Fattigdommens og rikdommens hjemland

I den greske oldtidens gudeverden belønner vinguden Dionysos kong Midas ved å oppfylle kongens ønske om at alt han berørte ble forvandlet til gull. Det greske budskap er enkelt: Menneskets streben etter rikdom kan like gjerne ende i en forbannelse. Dette får kong Midas erfare når han i vanvare, ved å røre sin datter, gjør henne til en kald figur av gull.

De greske filosofene og dikterne makter å trollbinde oss to tusen år senere med en tragisk, men likevel fascinerende historie fordi den har en moralsk dobbeltbunn, særdeles relevant for vårt land, vårt folk og den enkelte av oss. 

Ingen hadde større grunn til å drømme om rikdom enn menneskene som siden 10.000 f.Kr. bodde i en karrig fjellheim mellom isbreene eller ut mot havet, og som måtte kjempe med livet mellom hendene for å brødfø seg selv og sine. Våre strender var det siste menneskene valgte da den store isen trakk seg tilbake. Noen tusen år senere skjønte de mest fremoverlente at det tross alt gikk an å dyrke jorden, ikke bare fiske eller sanke. De karret til seg de best dyrkbare engene og etablerte seg som et eksklusivt herrefolk med tjenerskap og — ikke minst — hundrevis av slaver. Vi i Bekkjarvik ser spor etter et slikt samfunn i nabobygda vår Fitjar.

Disse tilsidesatte menneskene ble født, levde og døde sammen med herrefolkets buskap, kyr, sauer og griser. Det var ofte knapt med mat, men slavene spiste sammen med dyrene og av samme krybbe. Det var ikke plass for de overflødige. Slavekvinnenes spedbarn ble gjerne forlatt ute i skogen blant rovdyr; de gamle og uføre kunne bli støtt utfor stupet ned i fjorden av et fellesskap som alle «holdt i stokken». Uttrykket lever fortsatt på Sunnmøre når man samlet må ta ansvaret for vanskelige avgjørelser.

Her i Bekkjarvik, i utmarken, har herrefolket fra Bronsealderens Fitjar (2000 til 1200 f.Kr.) beordret slavefolket sitt til å bygge dem en svær gravrøys, som fortsatt kneiser på den høyeste fjellhaugen over bygden vår. En gravrøys for herrefolket har slavene samlet, båret og bygget, med vakker utsikt mot havet og solefallet, i tiden og i evigheten.

Matmangel og sult

Hvis vi fortsetter vår historiske søken etter fedrelandets evne til å brødfø sine barn, bedrøves vi av historiene om matmangel og sult gjennom Jernalderen, Vikingtiden og Middelalderen. Så sent som i årene 1741-43 sultet mange i hjel, særlig på Sørøstlandet. Fogden Peter Schnorre i Aremark i Østfold skriver i 1742: «Husmannen ble funnet liggende død på et lite berg i skogen, hos seg havendes en liten pose, hvor han slutteligen til livets underholdning hadde samlet noen gressblader.» 

En prest som reiser gjennom Valdres samme året, forteller om mennesker som ligger døde i vegkanten. I Askim skriver presten om en 32 år gammel kvinne: «I sitt siste åndedrett ropte hun: Mat, mat, mat!» 

I Trøgstad, også det i Østfold, fortelles det om den 9 år gamle, fordreløse legdegutten Peder, som ingen vil ta seg av. Han reker trasig og sulten langs landevegen og tigger, bryter seg til slutt inn i en kove og sluker grådig noen flatbrød, blir tatt av gardsfolket, arrestert «ettersom hans forvovede gjerning og omstrippen ei alene var utillatelig, men endog høy straff verdig, så burde han forflyttes til Christiania tukthus og forbli der så lenge de høye herrer i fattigkommisjonen fant det for godt.» En liten pjokk på 9 år!

