På tampen fra Provence
Staten svikter hvalkjøttet
Når det gjelder hvalkjøtt, synes andre regler å gjelde.
Norge liker å omtale seg selv som verdens ledende sjømatnasjon. Det kan vi gjøre med god grunn. Hvert år eksporteres sjømat for milliarder av kroner, og gjennom Norges sjømatråd investeres betydelige summer i markedsføring av norsk laks, torsk, sild, makrell, kongekrabbe og en rekke andre produkter. Målet er å bygge markeder, øke etterspørselen og skape verdier langs hele kysten.
Men ett produkt er nærmest gjort usynlig. Hvalkjøtt!
Det er ikke fordi det er ulovlig. Tvert imot. Hvalfangsten i annerledeslandet er regulert gjennom strenge kvoter, omfattende kontroll og vitenskapelige bestandsvurderinger. Norske myndigheter fastholder år etter år at fangsten er bærekraftig, forsvarlig og fullt ut i tråd med internasjonale forpliktelser. Likevel nekter de å la Norges sjømatråd markedsføre hvalkjøtt. Det er en politikk som er veldig vanskelig å forstå. Nesten uansett hvordan man vrir og vender på det er myndighetene i annerledeslandet på ville veier.
Hvis staten mener at norsk hvalfangst er legitim, hvorfor skal da akkurat denne næringen stå uten den markedsføringshjelpen som resten av sjømatnæringen nyter godt av? Hvorfor skal hvalfangerne betale prisen for at politikerne frykter reaksjoner fra internasjonale aktivistorganisasjoner?
Dette handler ikke bare om hvalfangst. Det handler om politisk troverdighet og om moral. Ingen andre deler av sjømatnæringen blir behandlet på denne måten. Ingen ville akseptert at staten sa nei til å markedsføre torsk fordi enkelte land mislikte norsk fiskeripolitikk. Ingen ville forstått at laksenæringen ble holdt utenfor Sjømatrådets arbeid fordi utenlandske kampanjer forsøkte å svekke næringens omdømme.
Men når det gjelder hvalkjøtt, synes andre regler å gjelde. I flere tiår har motstandere av norsk hvalfangst investert store ressurser i å påvirke opinionen. Bilder, kampanjer og følelsesladde budskap har satt sitt preg på den internasjonale debatten. Myndighetenes svar har i stor grad vært stillhet. Hvalfangerne har måttet forsvare seg selv, mens staten har valgt å holde lav profil. Det er vanskelig å tolke dette som annet enn stor mangel på politisk mot.
For hva er egentlig budskapet? På den ene siden sier regjeringen at norsk hvalfangst er bærekraftig og basert på forskning. På den andre vil den ikke bidra til å bygge marked for produktene. Dermed sender staten et signal om at hvalkjøtt er noe man helst ikke vil forbindes med. Det rammer en liten næring som allerede har nok utfordringer.
Det paradoksale er at de samme politikerne ofte snakker varmt om kortreist mat, bærekraftig ressursutnyttelse og behovet for å bruke mer av det havet kan gi oss. Hvalkjøtt passer godt inn i denne tankegangen. Det kommer fra en fornybar ressurs som forvaltes gjennom vitenskapelig fastsatte kvoter. Det er sunn og god mat rikt på næringsstoffer. Likevel behandles produktet som om det var en belastning.
Denne dobbeltmoralen gagner ingen.
Det er selvsagt ingen som skal tvinges til å spise hvalkjøtt. Forbrukerne må velge selv. Men de bør få anledning til å bli kjent med produktet gjennom den samme profesjonelle markedsføringen som annen norsk sjømat nyter godt av. Å nekte dette av politiske hensyn er verken rettferdig eller prinsipielt.
Norges sjømatråd er opprettet for å fremme norsk sjømat. Da burde oppgaven være å markedsføre all sjømat som norske myndigheter tillater høsting av, ikke bare de produktene som er politisk ukontroversielle. Hvis staten mener alvor med at hvalfangsten er bærekraftig og legitim, må den også være villig til å stå opp for næringen når markedene skal bygges.
Alternativet er å innrømme det mange allerede mistenker: at myndighetene har latt internasjonalt press styre en del av sin egen sjømatpolitikk. Norsk hvalfangst trenger ikke særbehandling. Den trenger bare likebehandling.
Det burde være en selvfølge i en sjømatnasjon som hevder å være stolt av alle de ressursene havet gir oss. Når staten velger å vende ryggen til en lovlig og bærekraftig næring, sender den samtidig et uheldig signal til resten av verden; at den selv tviler på sin egen politikk.
Den tvilen er det på høy tid å legge bort!
