Ferdigsnakka
Magnar Pedersen
Mange har lansert forslag om hvordan man kan redusere omfanget av ulovligheter, uten at det ser ut til å ha løst problemet.
Skrevet av:
Thorvald Tande jr.
Mange har lansert forslag om hvordan man kan redusere omfanget av ulovligheter, uten at det ser ut til å ha løst problemet. Noe av det siste Per Sandberg gjorde før han gikk av som fiskeriminister var å oppnevne det såkalte «Fiskekontrollutvalget» 15. juni 2018.
Utvalget hadde ti medlemmer, med Nofima-direktør Magnar Pedersen som leder. Mandatet var å gi råd om en fremtidig ressurskontroll som kan bidra til etterlevelse av fiskerilovgivningen. Utvalget fikk tre hovedoppgaver:
1) Å utforske hvordan ny teknologi kan møte kravene til korrekt ressursregistrering og annen dokumentasjon som markeder og myndigheter krever.
2) Å vurdere roller, ansvar og kompetanse i fremtidens ressurskontroll.
3) Å påpeke nødvendige behov for regelverksendringer.
Utvalget avga sin rapport 29. november 2019, og den er nå ute på høring. Høringsfristen er 4. mars i år. Enn så lenge må vi altså vente i spenning på næringens reaksjoner. I ventetiden har vi funnet plass til et intervju med Magnar Pedersen. Vi startet med å spørre om hvorfor han takket ja til oppgaven med å lede utvalget.
— Når man får en slik forespørsel, er det vanskelig å si nei. Mer komplisert var det ikke. Dette er et tema som opptar meg mye.
— Var du på noen måte engasjert i arbeidet med å plukke ut medlemmene?
— Nei. Utvalget var ikke partssammensatt, men hadde også næringasaktører som medlemmer. Per William Lie er skipper og medeier i Lie-gruppen, Vårinn Lassesen er både engasjert i fiskeflåte og fiskeproduksjon og Ørjan Nergaard er råstoffsjef i Lerøy-konsernet som eier trålere og landanlegg.
— Hvordan foregikk arbeidet i utvalget og hvor mange møter hadde dere?
— Vi hadde totalt 12 møter i løpet av vel ett år. 10 av møtene foregikk i Oslo, ett i Tromsø og ett på Myre der vi også besøkte bedrifter og båter. Mange av møtene omfattet høringer med representanter for organisasjonene i næringen, ulike offentlige myndigheter, teknologibedrifter og forskningsmiljøer. Disse høringene dannet grunnlaget for arbeidet i utvalget og den rapporten vi avla i slutten av november.
— Var tidsfristen for kort?
— Først fikk vi en frist som reelt sett ga oss godt under ett år. Den fikk vi utvidet noe. Det var likevel hektisk aktivitet, spesielt de siste månedene. Vi hadde heldigvis et meget dyktig sekretariat som sto på og fikk produsert rapporten innen fristen.