Østlandet og innlandet ble særlig rammet når kornet frøs. Sultedøden herjet i 1741-43, i 1772-73 og i 1809 under den engelske blokaden, da også kysten ble rammet. Kornmangelen og sulttragedien kulminerte i 1812, da avlingen slo feil over hele landet. Bøndene i Trondheim, Molde, Kristiansund og Arendal stormet offentlige kornmagasiner og private pakkhus. Kjøpmann Johan Christian Vogelsang i Trondheim: «Aldri har vår stilling vært så nær den allerskrekkeligste som nå. Byen vrimler av mennesker med sekker på ryggen, ja, fra selve Gudbrandsdalen kommer de, og alle stiller ett og samme spørsmål: Kan vi få korn?». 

De fattige og underernærte ble et lett offer når smittsomme folkesykdommer sopte over landet; tyfoidfeber, tyfus, dysenteri, tuberkulose, alle med dødelig utgang. Den trasigste delen av historien beretter om en overklasse som levde i tilnærmet luksus, f.eks. Bernt Anker (1749-1805), landets ubetinget rikeste mann. Han hadde 40 skip i sjøen, 20.000 ansatte, skog og sagbruk, Moss og Hakadal Jernverk, Eidsvoll Gull- og Kobberverk. 

Det synes som den heftigste kampen mot sultedøden kulminerer tidlig på 1800-tallet, samtidig som fedrelandet rives løs fra den «400-årige natten» under Danmark og tildeles Sverige som en takkegave fra seierherrene som stanset Napoleon. Svenskene hadde valgt rett side, i motsetning til danskekongen. Rett nok får vi en markert stigning i folketallet utover på 1800-tallet, og de fleste historikerne er enige om at dette kunne ha blitt dramatisk. Imidlertid blir vi berget av utvandringen til Amerika. 800.000 emigranter forlot oss, og de gjenværende fant tilstrekkelig livsrom her hjemme. En mange årtusen-gammel kamp mot sultedøden er faktisk over for godt. Fra nå av flyttes fokus fra å overleve til å tjene penger.

Landnot-adel

Østlendingene, som led vondt på 1700-tallet, moderniserer landbruket sitt. Et tettere integrert fedreland kommer eventuelle nødstedte til unnsetning. Ingen sulter mer i Nord-Norge; de har alltid torsk i fjorden og forskerne beskytter den mot overfiske. Etter hvert registrerer vi at sildestammen gyter lenger og lenger nord. Og i midnattssolens land gror det dessuten godt i den solrike sommeren.  

Heller ikke vestlendingen plages av matmangel. En rik sildeperiode på 1800-tallet beskrives av Alexander Kielland, som fremhever de nøysomme og gudfryktige haugianerne i Stavanger. Konsul Garman er byens ubestridte høvding; han forskrekkes av de gudelige oppkomlingene som «dukkede op med Lommen fuld af Penge, kjøbte Sild og saltede for egen regning og udskibede i tusinvis af Tønder om Vaaren. Hele Formuer tjentes af Haugianere og Hængehoveder, som blandede Bibelsprog i sine Handelsbreve og ikke havde ide om et ordentlig Bogholderi». Man fanger silden når den er kommet inn fra havet, i våger og viker. I flere fiskerikommuner, som f.eks. Austevoll, vokser det frem en landnot-adel på tampen av 1800-tallet. De fisker også i fjordene på Island og i Nord-Norge. De bygger seg staselige boliger og gifter seg med hverandre. Slik er faktisk vi mennesker. 

Landet vårt opplever i 1905 å bli frigjort fra unionen med Sverige. Fremgangen fra 1800-tallet fortsetter og kulminerer i krigsårene 1914-18, da Norge opplever i bli krigsprofitør. Beskyttet av vår nøytralitet kunne vi profitere hemningsløst når Europa skrek etter energi og mat. Skipsfarten og fiskerinæringen opplevde  internasjonale priser på sine varer og tjenester som de aldri hadde drømt om. Perioden kalles jobbetiden av historikerne, en tid da kystbyer som Arendal, Farsund, Stavanger, Haugesund og Bergen opplevde en paradsisk lønnsomhet innen blant annet skipsfart og fiskeeksport. 

