Maskinistene i landet som ble for rikt!

Vi har nettopp forlatt gamleåret 2024 og vendt oss mot det nye, i blåøyet optimisme og med høflige godt-nyttår-hilsener. Selveste statsministeren går fremst i optimist-toget, inn i 2025 og proklamerer at nå kommer de gode tidene. Men dessverre, de kommer visst ikke likevel. De første ukene i nyåret har vært et sammenhengende raseriangrep fra økonomene mot fortvilte politikere som higer etter forbedringer i livsvilkårene for folk flest i et valgår. 

Nei da, sier regnemestrene; kronen er fortsatt for svak. Vi må glemme prognosen med fire rentenedsettelser, det blir nok bare tre, kanskje helst to, ja noen antyder bare én. Jeg tør vedde på at det ikke blir noen rentenedsettelse. Null komma null, ikke minst på grunn av en rabiat amerikansk president som nå lanserer en ekspanderende og inflasjonsbyggende politikk, ifølge ekspertene. 

I beste fall står vi altså på stedet hvil. Menneskene i Norge lar seg ikke forføre av lettbente, plaprende politikere. Halvparten av befolkningen føler på økonomisk utrygghet, mer enn før. De som rubriseres som «slitere» og «ille ute» utgjorde syv prosent av befolkningen i 2021. I dag — bare tre år senere, utgjør de 17 prosent. 

Vi forskrekkes av pengesløsingen i Oslo-regionen, milliarddrysset over bøndene — landbruksstøtten har økt med 78 prosent i inneværende regjeringsperiode, og lønnsgaloppen blant lederne av norsk forvaltning, f.eks. den såkalte lønnsadelen i helseforetakene. Den norske kronen ligger langflat og stønnende under dette trykket.

Som om ikke dette er nok, kom nylig brannfakkel av en bok fra innsiden av vår samfunnsøkonomiske intelligensia, forfattet av økonomen Martin Bech Holte. Han fokuserer på sviktende produktivitet, byråkratisk ineffektivitet, et overklassesamfunn som har mistet evnen til initiativ og innsats, effektivisering og forbedring. Sjelden har en boktittel gitt et mer illevarslende oppvekkingssignal til et nedsløvet folk: «Landet som ble for rikt». 

Dette er det dystre bakteppet som pynter scenen til det norske arbeidslivet ved inngangen til 2025, det året da nedgangstidene skulle snu. Men så gjør de altså ikke det. Vi skrenser videre nedover, trolig fordi landet vårt er blitt for rikt, ifølge Martin Bech Holte. 

Mer hjemme enn på jobb

Jeg vokste opp i fiskerisamfunnet Austevoll og har vært oppslukt av norsk fiskerinæring i 75 år. Rammebetingelsene i næringen har alltid vært tøffe, med krav til utøverne om raske tilpasninger. Vi har slitt med biologiske konjunkturer og fiskebestander i rask vekst eller fall, økonomiske konjunkturer i et fedreland i fattigdom etter krigen på veg mot rikdom, en gradvis reduksjon av fiskerienes betydning når olje- og oppdrettsperiodene blomstret og politiske konjunkturer som åpnet eller stengte våre internasjonale fiskemarkeder med Russland, Kina, EU og USA i spissen. 

I denne dansen har den norske staten vært en aktiv, men omskiftelig partner. I 1964 fikk vi en avtale med myndighetene der Staten forpliktet seg til å ta vare på en økonomisk presset fiskeflåte. Men under forhandlingene om fiskeriavtalen mellom Staten og Norges Fiskarlag nesten 20 år senere — i 1982 — ble fiskerne meddelt at støttebehovet var for stort til at Staten kunne berge hele den norske fiskeflåten. Havfiskerne måtte godta strukturordninger som reduserte antallet fiskebåter drastisk. Så, i tredje omgang, angret Riksrevisoren og Helga Pedersen på vegne av Stortinget, og hevdet at det aldri var meningen å fjerne så mange fiskefartøyer; man hadde gjort noe ulovlig. Men maskinistene og de øvrige mannskapene var svært fornøyde. De hadde stor glede av den lønnsevneeffekten struktureringen ga.

Fiskerne engster seg over denne berg- og dalbanepolitikken. Men til tross for biologisk, politisk og økonomisk turbulens har fiskefartøyet vært en stabil og ettertraktet arbeidsplass. Som allerede påpekt, ligger hovedgrunnen til denne forbedringen i Statens oppmuntring til strukturering av havfiskeflåten med den betydelige forbedring dette har medført for sikkerhet, effektivitet og ikke minst konkurransekraftig lønn. Oppkjøp og sammenslåing av fiskekvoter har kostet rederiene milliarder, men de kan nå glede seg over en ressurstilpasset flåte, økt sikkerhet, ordnede arbeidsforhold med 50-70 prosent fritid hjemme, og ikke minst solide årslønner som har medført at flukten fra fiskefartøyene har stoppet opp. I stedet står folk i kø for å jobbe på norske havfiskefartøyer, også maskinistene og ikke minst de på offshore- og oppdrettsfartøyene, næringer som stjal våre nøkkelpersoner i tidligere tider.

