Stakkars oss i det vesterlandske kaos

Vi trodde vi var blant de heldige, de utvalgte. Som levde i den demokratiske delen av verdenssamfunnet. Vi trodde at demokratiet var synonymt med begrepene frihet, fred og lykke. Og vi trodde at ingen kunne ødelegge vår lykketilværelse når Amerika passet på oss. Stakkars oss.

Da vest-europeerne nylig gikk inn i et nytt år, sendte vi opp nyttårsrakettene i et velbehagelig fellesskapsmodus, hurra, uten frykt for fremtiden. Når vest-europeerne er glade og skal feire, bruker de raketter. Slik brukes ikke rakettene i resten av verden, dessverre. Særlig opplevde menneskene i Norden at livet var godt; danskene og etter hvert finnene og svenskene hadde funnet sin plass både i NATO og EU. Skremt av den tyske okkupasjonen av Norge fant vi umiddelbart vår plass i NATO i 1949 — fra dag én. Da vi ble invitert inn i EU, takket vi nei, trolig fordi vi skjønte i 1994 at vi snart ville bli så rike at vi ikke ville orke å dele med de andre europeerne. Dessuten foregikk det russiske overgrepet på Ukraina i 2022 passe fjernt fra den norske strand. Og amerikanerne ville nok ta seg av russerne.

Så vi fortsatte med vårt lykkelige putleri, engstet oss for temperaturen i atmosfæren, diskuterte det grønne skiftet, sendte hjelp til de elendige i Sør-Sudan og Gaza, etablerte ordninger for inkludering og gratis omsorg for alle som opplevde utenforskap i landet vårt, husløse, syke, fattige, psykisk lidende og transpersoner. Det var et mangesysleri og vi hadde plenty money. 

Ja vel, vi deltok i Vest-Europa sitt kollekt til Ukraina, som kjempet for å redde sitt skjøre demokrati. Men vår statsminister er en forsiktig herremann. Det norske bidraget kom alltid litt sent, tilpasset det som EU-medlemmene kunne yte uten å måtte stramme inn på livreimen. 

Våre nordiske venner, blant annet den danske redaktøren i Politiken lot seg provosere over gjerrigskapen til søkkrike Norge, og kom med berettiget, befriende kritikk av broderlandet. Som forøvrig Danmark hadde latt ligge i søla gjennom 400 år. «Krigs-profitører» snerret sjefredaktør Christian Jensen. Endelig, i denne uken, kom 85 etterlengtede milliarder fra en noe beskjemmet krigsprofitør, Jonas Gahr Støre, pengepuger, gjerrigknark og statsminister i Europas mest velbeslåtte nasjon.

Ydmyket av Trump og Vance

So far so good! Vi hadde vent oss til tragedien, akseptert ti-tusener av ukrainske og hundretusener av russiske krigsofre. Vi deltok i den pekuniære understøttelsen på linje med våre vestlige venner og stolte på at amerikanerne ville ordne opp til slutt. 

Da Donald Trump vant presidentvalget høsten 2024, spredte det seg likevel en murrende mistanke. Den ble vekket allerede da han tapte valget i 2020, noe han blånektet på å akseptere. Men man forsto til fulle at noe var galt da han inciterte tilhengerne sine til å storme Kongressen i januar 2021 med dødelige utfall.  

Da han overtok i januar i år, grep han straks tømmene begjærlig. I rasende fart produserte han presidentordrer på løpende bånd. Han gikk løs på byråkratiet i statsforvaltningen med hardhendte øksehugg, varslet 20-25 prosent import-toll på varer fra blant andre Mexico, Canada, EU og Kina, stanset militærhjelpen til Ukraina og varslet stans i pengestøtten. Særlig er stansen i etterretningsinformasjonen til den ukrainske fronten følbar, og gjør det mulig for russerne å intensivere angrepene. Lenge trodde vi at han bare ville tøffe seg; desto verre ble sjokket. Men det skal han ha takk for, den nye amerikanske presidenten. Han er ingen tåkefyrste. Her kunne han la seg undervise av den norske statsministeren.

Nei da! Donald Trump går rett på sak, ikke minst fredag aften 28. februar 2025 sammen med Ukrainas statsleder Zelenskyj foran peisen i den amerikanske presidentens ovale kontor i Det hvite hus. Der satt Zelenskyj foran hele verden, intetanende om at han var invitert til dette skue for å bli ydmyket av presidentparet Donald Trump og J.D. Vance. Fra dette rom har amerikanerne forsikret sine vest-europeiske fedre og brødre om at de er trygge, selv om slagskyggen fra Kreml til tider har virket truende. Roosevelt, Eisenhower, Kennedy, Johnson, Nixon, Ford, Carter, Reagan, 2 x Bush, Clinton, Obama og Biden — absolutt alle har garantert 100 prosent for vårt demokrati og vår sikkerhet. 

