Hvor mye av fisken blir bearbeidet?

— Så godt som alt. Pakking og eksport av blanktorsk er jo i høyeste grad bearbeiding. Det er noe ganske annet enn eksport av fersk torsk i kar til Polen eller rundfryst torsk til Asia. 

— Hvilke deler av produksjonen ga best lønnsomhet i 2024?

— Egeneksport av saltet torsk gir best margin. Det er god lønnsomhet i tørrfiskproduksjonen også, men her er kvantumet veldig lite. Og så er alt relativt. De beste lakseprodusentene har 30-40 kroner i margin per kilo. Vi snakker i beste fall om noen kroner. I dag er vi fornøyde så lenge vi går i pluss. Så kjøper vi også noe kongekrabbe — i fjor 60-70 tonn. Her er lønnsomheten langt bedre enn for hvitfisken. Men igjen; det er veldig små kvanta. Det som «bærer» Norfra økonomisk er ferskfisken og saltfisken.

— Og hvordan «bærer» det i år?

— Det er for tidlig å si. Men jeg tror at vi skal klare å øke omsetningen og at vi kan berge et lite overskudd. Det høres ikke spesielt ambisiøst ut, men med tanke på at torskekvoten er halvert siden 2022 er det ikke annet å vente. Slik det ser ut i dag kan vi kanskje klare 550 millioner i omsetning. Det er i så fall ny rekord for Norfra. Med dagens prognoser for torsken i Barentshavet kan det ta flere år før vi kommer skikkelig i pluss.

— Står dere for alt salg selv?

— Ja, men ikke alt direkte ut i markedet. Vi selger også noe til andre eksportører. Eksporten av hoder og tørrfisk til Afrika går gjennom andre norske selskaper.

— Hva er hovedmarkedene?

— Nederland, Frankrike, Portugal og UK har vært våre viktigste markeder i mange år. De siste årene har Nederland vært størst. I alt har vi ca. 120 kunder rundt om i verden. 

DE ØKONOMISKE RESULTATENE TIL hvitfiskindustrien i Nord-Norge har ikke akkurat invitert til store investeringsprosjekter de senere årene, ja egentlig ikke på aldri så lenge. For de fleste har det vært mer enn krevende nok å holde hodet over vann. Det gjelder også for Norfra.

— Vi holder på med å bygge et nytt produksjons- og administrasjonsbygg på Ballstad. Alt i alt snakker vi om rundt 25 millioner kroner. Ellers har vi investert i et visningssenter for hvitfisk i Nordvågen, med god offentlig støtte. Nordkapp kommune har over 400.000 turister hvert år, og vi tror mange av dem kan være interessert i å lære litt om hva vi lever av lengst nord i landet. Vi har laget en utstilling som viser de ulike produksjonsmetodene og har montert en stor glassveranda over sløye- og pakkelinjen. Visningsanlegget åpnet våren 2023 og i fjor hadde vi 2.500 besøkende, mange fra cruiseskip og hurtigruta. Målet er ti tusen. Så vidt jeg vet er dette eneste visningsanlegg for hvitfisk i Norge.

— Hva foreligger av større investeringsplaner for de neste 2-3 årene?

— Fint lite. Rett nok har staten bevilget en god del penger til omstilling og nye prosjekter de neste årene spesielt i Finnmark, men man trenger politisk vilje til å sette midlene raskt i bruk. Vi prøver å se nye muligheter, f.eks. i pukkellaks og snøkrabbe, men da trenger vi drahjelp til å omstille oss.

— Betyr det at strategien er å skalke lukene og komme seg gjennom de neste 2-3 vanskelige årene?

— Nei, da har du misforstått. Vi stikker ikke hodet i sanden i håp om at alt skal gå over av seg selv. Vi trekker pusten dypt og ser oss om etter alt som måtte finnes av nye muligheter og aktuelle samarbeidspartnere. I det ligger også å se etter andre arter og produkter som kan ta oss nærmere sluttbruker. 

— Hva vil du trekke frem som de sterkeste sidene til Norfra og på hvilke områder må dere først og fremst bli bedre?

— Vi er gode på kvalitet og har en effektiv og omstillingsvillig organisasjon. Det er korte kommandolinjer. Så kan vi nok som alt sagt bli enda mer villige til å utforske og satse på nye muligheter, arter og produkter. Men ikke hodeløst. Vi har ansvaret for nesten 90 arbeidsplasser og mye av livsgrunnlaget flere steder langs kysten. Det ønsker vi ikke å sette i fare.

