Aktuelle kommentarer med spark til alle sider
«Laks på land»
Hva vil det koste, og er det utviklet gode teknologiske løsninger? Sager vi av den greina vi selv sitter på? Vil landbasert produksjon av laks løse oppdrettsnæringens miljømessige utfordringer, eller skaper vi bare nye? Og hvor lenge vil tillatelsene for oppdrett på land være gratis? Spørsmålene er mange og usikkerheten stor. Men landbasert produksjon synes å bli stadig mer aktuelt. Et femtitalls prosjekter er allerede i gang eller på planleggingsstadiet. Vi snakker om mange titalls milliarder kroner i investeringer. Norske interesser er tungt involvert. Landbasert matfiskproduksjon av laks er i skuddet som aldri før.
Mandag 13. mai 2019 tørker vi støv av «Sjømatnæringens Holmenkolldag». Sammen med Norsk Sjømatsenter i Bergen arrangerer Norsk Fiskerinæring konferansen «Laks på land» der vi tar opp ulike problemstillinger og utfordringer knyttet til landbasert matfiskoppdrett. Dette er et tema mange norske oppdrettere gjerne skulle slippe å forholde seg til, men slik er dessverre ikke verden. Presset mot matfiskoppdrett i åpne sjømerder bare vokser og vokser. Senest gikk kommunestyret i Tromsø inn for å forby åpne anlegg, og mange politikere synes på glid i spørsmålet om å tvinge oppdrettsnæringen over i lukkede anlegg, det være seg i sjø eller på land. Når standard matfiskkonsesjoner i sjø nærmer seg 200 millioner kroner per stykk, mens konsesjoner på land er gratis, gjør ikke det «Laks på land» mindre interessant. Vi anbefaler alle som er opptatt av disse problemstillingene å sette av mandag 13. mai, og delta på konferansen på Holmenkollen. Plassen er begrenset og det kan være smart å melde seg på så fort som mulig. Påmeldingen kan skje på arrangørenes hjemmesider, enten www.sjomat.no eller her på NorskFisk.no. Her finner du også hele programmet.
nf’s blå skal delta, og ønsker alle hjertelig velkommen!
«Rødt lys» mot å skjære alle over en kam
Konklusjonen er entydig. Nedtrekk av produksjonskapasitet i røde produksjonsområder må skje ved enkeltvedtak, og ikke ved bruk av forskrift, som innebærer å «skjære alle over en kam». Dersom fiskeriminister Harald Tom Nesvik følger det opplegget departementet har planlagt neste høst for de røde produksjonsområdene, altså nærmest automatisk å nedjustere produksjonskapasiteten i samtlige anlegg, vil han høste en storm av rettsaker som staten kommer til å tape. Å frata oppdrettere tildelt produksjonskapasitet er et så alvorlig inngrep at det krever individuell behandling. Rent praktisk er det selvsagt mye enklere å gjennomføre et slikt nedtrekk i form av en forskrift som gjelder for alle, men dette vil ikke holde rettslig, om nf’s blå skal tro vit. ass. Håvard Berntzen ved Universitetet i Oslo. Og det er det all grunn til. Han holder nemlig på med en avhandling om nettopp dette temaet. Det skal bli veldig spennende å se hva departementet nå vil gjøre. Enkeltvedtak innebærer en langt mer omstendelig og krevende saksgang og beslutningsprosess, og gir også de som rammes en rekke rettigheter. Det blir kanskje ikke så enkelt å gjennomføre nedtrekk som politikerne og byråkratene i Nærings- og fiskeridepartementet hadde tenkt seg på forhånd.
Vellykket strukturering
Så til et tema som interesserer mange og som har skapt mye debatt langs kysten, nemlig strukturpolitikken i fiskeflåten og konsekvensene av denne. nf’s blås holdning er ingen hemmelighet. Strukturordningene har vært en velsignelse. Fra å være et økonomisk subsidiesluk gjennom mange tiår, har fiskeflåten de siste 15-20 årene utviklet seg til å bli svært lønnsom. Tallene under viser gjennomsnittlig resultatgrad for fiskeflåten totalt i ulike perioder siden 1980:
1980-1990 : – 2,8%
1991-1996 : 2,4%
1997-2002 : 6,6%
2003-2008 : 5,9%
2009-2014 : 8,3%
2015-2017 : 15,5%
De første strukturordningene kom i 1991. Siden har lønnsomheten i flåten bare blitt bedre og bedre. I snitt har norsk næringsliv en resultatgrad på 5-6 prosent. De aller seneste årene har fiskeflåten hatt tre ganger så høy inntjening. Å påstå, slik enkelte gjør, at strukturordningene ikke har bidratt til bedre lønnsomhet, er bare tåpelig.