Men denne fredagskvelden 28. februar 2025 skal bli historisk. For der og da ønskes Zelenskyj velkommen av Donald Trump og J.D. Vance. Begge er elegante og rødt beslipsede, og gir til kjenne at deres gjest, Ukrainas statsleder, kommer i upassende hverdagsklær.  Utslitt gjennom flere års nattevåk og heroisk motstand mot russiske droner og bomber, får han forkynt at den amerikanske presidenten er møkka lei både Zelenskyj og ukrainerne; de er misfornøyde og utakknemlige, provoserende og krigerske mot russerne, og vest-europeerne, som i generasjoner har stilt seg under amerikanernes beskyttende paraply. Deres bidrag til NATO og egen sikkerhet er skammelig beskjedent i forhold til amerikanernes.  

Og europeerne krymper seg under erkjennelsen av at de har lent seg mot amerikanske sikkerhetsgarantier for lenge; nå er de ille ute, de må ruste opp, men det vil ta tid. Ta tid? undres vi. Kan ikke vi i det nervøse Europa bruke våre økonomiske ressurser til å kjøpe disse våpnene som USA vil holde tilbake? Amerikanerne er kremmere og vil nok selge av sitt mektige våpenarsenal. 

I tillegg har Trump allerede fortalt at han har lyst på Panama og Grønland, kanskje også Canada! Han er med andre ord et prakteksemplar på en imperialist; slike som ikke skyr noe, heller ikke et blodbad for å nå sine mål. Mannen har allerede forårsaket flere dødsfall blant politiet da mobben hans invaderte Kongressbygningen, opphisset av Donald Trump på behørig avstand. Han serverte den åpenbare løgnen at valget som han tapte i 2020, var rigget.  

Dette buldrende, bløffende, uforskammede, kravstore mennesket er faktisk valgt av et frihetselskende folk som i århundrer har vernet en demokratisk rettsstat mot usannheter og overgrep. Ufattelig!

Business med russerne 

Donald Trumps utilslørte aversjon mot Zelenskyj og tilsvarende omfavnelse av president Putin har gitt næring til spekulasjoner de siste årene om tette bånd mellom Trump og russiske forretningsmenn. Det sies at Trump har drevet business med russerne gjennom nærmere 40 år. De som er skeptiske til slike rykter, kan jo ta med seg Donald Trump Jr. sine åpne innrømmelser i 2008: «We see a lot of money pouring in from Russia». 

Man bør selvfølgelig vokte seg for rene spekulasjoner. Imidlertid synes forfatteren og Russland-kjenneren Aage Borchgrevink å være troverdig. Han er avdelingsleder i Den norske Helsingforskomiteen med menneskerettighetsbrudd i Russland som spesialfelt. Her sies det rett ut at virksomheter i Russland har gitt situasjoner med en enorm økonomisk oppside for Trump. I dette miljøet er det forventet at hvis Trump blir hjulpet til store inntekter i Russland, forventer russerne at han betaler noe tilbake i en eller annen form. 

Borchgrevink anbefaler samtidig gravejournalisten Catherine Belton i Washington Post, som har dokumentert økonomiske bindinger mellom Trump og Russland. Den russiske KGB-majoren Yuri Shvets gir, ifølge Benton, til kjenne følgende oppfatning av Donald Trump: «Han var intellektuelt sårbar og mottagelig for smiger.» Når man finner Trumps holdninger til Russland og hans handlemåte mot Ukraina som komplett uforståelige, øker sannsynligheten for at USAs tiljublede president både er «intellektuelt sårbar», «mottagelig for smiger» og i tillegg disponert for korrupsjon!  

Endelig! Denne fredagskvelden våkner Europa med et rykk. For det første: Den amerikanske presidenten tilkjennegir sympati for russernes angrep og krigføring mot Ukraina, en krig som har til hensikt å slette deres selvstendighet og innlemme dem i Russland. I stedet vender han seg mot Ukrainas heltemodige leder, som ydmykes for sin enkle bekledning i møte med de rødt beslipsede amerikanerne, og som advares gjentatte ganger fordi han sitter på en tapende sak. For det andre: Donald Trump starter en allerede bebudet ny krig, en handelskrig, mot sine tidligere samarbeidspartnere.

Måpende forstår europeerne at de første to månedene av 2025 skal innlede en helt ny tid. Allianser som skulle trygge vårt norske fedreland med vern mot aggressive naboer, går mot oppløsning. Vi sto glade og trygge i Bekkjarvik og beundret nyttårsrakettene. De fleste av oss uten den minste anelse om hva krig, ødeleggelse og dødsfrykt innebærer. Har vi forstått at i dag, bare to måneder senere, er verden snudd på hodet? 

