Meningspanelet nr. 9 – 2025

Om ICES’s kvoteråd for makrell, konsolideringen i norsk havbruk og at kun én av de 169 på Stortinget har bakgrunn med virke i sjømatnæringen.

Spørsmål 1:
Som lyn fra klar himmel kom ICES’s kvoteråd for makrell i 2026: 174.357 tonn. Ned 70 prosent fra i år. Hva tenker du?

Spørsmål 2:
I 2014 sto de ti største produsentene av oppdrettslaks i Norge for 69,9 prosent av totalen. I fjor var andelen 69 prosent. Hva tror du andelen vil være i 2034, og kan du begrunne svaret?

Spørsmål 3:
Bortsett fra Rødts Geir-Asbjørn Jørgensen, som i noen år jobbet som fisker, er det ikke en eneste av de 169 på Stortinget i inneværende periode som har bakgrunn fra fiskeri, fiskeproduksjon, oppdrett eller sjømateksport. Hva er din kommentar?

Spørsmål 1: Som lyn fra klar himmel kom ICES’s kvoteråd for makrell i 2026: 174.357 tonn. Ned 70 prosent fra i år. Hva tenker du?

Einar Helge Meløysund: Jeg tenker at dette er en litt for dramatisk reduksjon. En nedgang var ventet, men ikke på dette nivået. ICES og HI er i utakt med utviklingen til flere viktige bestander, og det er bekymringsfullt.

Carl Aamodt: Jeg tenker at kombinasjonen av metoderevisjon og mangelfullt datagrunnlag fører til ekstraordinære og helt unødvendige kutt, og med tapt verdiskapning for hele nasjonen som resultat. Det er sikkert rett å redusere uttaket av makrell, men det fremstår hodeløst å kutte det med 70 prosent.

Ingvild Dahlen: Jeg tenker at vi har tatt ut for mye av makrellbestanden, og må ta konsekvensen av det. Det rammer åpenbart både flåte og industri knallhardt, og de rette instansene må vurdere hvordan man kan følge opp det. Jeg har tillitt til den jobben forskerne gjør når de kommer med sine råd. De er innforstått med svakheter og usikkerhet knyttet til egne modeller og vurderinger, men ser man anbefalingene over tid, har de stort sett stemt. Derfor er det viktig at myndigheter og næring tar konsekvensen på kort sikt, og følger rådene.

Fredrik Greger: Et kutt på 70 prosent i makrellkvoten er rett og slett resultatet av politisk og byråkratisk feilforvaltning. Norge har overlatt for mye til internasjonale råd som ikke gjenspeiler realitetene i havet. Fiskerne melder om sterke bestander, men forskningen og politikken sier noe helt annet.

Aino Olaisen: Jeg synes det er skremmende at vi får så brå endringer. Har modellene vi har brukt vært for usikre? Eller verre: Vi ser en reduksjon av kvotene for mange andre arter, og det er nærliggende å tenke at det kan henge sammen med klimaendringer. Dersom svaret er det siste, er det et ubehagelig forvarsel om hva vi har i vente.

Sondre Eide: Dette var nok meir nedgang enn mange hadde venta. Det syner kor stor usikkerheit og risiko det er knytt til å drive i sjømatnæringa. Naturen er ein nådelaus premissleverandør, og det er politikarane sitt ansvar å sørgje for rammevilkår som skaper størst mogleg føreseielegheit for alle som driv ei viktig næring basert på ressursane frå havet.

70 prosent kutt i makrellkvoten i 2026 vil svi både for de som sliter på havet og de som står langs produksjonslinjene på land. De fleste i meningspanelet er overrasket at kuttet ble så stort som 70 prosent. Her fra Vikomar AS på Harøysund i Hustadvika kommune. (Foto: Therese Tande)

Spørsmål 2: I 2014 sto de ti største produsentene av oppdrettslaks i Norge for 69,9 prosent av totalen. I fjor var andelen 69 prosent. Hva tror du andelen vil være i 2034, og kan du begrunne svaret?

Einar Helge Meløysund: Om ti år tror jeg andelen har økt til 80 prosent. De store blir bare større og større, og det vil bli enda vanskeligere å være liten. Mindre norske bedrifter blir dessuten bare motarbeidet av norske myndigheter. Slik blir det når mesteparten styres av blåruss!

Carl Aamodt: Vel, de store har jo en tendens til å bli større, selv om tallene du refererer indikerer stillstand. Jeg gjetter vagt på 80 prosent om 10 år.

Ingvild Dahlen: Andelen til de ti største oppdretterne av laks har holdt seg stabil over tid. Nå ser vi imidlertid tendenser til at mindre selskaper blir kjøpt opp av større. Det som vil påvirke utviklingen fremover er reguleringer og politikk; miljøkrav og konsesjonsbegrensinger. Hvis det er slik at større selskaper har bedre tilgang til teknologi og kapital, kan det gi dem et fortrinn. Samtidig som ny teknologi kan gi nye aktører en mulighet. Skal jeg driste meg på noe anslag, vil jeg tro denne andelen holder seg relativt stabil rundt 70 prosent også de neste ti årene.