Strukturering har mange konsekvenser. Det fører til færre båter; i 1990 omfattet Fiskeridirektoratets lønnsomhetsundersøkelser nesten 3.400 aktive fiskebåter. I 2016 var antallet bare 1.630. I fjor steg det rett nok til over 2.000 igjen, mest fordi en rekke nye fartøyer ble involvert i fiske etter kongekrabber og leppefisk. Videre fører strukturering til økt fangstverdi per båt. I 1990 var den gjennomsnittlige fangstverdien per fartøy nesten 1,4 millioner kroner. I 2017 var den over 8,7 millioner. Strukturering øker også verdien av fisketillatelser og kvoter.
Det ser vi av figur 1. I 2003 var flåtens samlede bokførte verdi av fisketillatelser ca. 2,4 milliarder kroner. I fjor var denne økt til 16,7 milliarder.
Som vi ser av figuren skyldes mye av denne veksten utviklingen i kystflåten. De bokførte verdiene sier imidlertid lite om den reelle verdien av de samlede fiskerettighetene i flåten. Om vi tar utgangspunkt i at 100 basistonn i ringnot er verdt 100 millioner kroner og at en kolmulekonsesjon kan selges for 150 millioner, sitter bare ringnotflåten på kvoterettigheter verdt nærmere 50 milliarder. Tar vi med trålflåten, autolineflåten og pelagisk trål, har havflåten alene kvoteverdier for minst 75 milliarder kroner. Vi snakker om veldig store verdier. Rett nok er disse basert på salg av enkeltkvoter. Om alle skulle selges samtidig, ville selvsagt prisene bli vesentlig lavere. Men det er jo ikke slik det foregår.
Så fører selvsagt strukturering til økt gjeld. Det fremgår av figur 2. I 2003 utgjorde fiskeflåtens samlede gjeld ca. 17,5 milliarder kroner. Av dette sto havflåten for 14,2 milliarder, eller nesten 81 prosent. I fjor var totalgjelden økt til 35,4 milliarder, altså fordoblet. Men nå sto havflåten for bare 63 prosent. Det er ingen tvil om at struktureringen har kostet penger også i kystflåten siden Svein Ludvigsen i 2003 innførte slike ordninger her.
Figur 3 er interessant av flere årsaker. For det første viser den utviklingen i flåtens finanskostnader siden 2003. Disse har ikke økt like mye som gjeldsutviklingen isolert skulle tilsi, hvilket selvsagt skyldes det svært hyggelige rentenivået i senere år. Den helt ekstraordinære utviklingen i «finanskriseåret» 2008 kommer veldig tydelig frem. Dette året utgjorde finansutgiftene nesten 2 milliarder kroner, mer enn en fordobling fra året før. Som for totalgjelden ser vi også at havflåtens andel av finanskostnadene har gått ned de siste 15 årene, fra 80,5 prosent i 2003 til 69 prosent i 2017.
På tross av økt gjeld og økte finanskostnader, har flåtens gjeldsgrad, altså gjelden i prosent av sum eiendeler, hatt en veldig positivt utvikling de siste 15 årene. Det gjelder både for kystflåten og havflåten, som vi ser av kurvene i figur 3. Gjeldsgraden har falt fra rundt 85 prosent i 2003 til litt over 70 prosent i fjor. Gjelden er med andre ord overhode ikke i ferd med å ta overhånd, slik strukturmotstanderne liker å hevde. Tvert om, den utgjør en stadig mindre del av rederienes samlede aktiva.
Struktureringen av fiskeflåten har med andre ord gitt vesentlig økt lønnsomhet og bedre muligheter for fornying og modernisering, økte fangstinntekter per fartøy og bedre betalt til mannskapet og redusert gjeldsgrad, altså en markert økning av egenkapitalandelen. Man må gjerne være imot strukturering fordi man ønsker flest mulig fiskebåter og flest mulig fiskere i Norge. Men man kan ikke være det fordi man ønsker en lønnsom, moderne og fremtidsrettet fiskeflåte!