En enkel forretningsmann

Amerikanernes budskap til sine gamle venner i Europa har vært antydet, på diplomatisk vis av amerikanske toppolitikere gjennom flere år, nemlig at USA etter hvert vil fordre av sine alliansepartnere et atskillig større bidrag for å sikre det demokratiske Europa. Og ærlig talt, vi bør forstå at amerikanernes militære bidrag for å sikre oss mot vår store aggressor i øst, har tært på den amerikanske velstandsveksten, mens altså Europa har lent seg mot den amerikanske sikkerhetsgarantien og brukt sine økonomiske ressurser til å utvikle sine egne, gode og rike samfunn.

Redaktør Thorvald Tande i vårt nærværende fiskerimagasin, minner oss formanende om dette dilemmaet i forrige utgave av nf’s blå. «I 1950 sto USA alene for halvparten av verdens samlede bruttonasjonalprodukt. Det falt til 40-45 prosent på 1960- og 1970-tallet, og er i dag under 25 prosent.» Han minner videre om et handelsunderskudd i 2024 alene på over 13.000 milliarder kroner, en kolossal statsgjeld, et enormt bidrag til NATO, FN, UNICEF, WHO, FAO. I tillegg kommer blant annet krigshjelpen til Ukraina, som er større enn de vesteuropeiske statenes bidrag til sammen. Denne velviljen fra USA bremses nå av den amerikanske befolkningen; særlig av store grupper middels- og lavtlønte, som i tillegg opplever at velstandsutviklingen blant amerikanerne gjelder i stor grad dem som har hatt mest fra før.

Derfor velger amerikanerne Donald Trump med sitt «America first»- evangelium. Det er et protestvalg, de har ingen tillit til politikerne. De vet at han ikke er en finslipt strateg, ingen sylskarp analytiker, heller ingen dyptenkende logiker, men bare en enkel forretningsmann som forsikrer amerikanerne om at nå kommer de endelig først og fremst av alle. Sannsynligvis er dette det enkle svaret på det store europeiske spørsmålet; hvordan i all verden kunne et opplyst folk i et velfungerende demokratisk samfunn velge et menneske til president som åpenbart er uskikket til jobben?

Men europeerne har selv opplevd at en enkel mann med en kraftig røst tok makten i Tyskland da Adolf Hitler ble valgt i 1933 av det tyske folket. Også de opplevde en farlig trussel om arbeidsløshet, dyrtid, fattigdom og økende forskjeller. 

Tyskland i 1933 og Amerika i 2025 forteller oss at demokratiet ikke tåler store folkemasser som er frustrerte, desillusjonerte, uten fremtidshåp — og i tillegg forundret over de store forskjellene. 

EU-medlemskap neste?

I forrige nummer av bladet turde jeg å nevne spørsmålet om Norges forhold til Europa og EU i denne nye og dramatiske situasjonen. I 30 år har det vært et søvnig, lite aktuelt tema. Men bare i løpet av de seneste par-tre ukene har vi bråvåknet til en virkelighet der vår store sikkerhetsgarantist trekker seg tilbake og forlanger at vi selv må skape vår egen sikkerhet. 

Ærlig talt — heller ikke jeg skjønte at vi skulle oppvekkes så snart, i bråhast, med en radikal utfordring til europeisk samarbeid og felles militære investeringer i milliardklassen for å sikre våre fedreland. Nå er det bare å spenne inn belteremmen.  

EU-spørsmålet er allerede kommet på det norske folks dagsorden, ifølge gallupen. Tilhengerne av norsk EU-medlemskap øker til over 40 prosent, samtidig som engelskmennene angrer på sin exit og ønsker seg tilbake — 60 prosent. Vi kan ane en tendens til realitetsorientering i det norske folkedypet, enten våre fremste politikere vil det eller ei. Nesten samtlige av dem er gamle EU-tilhengere. Men det norske folks forhold til spørsmålet om EU-medlemskap er særdeles uberegnelig. Derfor vil våre ledende folkevalgte styre unna en EU-debatt før og under den tilstundende valgkampen. De gjør som storken når den blir skremt. Stikker hodet i sanden og står med stjerten opp i været. De er nok engstelige for den amerikanske presidentens uberegnelighet, og kanskje enda mer for at deres europeiske kolleger skal be om cash, mye mer cash, hos de mest velbeslåtte for å redde Ukraina.  

I dag — 13. mars — må jeg avslutte disse skriveriene. Redaktøren venter på mitt manus. Men i morgen skal vi sannsynligvis våkne til nye, uventede politiske sprell og begivenheter. Da kan denne kommentaren være fullstendig uaktuell!   

Fredsmegler Donald forhandler i Kiev og i Kreml. Samtidig eskalerer handelskrigen. Stoltenberg advarer oss hver eneste dag. Hvis vi får en tollmur mellom oss og EU vil det svi på pungen. Da kan ikke strutseflokken stå med hodet i sanden lenger. For imens ruller verdensbegivenhetene videre, over deres hoder.