— Hva er de største utfordringene i dag med å tjene penger på mottak og foredling av hvitfisk i Nord-Norge?

— Å tilby markedene topp kvalitet. På dette området er vi for dårlige. Et godt rykte og betalingsvillige kunder forsvinner på et blunk om det slurves med kvaliteten. Volumfokuset har preget norsk sjømatnæring i alle år. Alle snakker om hvor mye fisk de har tatt på land eller hvor mye de har kjøpt — ikke om kvaliteten på den. Det ødelegger alt i markedet. Ingen vil betale laksepris for torsken når de ikke aner hva de får.

— Du gir altså fiskerne skylden?

— Aldeles ikke. Det må to til for å danse. Mange kjøpere er alt for lite påpasselige med hva de kjøper og sender ut til kundene. Dette er et kollektivt ansvar og handler mye om kommunikasjon.

— Frykter du mange konkurser i hvitfisk-industrien?

— Det er i alle fall en mulighet. Mange små selskaper kan få det veldig tøft, hvilket er ekstra trist. Dette er jo som regel lokalt eide og drevne selskaper. Jeg er som alt nevnt veldig opptatt av å bevare lokalt eierskap.

— Er Norfra på kjøpersiden hvis anlegg kommer på salg?

— La meg si det slik; jeg har en ønskeliste, men den får du ikke se. Et solid brohode i Vesterålen og Øst-Finnmark hadde vært kjekt på lang sikt. Men ikke for enhver pris.

— Dere er verken medlem av Sjømat Norge eller Sjømatbedriftene. Hvorfor ikke?

— Vi var lenge medlem av Fiskekjøpernes Forening, som ble nedlagt høsten 2021. Siden har vi diskutert mulig medlemskap i begge de nevnte organisasjonene — senest i år, men foreløpig uten å lande. Vi ønsker ikke å bli en liten aktør sammen med alle de store. Om vi skal melde oss inn i Sjømat Norge eller Sjømatbedriftene må vi ha tid til å engasjere oss og være aktive medlemmer.

— Sjømatbedriftene har som nedfelt målsetting å øke lønnsomheten i fiskeindustrien i Norge med fem prosent hvert år frem til 2030, altså med 30 prosent totalt. Er dette realistiske mål også for Norfra?

— Ikke i øyeblikket. Men det er selvsagt lov med hårete drømmer. Dette er litt typisk; fagre målsettinger, men lite konkret om hvordan man skal komme dit.

BJØRG HELEN NØSTVOLD HAR IKKE gitt opp håpet. Men hun begynner å bli lei politikere som kommer med løfte etter løfte om hvor mye de skal satse på fiskeindustrien uten at det skjer noe som helst.

— Arbeidstidsbestemmelsene er et typisk eksempel. Vi får stadig høre at disse skal tilpasses fiskeindustrien bedre, men det blir med løftene. Vi ønsker selvsagt ikke å drive rovdrift på våre ansatte. De skal få betalt i henhold til tariff. Men de fleste av dem er kommet til Norge fordi de ønsker å jobbe. Og sesongarbeiderne vil egentlig bare jobbe! De er ikke kommet for å glane i veggen på en hybel.

— Er det lover eller paragrafer du umiddelbart ville ha fjernet eller endret, og som over natten hadde gjort det enklere å overleve som fiskeprodusent?

— Jeg kan ikke regelverket på rams. Men spør hvilken industrileder du vil i sjømatnæringen, og alle vil si det samme som meg. Det er mange fagre ord, alt for lite handling.

— Vil ikke det være tilfellet uansett i hvilken næring man driver?

— Kanskje. Men det er uansett ingen unnskyldning. Vi har det ikke bedre i sjømatnæringen fordi noen har det like ille i andre næringer. I vår næring er det f.eks. slik at noen aktører kan drive både på sjø og land, mens andre bare må holde seg på land. Det er ikke rettferdig.

— Du vil altså Deltakerloven til livs?

— Nei. Men det må være balanse. Det er greit at bare aktive fiskere kan eie fiskebåter. Men da kan de ikke samtidig etablere seg som kjøpere på land. Jeg mener at fiskerne er best på det de gjør, og at vi som driver på land er best på land.

— Hva med fiskesalslagslova?