2,5 millioner er ikke nok 

Hvorfor må jeg dra dette bakteppet med en mini-historie om fedrelandets økonomiske velbefinnende og samtidig vår nære fiskerihistorie? Ja, fordi Det Norske Maskinistforbund streiker. Ved årsskiftet 2024-2025 var det dags for å justere tariffavtalene for havfiskeflåten. Det gikk enkelt og greit for skipperne og styrmennene i Norsk Sjøoffisersforbund og for fiskerne i Norsk Sjømannsforbund. Men Det Norske Maskinistforbund iverksatte streik for maskinistene i den store havgående tråler- og ringnotflåten. Disse fartøyene er kompliserte og avanserte, og maskinistene, dvs. maskinsjef/chief og 1. maskinist, må derfor ha høy kompetanse. Derfor tjener de også godt. De står om bord annenhver måned, til sammen seks måneder i året, med avspasering i de øvrige seks. Noen rederier har garantert fiskestopp i julehelgen.  

De fleste tjener mellom halvannen og to millioner kroner per år. 2024 var et godt år for næringen, og mange passerte 2,5 millioner. Alt er relativt i denne verden. Til sammenligning tjener statsminister Jonas Gahr Støre vel 2 millioner han også. For 15 år siden lå fiskemaskinistene under maskinistene i oljenæringen og i den voksende serviceflåten for oppdrettsnæringen. Nå er dette snudd opp-ned. 

Med den fordragelighet og enighet som har hersket mellom rederi og mannskap gjennom mange år, og med den relativt høye lønnen som maskinistene fortsatt oppnår, var det nok et brutalt sjokk å havne i en arbeidskonflikt ingen kunne forutse.

Men her kommer nevnte samfunnsøkonom Martin Beck Holt sin boktittel inn med full relevans: «Landet som ble for rikt». I vårt altfor rike og syke land finnes det faktisk et maskinistforbund som er blitt smittet. Jeg må henge kritikken på forbundet, fordi mange maskinister synes at deres eget forbund går langt ut på viddene. Daglig får vi innspill fra maskinister i vårt eget rederi som ber om forlatelse på vegne av eget forbund. Så langt er debatten påbegynt også i fiskeripressen, og kun med negative kommentarer fra arbeidskamerater. De skjemmes.

I skrivende stund leser jeg med store øyne en bekreftelse på mine anelser, når styrmann Håvard Warberg Sigvaldsen i den nordnorske trålerflåten bekrefter i Fiskeribladet at hans arbeidskolleger (chief og 1. maskinist) tjener henholdsvis 2,5 og 2,25 millioner kroner. Warberg Sigvaldsen er rystet og med god grunn. Også han har registrert en formidabel økning av lønnsevnen, arbeidsmiljøet og sikkerheten i havfiskeflåten som et resultat av en milliardsatsing på effektivisering og strukturering av flåten. Det har kostet enormt for rederiene, men de kan glede seg over fornøyde og stabile medarbeidere om bord på grunn av de konkurransedyktige betingelsene. Det er en god trøst. 

Ignoransen, kverulansen og arrogansen i Det Norske Maskinistforbund er faktisk grenseløs, i forhold til historiske og dagsaktuelle realiteter. Etter hvert som negativismene mot Maskinistforbundet strømmer på, demrer det i mitt gamle sinn at dette har vi aldri opplevd før, kanskje heller ikke i norsk arbeidsliv; at vanlige mennesker med en årslønn på pluss/minus 2,5 millioner kroner går til streik for å få mer. Styrmann Warberg Sigvaldsen på tråleren «Gadus Neptun» tilhørende Finnmark Havfiske AS vandrer sammen med meg. Han går faktisk et steg lenger og hevder at «maskinistene i havfiskeflåten nærmest er verdensledende på lønn». Da kan jeg fristes til å tenke denne dramatiske tanken: Er Maskinistforbundet i ferd med å sette en verdensrekord? 

Løsning på overtid

Fredag 25. januar, akkurat i det jeg er i ferd med å sende denne artikkelen til redaktør Thorvald, kommer meldingen om at streiken avsluttes. Riksmekleren har bidratt og funnet et kompromiss. Gud velsigne han. Løsningen innebærer blant annet at maskinistene fra første januar i år får et generelt tillegg på 5,2 prosent på alle hyrer og faste kronesatser. 

Det dras et lettelsens sukk gjennom hele norsk fiskerinæring. Rederiene, maskinistene, fiskerne som ikke har fått lønn eller streikebidrag, kjøperne som ikke har fått fisk til sine sultne kunder i ulike verdensdeler, fiskerikommunene og staten som snart ville ane at skatteinngangen begynte å svikte. Du slette tid, så mye unødvendig og meningsløs røre i det landet som er blitt for rikt. Nå skal vi reise oss opp som gudfryktige og siviliserte mennesker bør gjøre, prøve å glemme hvem som har handlet ille, jekke oss ned. Hvem synderne er, er ikke tema. De finnes kanskje på begge sider. Det er menneskelig å falle, men djevelsk å bli liggende. 

Nå er det på’n igjen!