Fredrik Greger: Min gjetning er 80-85 prosent. Det er et direkte resultat av politiske valg. Norske myndigheter har lagt til rette for en stadig mer kapitalkrevende og sentralisert næring. Det er blitt umulig for små, norskeide selskap å konkurrere. Regelverket, skattepolitikken og konsesjonsregimet favoriserer de store, internasjonale aktørene. Små kystbaserte selskaper, som tidligere var ryggraden i sjømatnasjonen Norge, presses systematisk ut.

Aino Olaisen: Jeg tror vi vil se en økt konsolidering av næringen. Mange selskaper skal gjennom et generasjonsskifte, noe som ofte fører til at man lander på å selge. I tillegg er konsolidering en naturlig del av en nærings livsløp. Operasjonene rundt havbruk, nødvendig innovasjon, endringer i rammeverk osv. blir stadig mer komplekse, og det er mer krevende for små selskaper. Skal jeg tippe, tror jeg at de ti største oppdrettsaktørene i Norge i 2034 vil stå for et sted mellom 75 og 80 prosent av totalproduksjonen.

Sondre Eide: Det er vanskeleg å spå, men mykje vil avhenge av kva slags politikk som blir ført dei komande åra. Gode insentiv for ny teknologi — til dømes ei konverteringsordning med forholdet 1:3, vil gjere det mogleg for mange små og mellomstore aktørar å konkurrere på innovasjon, kvalitet og særpreg. Eg trur ei god blanding av mange ulike aktørar er det beste for innovasjon og utviklinga av næringa på lang sikt.

MOWI har vært Norges og verdens største lakseprodusent de siste 20 årene, og en viktig årsak til at de ti største produsentene her hjemme står for rundt 70 prosent av den totale lakseproduksjonen i Norge. Mon tro hva andelen er om 10 år? (Foto: MOWI)

Spørsmål 3: Bortsett fra Rødts Geir-Asbjørn Jørgensen, som i noen år jobbet som fisker, er det ikke en eneste av de 169 på Stortinget i inneværende periode som har bakgrunn fra fiskeri, fiskeproduksjon, oppdrett eller sjømateksport. Hva er din kommentar?

Einar Helge Meløysund: For det første en liten korreksjon. Dagfinn Olsen (FrP) ble innvalgt fra Nordland og er både utdannet fisker og har vært fisker i mange år. Men jeg forstår spørsmålet, og mener at altfor få av de 169 på Stortinget har relevant yrkeserfaring, spesielt fra fiskerinæringen. Dette er en svært negativ utvikling.

Carl Aamodt: Jeg er av den oppfatning, at det generelt er en styrke som folkevalgt med bakgrunn og erfaring fra arbeidslivet, der verdiene skapes. Jeg tror ikke evnen til å levere gode løsninger nødvendigvis betinger bakgrunn fra «vår» spesifikke sektor, men det ville klart ha tatt seg bedre ut med en større oppslutning enn 1 av de 169. Det var svakt.

Ingvild Dahlen: Det sies at Stortinget skal representere hele folket, mangfold og bred bakgrunn og erfaring. Med tanke på næringens betydning for eksportverdi og sysselsetning langs kysten, er det noe som mangler i Stortingets sammensetning. Samtidig som det mangler folkevalgte med direkte bakgrunn fra sjømatnæringen, er det flere av representantene som kommer fra regioner med stor aktivitet innen næringen, og dermed vet betydningen av den. Det viktigste er at representantene evner å sette seg inn i hvordan næringen fungerer, og at de lytter til fagfolk og næringsaktører.

Fredrik Greger: At Stortinget i dag bare har en eneste representant med bakgrunn fra sjømatnæringen er både symbolsk og tragisk. Det viser hvor fjern norsk politikk har blitt fra kysten. De som bestemmer over fiskeripolitikken, har aldri kjent lukten av fersk fisk eller sett verdiskapningen som skjer i et produksjonsanlegg. Resultatet er beslutninger som svekker kystsamfunn, selger ut nasjonale ressurser og undergraver lokalt eierskap. Norge må våkne, Sjømatnæringen er Norges nest største eksportnæring.

Aino Olaisen: Jeg tenker at det vil være en fordel å ha folk i politikken som har erfaring fra våre største næringer. Det er jevnt over en svakhet at stadig færre politikere har erfaring fra næringslivet.

Sondre Eide: Det viktigaste er at politikarane fattar gode vedtak for næringa — ikkje kva bakgrunn dei har. Samstundes har eg ofte undra meg over kor lite merksemd Noregs viktigaste landbaserte næring får i riksmedia og i politikken. Potensialet i næringa er så stort at det burde vore ein politisk kappestrid om å utvikle ho best mogleg. Eg meiner vi kan fem- til tidobla verdiskapinga frå havbruk innan 2050, men då må vi snarleg sjå politisk vilje til å innføre sterke insentiv for nullutslepp og berekraftige produksjonsmetodar som både kan auke produksjonen og redusere den negative påverknaden på natur, hav og villaks.