— Den fungerer helt greit. Vi trenger en organisert førstehåndsomsetning, og etter innføringen av dynamiske minstepriser vil jeg si at kjøpere og selgere er blitt likestilt. I dag betaler jo industrien langt over de minsteprisene som gjelder, så vi kan ikke skylde på Råfisklaget for høye priser.

— Er det også greit at Råfisklaget har ansvar for å kontrollere omsetning og kvalitet?

— I utgangspunktet burde det ikke være slik, men det fungerer greit. Jeg stoler minst like mye på kontrollørene fra Råfisklaget som på dem som kommer fra Fiskeridirektoratet. Mitt ønske er at det kontrolleres mye mer og litt mer seriøst. Jeg liker dårlig kontrollører som kommer ned på kaia i shorts og med flip-flop sko. De burde i det minste ha respekt nok for oss og myndigheten de representerer til å ha på uniform. Og så føler jeg at kontrollørene ofte tar enkleste utvei; full kontroll av de minste båtene mens de store ved kai ofte slipper unna. Men nå er ikke jeg på kaia selv, så dette blir en gjenfortelling av andres opplevelser. Vi er opptatt av at kontrollørene gjør en grundig og god jobb, og at de har litt å jobbe med rundt eget omdømme.

— Det snakkes mye om ulovligheter knyttet til fiske og omsetning av hvitfisk i Nord-Norge. Hva er din mening om dette? Hvorfor skjer det så mye snusk og fanteri, og hva bør man først å fremst gjøre for å få slutt på denne ulovlige virksomheten?

— Jeg er ikke enig i beskrivelsen «snusk og fanteri». Her snakker vi om økonomisk og miljømessig kriminalitet — noe langt mer alvorlig enn fanteri. For det første mener jeg at dette er et tema vi må snakke mer om. Mange vil helst holde kjeft for å unngå å skade næringens rykte og omdømme. Det er feil strategi. De aller fleste er ærlige og driver som de skal. Men det betyr ikke at vi skal la være å snakke om de som stjeler fra fellesskapet. Vi må rydde opp i eget hus — ikke feie problemene under teppet.

— Vi må også skille i debatten mellom hva som er alvorlig og hva som ikke er det. I det offentlige ordskiftet drukner alvorlige handlinger i bråket rundt det jeg mener burde vært unngått. Det store fokuset på kontroll av flåteleddet er uforståelig. Hvorfor skal man innføre et detaljregime av regler for sporing, innmelding av når man setter og trekker garn, kvantum etc. selv for den minste flåten. Jeg sitter med følelsen av at myndighetene er mest opptatt av å «ta fiskerne», ikke begrense mulighetsrommet for å drive ulovlig — som tross alt er det viktigste. Både det store flertallet av fiskerne og oss i industrien er opptatt av at alt som kommer på land skal veies og noteres korrekt på seddel. Hvorfor er det så viktig å beregne eksakt hvor mye man har om bord? Det som teller mest er jo at alt kommer på seddelen når fisken landes over kai. Norfra har vært med på et prosjekt finansiert av FHF om automatiske veiesystemer for hvitfisk, og fikk det montert i Nordvågen. Det fungerte utmerket og vil gjøre det mye vanskeligere å drive ulovlig. NOU «Framtidens fiskerikontroll» la i 2019 frem en rekke strakstiltak for å hindre mulighetsrommet for fiskerikriminalitet. Så vidt jeg vet er ingen av disse innført ennå. Jeg mener at det er mye viktigere å kontrollere industrien på land enn å fotfølge tusenvis av sjarkfiskere, hvilket bare skaper masse støy og kanskje forakt for den jobben Fiskeridirektoratet gjør. I dag er det fokus på de små sakene — ikke de store. Det er feil prioritering.

— Er problemet med ulovlig fiske og rapportering overdrevet?

— Nei, det tror jeg dessverre ikke. Ofte er det heller ikke så vanskelig å oppdage. Når aktører gjentatt ganger gjennom året kan kjøpe dyrest og selge billigst er noe feil. Men ingen vil snakke om eller håndtere dette. Nå er det jo noen store saker under etterforskning og testing i rettssystemet. Vi får virkelig håpe at myndighetene ikke har gått til så drastiske aksjoner uten tilstrekkelig grunnlag.

— Som alt nevnt; det må to til. Det går ikke an å si at den ene parten driver mer ulovlig enn den andre?