Et sølvglinsende tiår

Men hvor lenge ble Adam i Paradis? 

Allerede i 1920 rammes krigsprofitørene av en kraftig internasjonal etterkrigsdepresjon. Det skulle bli et saftig oppgjør mellom arbeidsgiverne og arbeiderne, som protesterte heftig da bedriftslederne forlangte en halvering av lønningene! 1920-årene ble temmelig urolige. Industriarbeiderne, sjøfolkene og skogsarbeiderne representerte viktige eksportnæringer. De protesterte til dels voldsomt fordi de opplevde at de ble for hardt belastet av nedgangstidene, i forhold til arbeidsgiverne som hadde skummet fløten i krigsårene. Nå organiserer også fiskerne seg: Norges Fiskarlag (1926), Noregs Sildesalslag (1927-28) og Norges Råfisklag (1938) er gode eksempler. 

Bonderegjeringen satte hardt mot hardt da enkelte byer ble satt under administrasjon og de nødstedte arbeiderne ble utlevert matlapper i stedet for pengestøtte, f.eks. i klippfiskbyen Kristiansund. Krakket på Wall Street-børsen i New York i oktober 1929 forsterket krisen ytterligere. Det nærmet seg revolusjonslignende tilstander da arbeiderne ved Norsk Hydro på Menstad ved Porsgrunn-Skien samlet seg til en blodig batalje mot utkommanderte politiressurser.   

Kanskje skulle den neste store internasjonale trusselen, andre verdenskrig, bidra til et nytt nasjonalt samhold, da vi ble angrepet og erobret av tyskerne? For 1950-årene skulle bli et lykkelig 10-år for de norske. Men før vi kom i gang på nytt, måtte det sønderknuste Europa ha hjelp til å overleve. I juni 1947 lover den amerikanske utenriksministeren George Marshall en samlet assistanse til Europa på 22,4 milliarder dollar. Frem til 1952 mottok Norge ca. 400 millioner dollar, en håndsrekning fra USA som ga Norge en nødvendig puff inn i det lykkelige femti-tallet. Norges handelsflåte, en av de største i verden, seiler for velstand og lykke. De største rederiene er også involvert i den siste akten av kvaleventyret i Antarktis.   

Matmengdene fra havet blir etter hvert mye større enn det norske næringsbehovet skulle tilsi. Vi har eksportert torsk og sild i hundrevis av år. Men 1950-tallet skulle først og fremst bli en sølvglinsende affære med enorme, gytende sildemengder langs vestlandskysten fra Egersund til Nord-Møre om vinteren og beitende småsild (feitsild) i Nord-Norge om sommeren. Norsk fisk holder et høyt kvalitetsnivå og blir tydelig etterspurt i Storbritannia, Nord-Europa og Sør-Europa. I våre dager kommer Asia med.

Gassflammen på «Ocean Viking»

Ingen hadde drømt om at laksen skulle bli et husdyr som kunne foredles og gi en kraftig boost til norsk fiskeeksport. I 1990/91 gikk hele næringen konkurs. De fleste trodde at eventyret var over. Men da laksenæringen reiste seg på nytt, steg de norske eksporttallene av fisk til toppen av verdensstatistikken.  Fra Vestlandet utviklet laksenæringen seg nordover og er i dag et tyngdepunkt i det nord-norske næringslivet. Vi eksporterer årlig laks for 120 milliarder kroner og villfisk for 60 milliarder. Vi er blitt verdens største eksportør av fisk. 

Kanskje er det nettopp Vestlandet som har gjennomlevd den mest dyptgående transformasjonen da det gamle Norge steg inn i en ny tid. Først ble fossene inne i fjordene temmet og storindustrien inntok landsdelen tidlig på 1900-tallet. Deretter gradvis og forsiktig, men etter hvert temmelig hastig og dramatisk, endres kyst- og fjordlandskapet. Mange gårder legges brakk, mange bygder fraflyttes, samferdselen flytter fra fjorden til landevegen, tunneler og broer forkorter avstandene og integrerer øyer og holmer, gamle sentra avfolkes og nye bygdebyer vokser frem. Kommunene pålegges å sentralisere en alt for spredt bebyggelse. De presses av det grønne skiftet.

