Leder
Urolige tider
Mer tåke er det knapt mulig å skape.
DET SIES AT NORGES FISKARLAG sprakk på grunn av uenighet om ressursfordelingen mellom kyst og hav. Når krybbene tømmes, bites som kjent hestene! Rett nok har kvotene på flere viktige arter gått kraftig ned de senere årene, og slik sett har «kampen» om fisken tilspisset seg kraftig. Men det er ikke kvoteandeler fiskerne lever av. Det er innholdet i lommeboka. Og det har på ingen måte gått ned. De siste 10 årene har førstehåndsverdien fordoblet seg — fra 17 til 34 milliarder kroner. I år ligger vi an til det samme. Jo da, vi vet at kostnadene også har økt, men det er ingen tvil om at de økonomiske resultatene har vært strålende. Det gjelder både for liten og stor. Fartøy over 28 meter har økt sin førstehåndsverdi med 196 prosent de siste ti årene — fartøy under 28 meter med 216 prosent. Vi skulle like å se hvilke andre yrkesgrupper som har opplevd det samme. I dag er det mer vanlig for fiskere å ha en årslønn over én million kroner enn under. Slik var det ikke for ti år siden. Likevel sprakk altså Fiskarlaget!
De siste 35 årene har det vært en mer eller mindre vedtatt sannhet at ressursfordelingen mellom kyst og hav skal ligge fast. Fiskeriminister etter fiskeriminister har forsikret om dette. Etter harde diskusjoner har Fiskarlaget klart å komme til enighet om fordelingsnøkler som regjering og storting har sluttet seg til. Nå kan det være slutt. Sterke krefter på venstresiden i norsk politikk — les Rødt, SV og MDG ønsker å bruke det forestående tilbakefallet av strukturkvoter til å flytte fisk fra hav til kyst. Det samme kan bli resultatet av den forestående debatten om trålernes pliktsystem. Enn så lenge sitter Fiskarlaget stille i båten, men fra det øyeblikket Fiskebåt er ute — les slutten av januar til neste år, vil det bli full fyr i fordelingsdebatten. Tro oss; når Fiskarlaget neste gang blir spurt om hvordan ressursfordelingen bør være, vil svaret bli et ganske annet enn i dag. Det vil også åpne for et helt annet politisk spill. Les bare fra side 91 hva partienes fiskeripolitiske talspersoner svarer på spørsmålet om hva som bør skje når strukturkvotene løper ut på tid. Bare Høyre og KrF sier klart ifra at dagens kvotefordeling må ligge fast. Les særlig svaret til Trond Giske og Arbeiderpartiet. Mer tåke er det knapt mulig å skape. Ikke rart Giske egentlig ikke hadde lyst til å svare på dette spørsmålet i det hele tatt. Vi går i sannhet urolige tider i møtet i den tradisjonelle delen av sjømatnæringen.
HVORDAN STÅR DET SÅ TIL I oppdrettsnæringen?
Jo, der er det minst like mye usikkerhet og uro. Planen var at Stortinget i fjor skulle rydde unna all uenighet og legge rammene for den fremtidige forvaltningen av norsk fiskeoppdrett. Slik gikk det ikke. Stortinget endte like godt opp med å avvise det meste av Havbruksmeldingen og sende den tilbake til regjeringen og Fiskeridepartementet for et nytt forsøk på å snekre sammen et forutsigbart og fremtidsrettet forvaltningssystem. For her er det ikke bare snakk om å pirke. I følge fiskeriminister Marianne Sivertsen Næss må det en total omlegging til. Norsk fiskeoppdrett drives ikke lenger bærekraftig. Det er ikke et alternativ å fortsette som i dag.
Nå er det godt over ett år siden behandlingen av Havbruksmeldingen, og det er ingen tvil om at departementet er havnet kraftig på etterskudd. Å tro at det nye forvaltningsregimet er på plass før tidligst i 2028 er utopi. Og da er vi plutselig i gang med en ny valgkamp, som i alle fall ikke vil speede opp farten. Hovedproblemet er at ingen aner hva som vil komme. Blir det omsettelige lusekvoter, avvikles systemet med MTB, blir det tidsbegrensede konsesjoner, kommer det pålegg om lukket drift, eventuelt også pålegg om å samle opp slam, får vi en øvre grense for tillatt dødelighet i sjøfasen med tilhørende «tapsavgift» og vil regjeringen sette makt bak ønsket om at maks ti prosent av villaksen innen 2030 skal dø som følge av lus fra oppdrettsanlegg? Og er det i det hele tatt noen som aner konsekvensene av det siste? Spørsmålstegnene står i kø. Kommer det grunnrenteskatt på havbruk til havs, vil myndighetene åpne for en sårt tiltrengt endring av lokalitetsstrukturen og kommer det endringer i grunnrenteskatten?
Om man først aksepterer regjeringens utgangspunkt, at næringen ikke driver bærekraftig, er det forskjell på å kutte av seg hodet og å barbere seg. Rødt, SV og MDG er tilbøyelig til å kutte av det meste — også hodet. Partiene til høyre for den politiske midtstreken vil ha en langt mer forsiktig og gradvis omlegging. Men ingen legger hodet på blokka. Nå venter alle spent på hva som skal komme fra regjeringen. Det eneste vi kan si helt sikkert er at også havbruksnæringen går svært urolige tider i møte.
Det vi også kan si helt sikkert er at partiene lengst til venstre — nevnte Rødt, SV og MDG, står for en totalt annen politikk enn partiene lengst til høyre med FrP, Høyre og KrF i spissen. Det gjelder både overfor den tradisjonelle delen av næringen og for oppdrettsnæringen. Og så kan vi henge på helt til slutt at venstresiden aldri har hatt så mange mandater på Stortinget som i dag — 26. Antallet er tredoblet i løpet av de siste tre valgene.