Brev fra leserne
Pliktfisk og lukkede systemer
«Pliktfisken» bidrar til en voldsom konkurransevridning, skriver Gunnar Haagensen. Lerøy svarer.

Kommentar av: Gunnar Haagensen
Diskusjonen om auksjonsplikt baserer seg på kvotemelding 2.0 hvor det heter:
«Regjeringen ønsker at salgslagene skal arbeide for at mer råstoff omsettes på auksjon, og anmoder derfor salgslagene til å øke andelen fryst råstoff som skal på pliktig auksjon ut over 50 prosent.»
Sjømat Norge støtter dette vedtaket. Det er viktig å understreke at auksjon betyr at fisken selges til aktuell markedspris. Mannskapet får da til enhver tid riktig lott og kjøperne oppnår ingen fordel annet en tilgang på råstoff. Dette er råstoff som ellers vil bli solgt til en norsk eller utenlandskeid fabrikk på kontinentet eller i Kina.
I 2024 sto konvensjonell sektor, dvs. tørrfisk, saltfisk og klippfisk, for 70 prosent av eksporten av sei og 60 prosent av eksporten av torsk, regnet i rund vekt. Når kvotene er lave og prisene høye øker denne andelen. Den fisken som er fanget av kystfiskerne står for en stor del av råstoffet til denne industrien.

Konvensjonell sektor er mest konkurransedyktige på pris, og ingen andre produkter kan måle seg med råstoffprisene vi betaler. Da burde det ikke være til forkleinelse for noen at konvensjonell sektor fikk adgang til å by opp prisen. Realiteten er, at av de 5 største havgående rederiene er der ett som selger 5 prosent av fisken på auksjon. De andre selger mer, men ingen når 50 prosent ifølge tall fra Nofima. Hvorfor er det slik? Bruken av akseptpris og et komplisert regelverk gjør at disse rederiene spesialiserer seg på å unngå at fisken omsettes på denne måten. Salgslagene gjør ingenting for å hindre dette.
Det har vært mye snakk om en samfunnskontrakt. Jeg tolker den slik at landindustrien skal kunne få tak i dette råstoffet for å skape arbeidsplasser og opprettholde «lys i husan». Lerøy og mange andre gjør en prisverdig innsats i så måte. Andre benekter at det er noe som heter samfunnskontrakt og hevder at begrepet er oppkonstruert.
I henhold til offentlig statistikk selger Lerøy tett på 18 prosent av sin trålfangst til egne anlegg. Se tabell 1. Selskapet har ikke produksjonsplikt på råstoffet i Finnmark, men en tilbudsplikt som de oppfyller. Resten av råstoffet kjøper de lokalt i konkurranse med andre anlegg i Finnmark. Det er i hovedsak anlegget i Hammerfest som får kvantum fra trålerne. Aktivitetsplikten har sitt opphav i at konsesjonene ble gitt for å drive anleggene i nord. At de har produksjonsplikt på bare en del av fangsten er dagens politikk.

Man kan stille seg spørsmålet om det er bærekraftig politikk å opprettholde tilbudsplikten og aktivitetsplikten når en så liten del av kvantumet kommer anleggene til gode? Burde man ikke legge ned disse ulønnsomme anleggene som tar livet av resten av industrien i Finnmark?
Havfisk AS ble kjøpt for i overkant av 3 milliarder kroner og har ikke vært noe butikk for sjømatkonsernet. Studerer man børskursen til Lerøy Seafood Group ASA kan man spørre om hvorfor de ikke «spinner av» denne delen som må tynge aksjekursen. I inneværende år blir jeg imponert om de samlet sett kan levere positive tall.
Min oppfordring til fiskeriministeren er å gjøre om på aktivitetsplikten. I stedet for å bygge nye trålere til 800-900 millioner bør man gjøre om noen av konsesjonene til regionalt råstoff som kystfiskerne kan leie av kommunene eller en statlig kvotebank. Resten av kvotene bør bli frigjort. At fisken blir solgt på auksjon vil da bli mindre problematisk, bortsett fra at kanskje Lerøy trenger råstoff til de 15 fabrikkene de har bygget opp i utlandet. Seks i Spania, fem i Nederland og enhver i Portugal, Italia, Tyrkia og Shetland.
Lerøys argument om at de grep sjansen og integrerte seg vertikalt holder ikke vann. Dette har aldri vært et fritt marked, og deltakerloven gjelder fortsatt for noen av oss. Jangaard fikk ikke dispensasjon og måtte selge tråleren «Bjørgvin Sr.» og åtte kystbåter. Tre store aktører har fått dispensasjon fra deltakerloven med tilhørende aktivitetsplikt. I det aktivitetsplikten har vært vanskelig å etterleve vil konkurransevilkårene for de resterende aktørene bli tyngre.
Med vennlig hilsen
Gunnar Haagensen,
styreleder i Jangaard Export AS
Ålesund januar 2025

