Valgår — en analyse

Mandag 8. september er det stortingsvalg i annerledeslandet. Vi vet at valgkampene starter tidligere enn før, og kan minne om maratonløp der det gjelder å stå distansen ut. 

Jeg er over gjennomsnittet politisk interessert og har tidligere skrevet om mitt eget system for å vurdere politiske strømninger i annerledeslandet. Systemet har vist seg tidvis å treffe bedre enn både meningsmålingene og valgresultatet. Når jeg gjør disse vurderingene allerede i januar, er det fordi vinteren og våren gir et bilde av hvordan det politiske landskapet vil se ut etter valget. I skrivende stund viser meningsmålingene klar ledelse for de borgerlige partiene, med Frp som soleklar vinner. Høyre har gått tilbake og Arbeiderpartiet ligger på dødsleiet. Senterpartiet puster tungt og ligger på flere målinger under sperregrensen.

Det er en gåte for meg at regjeringspartiene ikke forstår hvorfor de faller på meningsmålingene. Arbeiderklassen er ikke som den en gang var, da skillet mellom arbeidere og bedriftseiere var skarpere. Folk i fagbevegelsen har blitt mer pragmatiske. Når de ser at skattene skjerpes for bedriftene, forstår de at dette til syvende og sist rammer dem selv. Bedrifter som tappes for kapital kan verken skape nye arbeidsplasser eller bevare eksisterende. Derfor er de ansatte solidariske med eierne og straffer regjeringen hardt i valg. At et helt regjeringsapparat ikke innser dette, er for meg utrolig.

Ved stortingsvalget i 2021 stemte 35,4 prosent av LOs medlemmer på Arbeiderpartiet — en betydelig nedgang sammenlignet med tidligere valg. I 2009 støttet f.eks. hele 51 prosent av LOs medlemmer Ap. Dette markerer et fall på nesten 16 prosentpoeng over tolv år og tyder på en gradvis svekkelse av båndene mellom fagbevegelsen og Arbeiderpartiet. «LOs medlemmer ligner generelt mer på befolkningen nå enn før. De sprer seg utover det politiske landskapet», sa valgforsker Johannes Bergh til Fri Fagbevegelse i september 2023. Mange LO-medlemmer stemmer nå både på Høyre og Frp.

Valgåret 2025 vil trolig preges av intens debatt, skiftende meningsmålinger og stadig mer polariserende retorikk. I annerledeslandet, der tradisjon og modernitet ofte kolliderer, spør mange seg hvilken retning landet skal ta.  

Partilederne reiser land og strand rundt —  fra små bygder der kaffen serveres med hjemmebakt kringle til travle bygater der velgerne haster forbi på vei til og fra jobb. Temaene er mange: klima, økonomi, helse og ikke minst spørsmålet om hvordan annerledeslandet kan bevare sin unike identitet i en stadig mer globalisert verden.

Mediene sparer ikke på kruttet. Overskriftene er store, kommentarene skarpe og debattprogrammene så intense at de kan minne om realityshow. Også sosiale medier vil koke over med sterke meninger og engasjerte diskusjoner — ofte usaklige. Men valget handler ikke bare om politikk. Det handler også om folket — de mange ansiktene med sine historier, håp og bekymringer. Fra fiskeren i nord som lurer på hvordan nye kvoteregler vil påvirke inntekten, til læreren i sør som ønsker flere ressurser til skolen. 

Politikkens pendel svinger ofte. Stor oppslutning til høyresiden kan mobilisere venstresiden og jevne ut forskjellene. I Arbeiderpartiet er det stor spenning knyttet til lederspørsmålet. Vil Jonas Gahr Støre få fornyet tillit på landsmøtet i april? Mange peker på nestleder Tonje Brenna som en mulig etterfølger, men hun mangler mye politisk erfaring. Hun står særlig svakt i utenriks- og sikkerhetspolitikken, et område Støre håndterer godt. Et lederskifte i Arbeiderpartiet så tett opp mot valget trenger ikke bli en suksess. 

Det blir også spennende å se om Sylvi Listhaug og Frp kan holde på den store oppslutningen som de nå har på målingene. Har de kommet for tidlig i form? Sylvi Listhaug som statsminister blir neppe møtt med jubel fra verdikonservative Høyre-folk. Men det skal skje veldig store endringer dersom vi ikke får et regjeringsskifte til høsten. Uansett utfall er én sak sikker: Norsk politikk går et spennende år i møte. Partier og velgere må navigere i et landskap preget av usikkerhet og skiftende prioriteringer. De som treffere tidsånden best, kommer til å vinne.