Fransk byråkrati — en kunstform

Jeg trodde jeg hadde sett byråkrati før. Små bokstaver og lange paragrafer i annerledeslandet, søknader om garasjetomt med kart i fem eksemplarer og forvaltningsplaner for havområder som knapt en sjøfugl har sett. Men så flyttet jeg til Provence. Her har jeg oppdaget at byråkrati ikke bare er administrasjon — det er selve nasjonalsporten. Ja, nesten en kunstform, en slags koreografi der papirbunker og stempler utgjør et eget språk.

Ta det å registrere seg som fastboende i en liten landsby. Man møter opp på rådhuset med pass, adresse og et smil. Men det holder ikke. Du må ha strømregningene, en bekreftelse fra naboen på at du faktisk bor der og et fotografi tatt av en autorisert fotograf. Selfie er selvsagt strengt forbudt. Når du tror alt er i orden, viser det seg at du mangler et skjema ingen vet hvor man får tak i, men som alle er enige om er helt avgjørende.  

I Norge blir man bedt om å fylle ut et skjema. I Frankrike må man finne det opp, få det stemplet av tre ulike kontorer og levere det tilbake før de stenger til lunsj klokken 11.30. For ja; kontoret som kan hjelpe deg har åpent en time i uka, helst på en helligdag. Og når du først kommer deg dit, har de rukket å innføre en ny forskrift som gjør alle de gamle stemplene ugyldige. Den som ikke møter presis, må begynne på nytt. 

Fiskerne i annerledeslandet kjenner seg sikkert igjen. Kvotereglene kan til tider virke både intrikate og lite logiske. Men sammenlignet med franske skjemaer fremstår norsk fiskeriforvaltning som et smidig og brukervennlig system. Det sier ikke lite.

Og det stopper ikke med rådhuset. Skal man kjøpe bil? Da holder det ikke å skrive under på en kontrakt. Nei, man må ha en erklæring fra selgeren om at bilen ikke er stjålet, en erklæring fra politiet om at de faktisk tror på selgeren og et stempel fra tollkontoret — bare for sikkerhets skyld. Og når du endelig tror bilen er din, kommer brevet fra staten: Registreringen er forsinket. De mangler dokumentasjon på at bilen har hjul! 

Etter hvert har jeg begynt å mistenke at franskmennene ikke bare tåler dette systemet — de liker det. Køen på kontoret er blitt et sosialt møtested. Folk småprater, drikker kaffe, sukker litt når søknaden får avslag og går hjem igjen som om ingenting har skjedd. Byråkratiet er ikke til for å løse problemer; det er til for å holde folk i aktivitet, og kanskje gi et snev av fellesskap. Man står sammen i irritasjonen, og det skaper nesten en følelse av nasjonal stolthet. 

Det er nettopp derfor systemet overlever. Byråkratiet skaper arbeidsplasser, fyller kaffepausene og gir en felles fiende. Det minner meg faktisk litt om fiskeripolitikken i annerledeslandet. Fiskerne banner over kvoteregler og rapporteringskrav, men uten dem ville de ikke hatt noe å diskutere på kaikanten. Forskjellen er at i Norge prøver man av og til å forenkle. I Provence ville det være en katastrofe: Da ville tusenvis av byråkrater stått uten arbeid, og en hel nasjon stått uten tidsfordriv. 

Neste gang fiskerne i annerledeslandet banner over et digitalt skjema for fangstrapportering, husk dette: Det kunne vært mye verre. Du kunne ha stått i kø i Provence, på jakt etter et spesielt skjema, mens kontordamen med steinansikt forklarte at du må komme tilbake neste tirsdag klokken 11.05 — med et nytt stempel fra et kontor ingen noen gang har hørt om. Da fremstår norsk byråkrati ikke bare som overkommelig. Det virker nesten som en kosestund.