Kommentar til Gunnar Haagensen
Lerøy Seafood Group ASA (LSG) kjøpte i 2016 — i konkurranse med andre — de tidligere Aker-eide selskapene Havfisk AS og Norway Seafoods AS. Lerøy har fra det tidspunktet uttalt at selskapet er langsiktig i sin industrielle tilnærming og selvsagt innstilt på å videreutvikle selskapene med de rettigheter og plikter som fulgte med.
LSG har gjennomført langsiktige investeringer i milliardklassen. Det handler om å utvikle en bærekraftig verdikjede, herunder sikre lønnsomhet og sysselsetting. Lerøy har i alle disse årene dokumentert vilje og evne til å ivareta virksomheten, både på sjø og land. Det er en kapitalintensiv og avansert integrert verdikjede med fangst- og landindustri.
Selskapene har i dag i størrelsesorden 600 dyktige medarbeidere i hvitfiskindustrien i Nord-Norge, samt ca. 400 dyktige fiskere om bord i selskapets trålere. Selskapet og dets medarbeidere har et felles mål om å sikre og utvikle en bærekraftig verdikjede. Ja, Lerøy Havfisk AS og Lerøy Norway Seafoods AS er forpliktet til å arbeide godt sammen, som de siamesiske tvillingene de er.
Vi minner dessuten om at Lerøy er kjøper av fisk fra kystflåten. Vi legger videre til grunn at kystflåten ser og vil ha interesse av å utvikle den symbiosen som er mellom kystflåten og industrien på land. Vi våger den påstanden, at Lerøys industrianlegg underbygger skjebnefellesskapet mellom fiskere og industri. Lerøy skal gjøre sitt for at dette fellesskapet utvikles til det beste både for fisker, industri og samfunn. Men det blir ikke enkelt i de nærmeste årene. Lerøys industrianlegg er, som andre aktører, selvsagt avhengig av anvendelig råstoff. Vår Herre styrer råstoffmengdene. De varierer og nå er han kanskje i hardeste laget med oss. Når «krybben er tom bites hestene», sies det. Kanskje det er dette som gjør at Gunnar Haagensen agerer som han gjør.

Historisk enestående
Det er oppsiktsvekkende når styreleder i Sjømat Norge, Gunnar Haagensen, i leserinnlegg i Norsk Fiskerinæring og Kyst & Fjord går til frontalangrep på Lerøy og arbeidsplassene i denne verdikjeden. Han foreslår at Lerøy bør legge ned sine industriaktiviteter i Finnmark. Haagensens forslag står i sterk kontrast til Lerøys ambisjoner om å utvikle en industri som kan bli bærekraftig, herunder gi sysselsetting i landsdelen selv når råstofftilgangen er kritisk lav, slik den er nå. Kvotesituasjonen har skapt det Menon Analytics beskriver som en krise. Ja Haagensen, du merker det nok du også i dine virksomheter. Vi avstår imidlertid fra å fortelle deg hvordan du skal håndtere situasjonen. Vi synes det er underlig at du, som styreleder i Sjømat Norge, går til frontalangrep på og harselerer med Lerøy. At styrelederen i Sjømat Norge gir Lerøys ledelse og eiere det glatte lag, og lanserer oppskriften på hva Lerøy bør gjøre er trolig historisk enestående.
Haagensens fremferd og omtale av en bransjekollega, er uvanlig også konkurrenter imellom. Hans oppførsel er, slik vi ser det, mildt sagt underlig. Men vi skal være rause og unnskylde han med at han «trykket send» i et øyeblikk da han burde tatt seg et «magadrag». Lerøys mål er som nevnt å utvikle den industrielle aktiviteten i Nord-Norge. Det er ikke enkelt, men Lerøy har ikke gitt opp, tvert om. Lerøy har nå gjenopptatt sin virksomhet innenfor konvensjonell industri, nemlig klippfiskproduksjon. Vi formoder at den industrivirksomheten er inkludert i de aktivitetene Haagensen mener Lerøy skal legge ned.
Lerøy, som eier av Lerøy Havfisk AS og Lerøy Norway Seafoods AS, har gjennom handling i snart ti år — i vår verden bare et lite «sekund» — vist at selskapet leverer innenfor de rettigheter og plikter som gjelder. Vi håper at handling verdsettes, ikke bare i de samfunnene Lerøy er lokalisert, men også hos nasjonal politisk ledelse. Haagensen bruker begrepet samfunnskontrakt og stiller spørsmål om det i det hele er noe som heter samfunnskontrakt.