På Karmøy bygget aluminiumsgiganten Alnor (Norsk Hydro) en fabrikk for aluminiumsproduksjon på 1960-tallet, med behov for flere tusen arbeidere. De noterte et overskudd på 4,1 milliarder kroner i 2022. Det skulle få konsekvenser for Karmøys eksisterende næringsliv. 14 små skipsverft, etablert etter den siste verdenskrigen, bygget og ombygget frakte- og fiskefartøyer midt på 1960-tallet. I Bergen og på Bømlo finner vi to motorprodusenter. Da storindustrien begynte oppkjøpet av deres ressurspersoner i 1966, var småverftenes skjebne beseglet. De fleste gikk konkurs før 2015. Motorprodusentene ble ikke avviklet, men spist av nye, utenlandske eiere. I 1925 bodde 6.000 mennesker på Karmøy, i dag teller karmøyværingene nesten 50.000. 

Men aluminiumsprodusenten på Karmøy er bare forbokstaven til den nye tiden, den som tennes med gassflammen på boreplattformen «Ocean Viking» senhøstes 1969 da «drilleren» Einar Grønlie Olsen åler seg utover flammebommen med en brennende bensinfille og antenner gasskyen. Dette er en håndfull oljearbeideres opplevelse av det øyeblikket da de første nordmennene skjønte at drømmen om en norsk oljerikdom var reell. I skrivende stund kan vi notere verdien av det norske fellesskaps oljeformue til 22.311 milliarder kroner, med en avkastning på 13.457 milliarder. 

Grenseløst sløseri

En ærlig oppsummering av vårt lands historie og vår evne til å brødfø den norske befolkningen, viser at vi gjennom 10.000 år har måttet akseptere at større og mindre deler av befolkningen fra tid til annen har sultet, og ofte sultet i hjel, frem til 1800 e.Kr.

Etter 1800 har dette samfunnet opplevd å løfte seg fra et av Europas fattigste til et av verdens rikeste land. Hvis vi samtidig spoler tilbake til oldtidens kulturhistorie og kong Midas, som ba om evne til å bli grenseløst rik, som han oppnådde, kan vi bli påminnet om at også vår norske nåtidsrikdom kanskje kan være utfordrende, endog problematisk.

Ledende samfunnsøkonomer, f.eks. Martin Bech Holte, har med stigende røst fortalt oss at norske myndigheter har utviklet et særdeles overdrevent sløseri. Han ramser opp  en rekke skrekkens eksempler i hovedstaden: Utvidelsen av Oslo lufthavn, hvor kostnaden per gate i 2017 var 40 ganger høyere enn kostnaden i 2012, da den midlertidige terminalen ble bygget. I 2013 presenterte man et kostnadsanslag for T-baneforbindelse mellom Majorstuen i Oslo og Fornebulandet på 4,5 milliarder kroner. Siden har kostnadsanslaget økt til rundt 28 milliarder. Mest rystet kan man bli når det siste anslaget på byggekostnaden for det nye regjeringskvartalet når opp i 54 milliarder kroner, en pris som er ti ganger høyere enn normale byggekostnader for nybygde kontorplasser i hovedstaden. Arve Johnsen, mannen som mer enn noen skapte den norske oljeformuen, fikk sparken på grunn av kostnadsoverskridelsene da de utvidet Mongstad-raffineriet. I dag kan man bare sose på, uten konsekvenser. Bech Holte konkluderer helt enkelt med at vårt land er blitt for rikt. 

