Vestlandskolonien på hovedstadens brede rygg

Terje Erikstad er finansredaktør i næringsavisen Dagens Næringsliv. Han har lest mine skriverier om kolonien Vestlandet. Når en finansredaktør i Norges presumptivt mest seriøse økonomiske publikasjon leser og lar seg opphisse av en temmelig tilårskommen fiskers enkle tanker om verdiskapingen i fedrelandet, må det bære galt av sted.

Og det gjør det til gangs; i en kommentarartikkel i DN 7. januar i år (ekstern link). Den gode finansredaktøren sitter i Oslo og ynkes over den utbredte uforstand i de norske distriktskoloniene. Der er folk uvitende om de mest elementære samfunnsøkonomiske sannheter. Det faller ham tungt for brystet at menneskene der ute ved kysten ikke begriper hvilken ufattelig takknemlighetsgjeld de står i til hovedstaden. En uopplyst kystbefolkning sitter derfor hoderystende og leser hans tapre forsøk på å forklare at verdiskapingen er nærmest dobbelt så stor i Oslo sammenlignet med snittet for resten av landet. Vi sitter på hver vår planet og roper til hverandre; finansredaktøren og vi andre med nedsatte sjelsevner. Men at den ulærde ikke begriper den lærde, er en gammel og ikke uvanlig foreteelse. Den kan til og med være morsom.

Ludvig Holberg skaper en herlig komedie når det latinspråklige disputasgeniet Erasmus Montanus skildres i kontrast til den atskillig enklere broderen Jacob, som representerer det trauste, sunne bondevett. Det er ikke tvil om hvem Ludvig Holberg heier på. Komedien Erasmus Montanus er et av de mest skattede og populære litterære verkene i Norden gjennom tidene. I 300 år har teaterpublikummene — også ved Nationaltheatret — ledd av gjøken Erasmus Montanus, en type som vanlige folk i hans samtid ikke tok ad notam.

Terje Erikstad synes å være dypt uenig i et resonnement som beskriver én type verdiskaping som mer grunnleggende og verdifull enn annen type verdiskaping. Den verdiskapingen som er spesielt verdifull i dette tankeskjemaet, er den som produserer noe håndfast som vi kan eksportere til andre enn nordmenn. Erikstad misliker derfor «regjeringens eksportfetish», dvs. regjeringens monomane fokus på eksportrettet verdiskaping. 

Jeg forventet at finansredaktøren nå ville berike oss med en forelesning om hvorfor denne oppfatningen av begrepet verdiskaping er feil. At en fisker fra Austevoll ikke forstår materien, bør være uproblematisk. Verre er det hvis regjeringen ikke begriper Erikstads oppfatning av dette sentrale begrepet innen samfunnsøkonomien. Da trenger de undervisning av bedrevitende mennesker. 

Nei da! Liksom paven i Roma, som henviser til Vårherre når fornuften ikke strekker til, avslår avismannen alle vanskelige spørsmål og innvendinger. Han henviser oss i stedet til den store, guddommelige visdommen som finnes i Statistisk Sentralbyrå (SSB). Som i katolisismen er det visst ikke tillatt å stille seg undrende til guddommen, heller ikke til SSB i Erikstads univers.  

Og når den store autoriteten SSB er etablert i stedet for enhver rasjonell tankerekke, kan Erikstad ta skikkelig sats: «Statistikken til SSB viser at verdiskapingen per innbygger er 96 prosent høyere i Oslo enn snittet i resten av landet. Eksport er i seg selv ikke mer verdifull enn annen økonomisk aktivitet». 

Det ser faktisk ut som om redaktøren hevder at hovedstaden ikke trenger oljevirksomheten i Stavanger, ferrolegeringsproduksjonen i Hardanger eller de 150 milliardene som oppdretterne og fiskerne drar i land. De har jo frisørene, barkeeperne, aksjespekulantene, politikerne — de som ikke pendler — og ikke minst tusenvis av byråkrater i den grenseløst oppsvulmede offentlige forvaltningen av hovedstaden og fedrelandet. Deretter kommer knockouten fra finansredaktøren: «Hva med å legge ned Oslo? Så kan distriktene kaste av seg det åket vi er på dem!»

Mannen er jo pottesur.

Men vi reiser oss opp igjen. Vi godtar ikke postulatet, altså påstanden uten bevis, selv om det er hentet fra selveste SSB. Vi tør endog snu Erikstads retorikk 180 grader: Hva med å legge ned kystsamfunnene i sør, vest og nord? Har finansredaktør Erikstad i DN tenkt seg konsekvensen av et bortfall av verdiskapingen fra oljevirksomheten, fiskeri- og oppdrettsnæringen, energiproduksjonen fra vann og vind, hotellene i Lofoten og Tromsø som skaper verdier av midnattssol og nordlys, samt handelsflåten som ble utviklet av flinke sjøfolk ved kysten? Kunne han vennligst tenke seg konsekvensen for Oslo og Norge hvis provenyet fra disse næringene tørket bort?

Hva med å legge ned Oslo, spør altså DN-redaktøren retorisk, naivt overbevist om at det ville bli katastrofalt for kystdistriktene og deres næringer. Takk Terje Erikstad, for at du turte å stille det spørsmålet. Svaret er overveldende entydig fra oss i vest, sør og nord — fattige i ånden, men med Holbergs broder Jakobs bondevett fremdeles intakt: Helt ok. Legg ned Oslo!