Haagensen er ikke den første aktøren som er ute etter Lerøy. Vi har i vår eiertid opplevd spredte og uanstendige angrep fra politisk hold, forankret i ideologisk demagogi. Men selskapet har «stått han av» til nå. Næringsaktører som tidligere har forsøkt seg på det Gunnar Haagensen gjør nå, har i det minste fremstilt angrepene som at deres løsning vil skape flere industriarbeidsplasser langs kysten. Haagensen tar seg ikke en gang bryet med å gi inntrykk av at han bryr seg om industrien i Nord-Norge.
Haagensen skryter av klippfiskindustriens betalingsevne, men hvorfor i all verden skulle ikke Lerøy selge det råstoffet selskapets egne industrianlegg ikke kan bruke selv, og til godt betalende norske kunder? Påstanden faller på egen urimelighet!
Fiskeriministeren har igjen satt i gang et arbeid for å evaluere pliktordningene. Dersom dette gjøres på realt vis vil man se at Lerøys fangstrettigheter er en del av det norske kvotegrunnlaget som bidrar til målsetningen om industriutvikling på land i Norge. Lerøy har alltid vært tydelig på at selskapet kjøpte selskapene med tilhørende rettigheter og plikter slik de var. Samtidig har Lerøy, sammen med sine ansatte, vært tydelig på at selskapet etterspør forutsigbarhet og argumenterer for rammevilkår som kan gi samfunnet en mer robust industri. Det vil Lerøy fortsette med. Avslutningsvis: Vi har vært i tvil om Haagensens underlige og useriøse angrep på Lerøy fortjener oppmerksomhet. Nå har vi likevel gitt han litt oppmerksomhet, men vi avstår fra å kommentere det meste av hans injurierende påstander og ønsker han god helg!
Januar 2025
Med vennlig hilsen
Børge Soleng, daglig leder i Lerøy Norway Seafoods AS
Eldar Farstad, daglig leder i Lerøy Havfisk AS
Kommentar til Lerøys svar
Det er tydelig at man kan lese mitt innlegg med forskjellige briller på. Jeg skryter av Lerøys innsats, men stiller spørsmålstegn med pliktsystemet. Faktum er at Lerøy bare bruker 17 prosent av råstoffet fra trålerne på 2 av 9 fabrikker slik min tabell viser. Det er selvfølgelig en fri verden og Lerøy må drive med det de vil for min del. Men Lerøy Seafood Group er et børsnotert selskap og ledelsen bør derfor tåle en offentlig debatt om hva de driver med og hvordan de gjør det.
Jangaard driver anlegg både i Gjesvær (siden 1972) og Havøysund (siden 2024) og er derfor godt orientert om problemene med å drive industri i Finnmark. Svein Ove Haugland har lovet i en artikkel i «Kyst og Fjord» at Råfisklaget skal rydde opp i regelverket. Stortinget har vedtatt i kvotemeldingen at de anmoder salgslagene om å øke andelen fryst råstoff som skal på pliktig auksjon ut over 50 prosent. Det viktigste i debatten må være at dette vedtaket følges opp i praksis.
Ålesund januar 2025
Gunnar Haagensen