Opposisjonspolitikerne oppdager etter hvert sløseriet. Protestene blir stadig mer høyrøstet. Og når man bjeffer høyt og lenge nok, glir det inn i opinionen. Høyresiden vinner i gallup-målingene. FrP går fremst i protestmarsjen, Høyre må bare følge tett på sammen med Venstre og KrF. Den norske høyre-vinden er en bris fra de nyliberale høyre-kreftene i Europa og USA. Vi tør stille spørsmål om dristige bevilgninger til flytende havvind og CO2-fangst er fornuftig? Samtidig som protestene har stilnet når olje- og energiministeren går «all in» i Barentshavet etter mer olje fordi den geopolitiske situasjonen gjør det nødvendig. Vinden har snudd. Dessuten kan vi bli enda rikere. 

Søkkrike og misfornøyde

Folk flest vekkes opp av det offentlige sløseriet i hovedstaden. Det stilles spørsmål ved nødvendigheten av et oppblåst byråkrati sentralt og lokalt, som administrerer et mylder av regler og forordninger. Unge mennesker med et basalt behov for å skaffe seg et rede, mister motet i møte med regelrytteriet — og banken. Når en enebolig i det fjerne distrikts-Norge koster 12 millioner kroner, er det mange som må gi opp boligdrømmen. De må i tillegg snu på kronene når de handler i matbutikken. Norge er blitt et særdeles kostnadstungt land; mat og bolig koster faktisk mye mer enn i de andre nordiske landene, trolig fordi vi er mye rikere. 

Ja vel, vi har vært lønnsledende i verden i de siste årene. Men stadige lønnshopp skaper inflasjon, prisvekst og nødvendig beskatning for å bremse pengegaloppen i både inntekts- og utgiftsbudsjettet. Menneskene i dette landet kjenner pusten i nakken. Høye lønninger må til når man lever i verdens dyreste land. Og politikerne har en link ned til folket som er nådeløst ærlig: Gallupen. Den er demokratiets hjerteslag. For gallupen varsler om samfunnslederne har tillit. Mister man tillit, har fellesskapet fått feber med hurtigere puls.

Derfor er også Arbeiderpartiet i bevegelse — mot høyre. Kommunalminister Bjørnar Skjæran forsikrer repeterende at samfunnet, f.eks. boligbyggingen, skal bli enklere og billigere. Finansminister Stoltenberg medgir at «dagens generasjoner har krav på sin del av avkastningen fra oljefondet». Aner vi en antydning til skattelette her?  Stoltenberg har mottatt Skattekommisjonens forslag, og folk venter spent. Videre går han så langt at han innrømmer at «oljepengene kan ha påvirket kostnadsbevisstheten hos norske politikere». Men som den gode sosialdemokraten han er, hevder han at «knapt noen andre land i verden har prosentvis flere mennesker i jobb enn Norge», og han tilføyer: «Knapt noe land har større produktivitet per arbeidstime». 

Men han vet nok også at det offentlige Norge, sentralt og lokalt, ledes av atskillig flere tusen mennesker enn strengt tatt nødvendig. Og at tusener norske kvinner og menn blir avskiltet mens de er rimelig godt arbeidsdyktige. Disse to realitetene alene koster landet mye, men de pynter fint på sysselsettingsstatistikken. 

Vi er ikke bare et søkkrikt land, men samtidig et misfornøyd folk, fordi kakestykkene som deles ut er for små for et folk som er blitt oppmerksom på hvor ufattelig stor kaken egentlig er! Også romerne, som var oldtidens rikeste og mest misfornøyde, endte opp i fattigdom.

Den greske myten om kong Midas er skapt av tenksomme filosofer med historiske kunnskaper om folk og folkeslag som har opplevd velstand og rikdom og rikdommens forførelse, ensbetydende med at man ikke lenger er produktiv nok til å matche folkets krav. Man sløves og sløser, som folk og som individer. I siste omgang opplever man rikdommens forbannelse. Det opplevde kong Midas da datteren ble til gull.

Men gjelder dette oss i 2026? Forfatteren Sigrid Undset sa en gang noe tankevekkende: «Menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager». Jeg tror mer på Undset og grekerne enn på Stoltenberg, faktisk talt. Kristendommens Bibel samstemmer også: «For hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?»