— Jo, faktisk. Som fisker kan man ikke drive ulovlig alene. Man må alliere seg med en kjøper. Fiskekjøperne kan stjele uten at fiskerne vet om det eller rapportere manko på seddel til myndighetene av forskjellige årsaker.

— Det er knallhard konkurranse om råfisken, hvilket gir fiskerne skyhøye priser. Betyr det at vi kan avskrive «krisa» i fiskeflåten i 2025?

— Vel, også fiskerne har selvsagt merket den dramatiske kvantumsnedgangen siden 2022. Men akkurat i år bør det ha gått bra. Kystflåten har hatt en nedgang i torskekvoten på 16 prosent, mens prisen på fersk torsk i Råfisklagets distrikter har steget nesten 40 prosent. Det fortjener ikke betegnelsen «krise». Stadig lavere kvoter på en rekke andre fiskeslag hører også med. Før kunne man kanskje kompensere mindre torsk med å fiske mer av andre arter. Den muligheten er mye mer begrenset i dag. Så om det ikke er krise, ser det heller ikke ut til å bli et godt år. 

— Industrien lever av marginen mellom innkjøpspris og salgspris. Den er følgelig mye mer sårbar for svikt i fangstkvantum. Hvordan vil 2025 bli for hvitfiskindustrien i Nord-Norge?

— Knalltøft. Det blir langt mellom bedrifter som tjener penger. 

— Det er ingen tegn til bedring i 2026 og uvisst for 2027. Hvor skal dette ende?

— Spør du meg spør jeg deg. Havforskerne er jo ikke akkurat veldig sikre når de skal forklare hvorfor torskekvoten går ned. De sier de ikke vet, men at det mest sannsynlig er en kombinasjon av klima, sjøpattedyr, fiske av for mye småfisk osv. Er det da noen grunn til å tro dem om de sier at kvoten skal opp om 3-4 år? Hvordan kan de anta det? Jeg har ikke lyst til å fremstå alt for pessimistisk, men hvem har sagt at alt vil bli så mye bedre. Svaret er kanskje omstilling og bedre utnyttelse av det råstoffet vi har — ikke mer torsk.

— Tror du på havforskerne?

— Jeg tror at det er mindre torsk enn før, og kanskje mindre torsk enn noen gang på innsiden av Lofoten. Det er uansett mange grunner til å bekymre seg når Lofoten går tom for gytetorsk. Da gyter den sannsynligvis andre steder, og hva vet vi om overlevelses-raten der?

APROPOS RÅSTOFFMANGEL. MANGE ER kritiske til at norske bedrifter kjøper råstoff fra russerne. Månedens intervjuobjekt skjønner at fristelsen kan bli stor, men Norfra gjør det ikke.

— Så bruker heller ikke vi fryst råstoff, og beslutning har ingen store konsekvenser for oss. Det er ikke ulovlig, men etisk og moralsk burde de som kjøper ha tenkt seg om en gang til.

— Er det forhold som bidrar til å gi ulike konkurranseforhold mellom bedriftene i hvitfiskindustrien, og hvordan forholder Norfra seg til det?

— At noen stjeler fra fellesskapet bidrar helt åpenbart til konkurransevridning. Bortsett fra det, konkurrerer vi med en del bedrifter som ikke trenger å tjene penger på hvitfisken for å overleve. Det er i og for seg slett ikke ulovlig, men uansett frustrerende. Noen av de største aktørene i hvitfiskindustrien henter hele sin inntjening og mer til fra eierskap i flåteleddet. De bruker overskuddet fra egne båter til å subsidiere driften på land. På den måten står de mye sterkere i kampen om råstoffet. Det skaper økt konkurranse om kystflåtens fangster og høyere pris for oss andre.

— Enkelte aktører har også egne oppdrettsanlegg og bruker laksepenger for å subsidiere kjøp og produksjon av hvitfisk. Noen sier til og med rett ut at «uten oppdrettet hadde jo ikke dette gått». Også det gjør verden vanskeligere for oss som ikke har denne muligheten til å drive med underskudd år etter år. Men som sagt; det er ikke ulovlig, bare veldig frustrerende å forholde seg til.

— Hva bør myndighetene etter din mening gjøre for å skape mest mulig like konkurranseforhold for fiskeindustrien nordpå?