Når magefølelsen bestemmer Apropos strukturering.
Nylig kom meldingen om at rederiet Teigebris AS og holdingselskapet Sansibar AS kjøper selskapet Haugagut AS av Drønen Havfiske i Torangsvåg i Austevoll. Haugaut AS eier ringnotsnurperen «Haugagut», og oppkjøpet omfatter også fartøyets kvoter. Prisen er ikke offentlig. Den vil Herøy-reder Sigurd Teige holde for seg selv. Men nf’s blå anslår ca. 840 millioner kroner brutto — 510 millioner for ringnotkvoten på 443 basistonn, 150 millioner for kolmuletillatelsen og 180 millioner for selve båten. I så fall er kjøpet av «Haugagut» såvidt nf’s blå kan forstå historiens største enkelttransaksjon i den norske fiskeflåten.
nf’s blå er litt i tvil om vi skal gratulere eller kondolere. 840 millioner er fryktelig mye penger, og mye skal klaffe i årene som kommer for at regnestykket går opp. Samtidig kan vi ikke annet enn å beundre ringnotredere som tar slike investeringsbeslutninger nærmest på strak arm. Hadde det vært snakk om et fiskeindustrianlegg til 840 millioner hadde prosjektet vært evaluert, gransket, evaluert og gransket minst et par ganger til før noe hadde skjedd. Skal vi si tre-fire års planlegging med diverse rådgivningsfirma og konsulenter på banen. Norske fiskebåtredere lar magefølelsen avgjøre! De siste 20 årene har det stort sett gått veldig bra.
Med det sagt; nf´s blå er på ingen måte i tvil om at det også er kompetanse, erfaring og et godt stykke arbeid bak beslutninger om fartøy- og kvotekjøp.
Ressursrentedebatt i Loen
Å prise en ringnotkonsesjon er omtrent like vanskelig som å prise Leonardo da Vincis «Mona Lisa». Ingen vet hva som er rett. Markedet bestemmer i kjøpsøyeblikket. Dagen etter kan prisen være en helt annen. 840 millioner kroner for «Haugagut» kan være rett pris. Det kan til og med være billig. Men om myndighetene smeller til med 30-40 prosent skatt på ressursrenten fra 2021 vil kjøpet i ettertid fremstå som en ganske dårlig handel — for kjøper. nf’s blå tipper at Sigurd Teige er svært enig med alle som mener at en slik skatt vil være «helt på tryne», for å si det folkelig.
«Alle dem» vil i første rekke si medlemmene i Norges Fiskarlag, Fiskebåt og Pelagisk Forening, dvs. alle som eier og driver fiskebåter eller som planlegger å selge dem.
Til neste år skal Stortinget diskutere om det skal innføres skatt på ressursrenten i fiskeriene. Dette har med andre ord vært et hett tema der fiskere møtes — senest under årsmøtet i Fiskebåt Vest på Hotel Alexandra i Loen fredag 7. desember.
Arrangørene hadde invitert tre presumptivt fornuftige personer til å redegjøre for sitt syn på ressursrenteskatt:
Fakultetsleder Kathrine Tveiterås ved Fiskerihøgskolen i Tromsø, som også var med i Eidesenutvalget og støttet forslaget om å innføre en slik skatt. Advokat Mons Alfred Paulsen fra Advokatfirmaet Thommessen, en erklært motstander. Og fiskebåtreder Agnar Lyng fra Raudeberg utenfor Måløy, som også er imot.
Tveiterås holdt på sitt, og etterlyste en mer proaktiv holdning fra fiskernes organisasjoner. Ressursskatten kommer, og da er det bedre å bruke tiden på å diskutere hvordan den bør se ut enn å snu ryggen til. Da risikerer man å sitte på gjerdet når beslutningene blir tatt.
Paulsen og Lyng var ikke særlig lydhøre:
— Om det er noen ressursrente i det hele tatt da, sa Agnar Lyng! — Fiskeflåten er ikke i nærheten av å skape superprofitt, supplerte Paulsen, og hevdet bastant at det maks dreier seg om to år — 2011 og 2016 — at flåten har generert en ressursrente å beskatte.
