Da Frode Arntsen ble spurt om å lede SalMar, tenkte han at laksekonsernet var for stort og sa nei. Fire år senere leder han et SalMar som er klart større. For den tidligere fotballtreneren er det aller viktigste at den store og til dels spredte gjengen fungerer som ett lag. Og å ha laksens vel i høysetet.
Men omsettelige lusekvoter er ville veier.
Flaggene henger på halv stang da vi parkerer ved InnovaMar, et stykke inn i tronskiftet. I de store speilglassvinduene foran filéthallene ser vi både flagget, kjølecontainerne og et laksevogntog som ruller inn på Nordskag. Det har som oss tatt seg fra fastlandet via «lakseveien» og tunneldypene som gjør både Hitra og Frøya landfaste. Og til slutt langs knudrete berg, lyngflater og spredte øyboerhus på det som av noen nå kalles Milliardærøya. For vel så mange er det laksejobb-øya, og alle bilene rundt oss på plassen forteller at denne arbeidsmandagen er i gang. I gang er absolutt også Frode Arntsen som møter oss i resepsjonen og fører an til hjørnekontoret sitt. Her er veien slutt, og havet tar over.
Også konsernsjef Frode har hatt sin reise hit. Kortversjonen er turen fra Hitra, der han tross alt tilbrakte sine tre første år. Men på begynnelsen av 1970-tallet var det lite av både laksejobber og andre jobber på Hitra og Frøya, så trebarnsfamilien flyttet til Trondheim — på Heimdal-Tiller-siden.
— Sørsiden, som vi kaller det. Der rampen holdt til i Trondheim, smiler 56-åringen, som til tross for flere voksen-tiår på øyene ennå har mye Trondheim i målet. Men det var også mye Hitra i oppveksten.
