Leder
Han fikk mye rett!
Far ble 94 år og hadde sin siste arbeidsdag i bladet da han var 89.
Redaktør Thorvald Tande jr.
NÅ ER OGSÅ FAR BORTE!
En gang besto redaksjonen av mor, far og fire barn. Nå er det bare redaktøren igjen. Slik er livet; nådeløst og i evig endring. Da mor døde i 2005 mistet vi en viktig medarbeider. Far ble 94 år og hadde sin siste arbeidsdag i bladet da han var 89. Slik sett får hans bortgang ingen direkte konsekvenser. Men en stor inspirasjonskilde og samtalepartner har gått tapt, og det vil i alle fall redaktøren merke og savne. Far var relativt klar til det siste og kunne sin fiskerihistorie på rams. Hans meninger og synspunkter var det alltid lurt å få med seg.
Men nå er han altså borte.
I en verden der habilitet tillegges stadig større vekt, er en sønn neppe rett person til å vurdere farens innsats og livsverk. Men noen hovedtrekk må det likevel være lov å påpeke. Far var i sinn og sjel en god Høyremann hele sitt liv. Under den opphetede EEC-debatten i 1962 skrev han rett nok en artikkel der han påpekte at et norsk medlemsskap neppe ville være bra for fiskerinæringen.
Det ble tatt ille opp av den EEC-vennlige ledelsen i Høyre, og kritikken var så skarp at den sendte far over til Senterpartiet for en kort periode. Men både i 1972 og 1994 stemte han ja, og ved samtlige Stortingsvalg siden 1969 fikk Høyre hans stemme. I den grad Høyres tankegods og politikk har vunnet frem i norsk samfunns- og næringsliv de siste 70 årene, kan vi trygt fastslå at far har vært en bidragsyter. Det gjelder selvfølgelig først og fremst i sjømatnæringen.
FAR VAR NÆRINGSLIBERALIST. Konkurranse er sunt, ikke minst i fiskevareeksporten. Hele sitt liv var han en forkjemper for fri eksport. I dag er det en selvfølge. Det var det ikke på 1960- og 1970-tallet. Store deler av fiskevareeksporten var sentralisert, og sterke krefter jobbet for å samordne all eksport i statlige eksportsentraler. Far var en av dem som bidro mest til at det ikke gikk slik. Fra bladet ble stiftet i 1961 og helt frem til 1990-tallet var det særlig to saker som opptok han mye; flukten fra fiskeryrket og havforskningen. Manglende rekruttering til fiskeflåten var i fars øyne den største trusselen. Derfor var han en ivrig forkjemper både for ferskfisk- og fabrikktrålflåten. All effektivisering var viktig for å balansere den sterke nedgangen i antall fiskere. Men på dette området tok han feil. Ny fangstteknologi og nye redskaper ga en produktivitetsvekst som mer enn oppveiet reduksjonen i antall hender. Denne utviklingen så han ikke for seg. Så lenge «Norsk Fiskerinæring» har eksistert har det vært flere båter og fiskere enn nødvendig for å høste det havet kan gi.
Far var i mange år av den oppfatning at lønnsomheten i et fiskeri ville svikte lenge før bestanden var truet. Fiskeriene ville med andre ord regulere seg selv. Derfor var han svært skeptisk til at havforskerne skulle avgjøre hvor mye man kunne fiske. Han stolte overhode ikke på forskernes bestandsestimater og beregninger, og mente at usikkerheten var langt større enn de var villige til å innrømme. Men dette var i realiteten en håpløs kamp, og den ble i alle fall umulig da man på 1990-tallet innførte «føre-var» som forvaltningsprinsipp. Jo mer usikkerhet man skapte om bestandsestimatene, jo lavere måtte kvotene fastsettes. Fra slutten av 1990-tallet måtte også far erkjenne at kritiske artikler om havforskningen ikke gjorde livet lettere for fiskerne. Men helt til det siste mente han at bestandsestimatene knapt var mer enn kvalifisert gjettverk. Det var han ikke alene om.
FAR VAR — MERKELIG NOK — alltid tilhenger av Råfiskloven. Han var ofte kritisk til den måten salgslagene praktiserte loven på, ikke minst gjennom systemet med differensierte minstepriser etter anvendelse. Far hadde klokketro på konvensjonelle produkter som klippfisk og tørrfisk, og så tidlig at prissubsidiene til fryseindustrien bare bidro til å gjøre produksjonen stadig mindre markedstilpasset. Men han mente likevel at organisert omsetning var fornuftig. Det ga fiskeindustrien mer stabile og forutsigbare rammebetingelser. Råfiskloven, og senere fiskesalslagslova, var følgelig en konstant kime til diskusjon mellom far og sønn.
Derimot var han mer skeptisk til Deltakerloven. Så lenge fiskerne fritt kunne etablere seg på land, mente han at også fiskeindustrien burde få eie fiskebåter. Men dette var aldri noen stor sak for far. Skomakere bør i hovedsak bli ved sin lest!
I havbrukspolitikken var han fra start en klar motstander av konsesjonsloven, slik de fleste gode Høyre-velgere. Som mange tradisjonelle fiskerifolk hadde han også vondt for å tro at lakseoppdrett ville overta som den desidert viktigste delen av norsk sjømatnæring. Om noen hadde fortalt far i 1980 at fiskeoppdrett 40 år senere skulle stå for over 70 prosent av den totale eksportverdien, hadde han nektet å tro det.
«Norsk Fiskerinæring» ble etablert i en tid da mange mente at staten burde styre det meste i norsk næringsliv, og særlig i primærnæringene. Fri konkurranse og markedskrefter ble nærmest oppfattet som skjellsord. Far er en av dem som har bidratt til at det ikke lenger er slik.
Ettertiden har vist at han fikk rett i mye.
Les minneord om Thovald Tande senior