Nedover benkradene så vi hoder nikke ivrig. Dette er et budskap fiskebåtrederne på Vestlandet liker å høre.
Men dessverre; begge tar feil. Å diskutere om det eksisterer en ressursrente er helt unødvendig. Det gjør det — enten den fremkommer som langt flere fiskebåter og fiskere enn nødvendig for å høste norske kvoteandeler, eller som en superprofitt i fiskebåtrederienes regnskaper.
Ikke ett vondt ord sagt om juristen Mons Alfred Paulsen. Han er på alle måter en usedvanlig trivelig kar. Men tall har han ingen peiling på, hvilket han selv også innrømmet i Loen. Åtte av de siste ti årene — og da tar vi også med 2018, har fiskeflåten totalt hatt en vesentlig høyere resultatgrad enn det som er normalt ellers i norsk næringsliv. Det gjelder særlig de siste fire årene. Og holder vi oss kun til havflåten, har denne flåtegruppen en gjennomsnittlig resultatgrad de siste ti årene som er tre ganger høyere enn normalt i andre næringer.
Da blir det ganske tafsete å hevde at det ikke eksisterer en superprofitt.
nf’s blå er nok dessverre enig med Tveiterås. Kanskje kan det være smart å bli litt mer proaktiv. På den andre siden tenker muligens ledelsen i Fiskarlaget, Fiskebåt og Pelagisk Forening at all innsats nå må rettes inn mot å få Stortinget til å stemme nei til en slik skatt. Om det ikke lykkes, vil man fortsatt ha god tid til å diskutere hvordan den skal se ut.
Litt for mye penger
Marine Harvest ASA skal skifte navn. For alt nf’s blå vet er det sikkert smart. Når det er sagt, skjønner vi ikke helt hva som er galt med det eksisterende navnet. Marine Harvest forteller jo ganske presist hva selskapet driver med. Det samme kan vi ikke si om det nye navnet MOWI — i sin tid kun ment som en forkortelse av etternavnet Mowinckel. MOWI skulle få oss til å tenke på gründeren Thor Mowinckel. Det er ganske utdatert i dag.
Nå spiller det selvsagt ingen rolle hva nf’s blå måtte mene. Marine Harvest har helt sikkert hatt et helt kobbel av markedseksperter, reklamefolk og kommunikasjonsbyråer i sving for å vurdere det nye navnet. Men det lukter litt av et selskap med alt for mye penger i banken og litt for få gode investeringsprosjekter å bruke dem på. Om man svir av noen hundre millioner kroner på å skifte navn, spiller ikke så stor rolle. Men nå er nf’s blå sikkert bare en surpomp. Vi ønsker Ole Eirik Lerøy og Alf-Helge Aarskog lykke til. Måtte MOWI-laksen gå unna som varmt hvetebrød!
Når kyst blir hav!
Den siste tiden har det foregått en opphisset debatt om hvorvidt kvoter flyttes fra kystflåten til havflåten. Sjelden har vi opplevd at debattanter snakker så mye forbi hverandre. Om vi definerer havflåten som alle båter over 28 meter — slik man gjorde før, er påstanden helt rett. Stadig mer av fisken i havet tas på land av fartøy over 28 meter. Det gjelder uansett hvordan man regner.
Sammenligner vi perioden fra 2000 til 2002 med 2016 til 2018 har fartøy over 28 meter økt sin andel av det totale fangstkvantumet fra 77 til 82 prosent. Holder vi oss kun til torsk og torskeartet fisk har andelen økt fra 48 til hele 59 prosent, og om vi bare snakker om pelagisk fisk har den økt fra 85 til 92 prosent.
Om vi derimot holder oss til dagens definisjon av kystflåten, det vil si alle fartøy tilhørende kystgruppen med en lasteromskapasitet under 500 kubikkmeter, stemmer påstanden ikke.
Kystflåtens andel av fangstkvantumet er den samme i dag som for 15-20 år siden. Ressursfordelingen mellom kyst og hav har ligget fast. Det man heller bør diskutere er om definisjonen av kyst- og havflåten bør endres. Mange synes jo det er litt kunstig at båter på 50-60 meter som kan operere langt til havs skal kalles kystbåter.
nf’s blå har ingen sterke oppfatninger om dette.