— Aller først slå kraftig ned på ulovligheter. Så bør man se nærmere på trålernes pliktsystem. For egen del mener jeg at hele systemet bør avvikles, og at de selskapene som er underlagt plikter kan «kjøpe seg fri» ved å gi fra seg kvoteandeler til kystflåten. At selskaper velger å bruke inntjening fra andre aktiviteter for å opprettholde mottak og foredling av hvitfisk, kan ikke myndighetene gjøre noe med. Det er jo i utgangspunktet også positivt, og bidrar til å sikre arbeidsplasser og næringsaktivitet i ofte svært næringsfattige deler av landet. Og så må jeg til slutt nevne at en god del bedrifter betaler under tariff. Det er ikke ulovlig kun å betale minstelønn, men da må man også være sikker på at resten av regelverket følges. Derfor er det viktig at myndighetene intensiverer arbeidet med å kontrollere at fiskeindustrien etterlever alle lover og regler knyttet til arbeidstid og det å ha folk ansatt. A-krimsentrene gjør en god jobb og bør styrkes. Lønnskostnadene er jo en svært viktig del av det som bestemmer en bedrifts konkurranseevne og inntjening.

— Forventer du mye strukturering i fiskeindustrien i årene som kommer?

— Ja. En god del mindre produksjonsanlegg vil bli spist opp av de store. De blir ikke borte, men fortsetter som mottaksanlegg uten noen produksjon. 

— Det er ingen tvil om at fiskeflåten har vesentlig høyere inntjening enn industrien. Må det være slik, eller kan myndighetene ta grep for å sikre en mer «rettferdig» fordeling av kaka?

— Det høres ikke helt bra ut om jeg gir meg til å kreve at mine råstoffleverandører skal få dårligere betalt slik at Norfra kan tjene mer. Det beste myndighetene kan gjøre er å få bukt med fiskerikriminaliteten og legge til rette for bedre kvalitet i alle ledd. Da kan man jobbe konstruktivt for å få opp prisen ytterligere i markedet. Det vil øke totalkaka og gi større stykker til alle. Jeg tror ikke vi kommer noen vei med å krangle om hva som er rettferdig eller ikke. Til syvende og sist er det jo også vi i industrien som «kaster penger» etter fiskerne.

— I forrige nummer var Line Ellingsen månedens intervjuobjekt. De siste åtte årene har Ellingsen-konsernet i Skrova hatt en gjennomsnittlig resultatgrad i sin oppdrettsproduksjon på nesten 35 prosent. Norfra har 2,5 prosent. Er du misunnelig?

— For konsernet, ansatte og lokalmiljøene rundt hadde det selvfølgelig vært mye hyggeligere med så gode resultater. Men jeg personlig ville ikke ha byttet til laks. All ære til laksenæringen for alt den har oppnådd. Men for meg er hvitfisk mer spennende og utfordrende. Så får det heller være at man ikke blir like rik. 

— Sover du dårligere om nettene på grunn av Trumps mange krumspring om toll?

— Nei, ikke det heller. Vi er en del av det internasjonale markedet og er vant til å tilpasse oss. For de som sto i det og hadde varer på vei til USA forstår jeg at det kan slite på nervene. Men over litt tid vil sjømaten uansett  finne sin vei. Og så må vi ikke glemme at store endringer også kan gi muligheter. Krig, uroligheter, internasjonal politikk, oljepriser og gale presidenter hører med til den virkeligheten vi lever i. Den må vi takle.

— Apropos markedet. Hva mener du om den jobben Norges sjømatråd gjør?

— Jeg er veldig glad i Sjømatrådet og merker meg at dette er en ordning mange av konkurrentene i andre land misunner oss. Jeg tviler på at Norfra hadde brukt den eksportavgiften selskapet må betale bedre selv. De pengene hadde vi nok brukt på å øke prisen til fiskerne. Det er jo ganske typisk hvitfiskindustrien. Får vi et lite oppsving i valutakursene eller markedsprisene, er vi ikke sene med å betale mer for råstoffet.

— Hva vil høstens stortingsvalg bety for sjømatnæringen?

— Ikke mye. Jeg har mistet håpet om at noen vil foreta de endringene som trengs for å gjøre hvitfiskindustrien konkurransedyktig.

— Hva stemmer du selv?

— Det varierer. Men jeg heller nok mest mot venstresiden. Jo eldre jeg blir, jo mer irriterer jeg meg over populistiske politikere.

Bjørg Helen Nøstvold oppriktig talt

---

Se oversikt over alle Månedens Intervju