Sideblikk
Nå må det samarbeides
Det er når elven løper vill og stri, at vi blir tvunget til å løfte blikket og finne nye veier. Noen innser heldigvis at vi må gjøre det sammen. Det er på tide at alle mener det.
FOR NOEN ÅR SIDEN FIKK vi en diktsamling av daværende fiskeriminister Odd Emil Ingebrigtsen. I «Ord langs veien», utgitt av Stiftelsen Nordnorsk Lederutvikling, finner vi diktet «Dagar».
Det beskriver dagene som gled av sted som en stille elv — gode og trygge dager der tankene fikk hvile. Men det var ikke i stillheten at nye grenser ble sprengt. Det var da dagene kom som fossen, ville og strie, at tankene måtte lete opp nye veier:
«Då alt var i endring på leit etter havn,
og dagen var tung å bære.
Eg fann ei erkjenning om det som er sant
om kva eg skal tru og gjera.»
I 1985, da bo- og driveplikten ble opphevet, var oppdrettsnæringen fortsatt i en gründer- og oppstartsfase. Man utviklet eget fôr, merdene gikk fra tre til plast og vaksiner begynte så smått å komme på banen. Også den gangen måtte man håndtere lakselus — med hvitløk.
Ti år senere var næringen inne i en omfattende omstrukturering. Eier- og lokalitetsstrukturen langs kysten tok ny form. Lokaliteter og produksjon måtte samkjøres, og det ble investert i større slakterier og foredlingsanlegg, nytt og sikrere utstyr og mer målrettet markedsarbeid. Ambisjonen om null rømming vokste frem, HMS kom tydeligere i fokus og produksjonen fortsatte å øke. Nye markeder tok form. Oppdrettsfisk fra Norge ble en verdensstjerne!
MEN HJEMME BLE miljøbelastningen for stor. Det ble slutt på å slippe alt rett ut i naturen, og særlig lakselusa utviklet seg til en alvorlig trussel. Vi fikk se bilder av oppspist laks og ørret som ingen som driver med husdyrhold kan forsvare. Det var grusomt. Og det var uholdbart. Samfunnet reagerte, politikerne reagerte og myndighetene fulgte opp: Nå var det nok!
Næringen og aktørene rundt den gikk løs på oppgaven. Noen av løsningene som først så lovende ut, førte med seg nye og store utfordringer. Produksjonen og produktiviteten gikk ned, presset utenfra økte. Dermed begynte også næringen for alvor å lete etter nye veier.
Vi fikk en armada av servicefartøy, flåter og lukkede brønnbåter som lignet høyteknologiske behandlingssentre. Vi tok i bruk RAS, storsmolt-strategier, matfiskproduksjon på land og lukkede anlegg. Verktøykassa ble større og bredere. Med den fulgte nye styringssystemer, enorme datamengder og stadig mer kunnskap.
I dag — i 2026 — er tankegangen igjen i endring. Et nytt regime skal ta næringen videre, og tiden er moden for å stille strengere krav til utslipp og fiskevelferd. Næringen, leverandørindustrien og forvaltningen er mer modne enn før. Noen har stordriftsfordeler. Andre har smådriftsfordeler, det vil si korte beslutningslinjer og verdifull praktisk erfaring. Vi trenger begge deler.
OGSÅ VERDEN RUNDT OSS ER i endring. I Europa, som her hjemme, kobles klima- og miljøpolitikken stadig tettere til konkurransekraft, ressursutnyttelse og sirkulære løsninger. Omstillingen skal ikke bare være grønn; den må også være lønnsom og — får vite i disse dager — den er avgjørende for vår sikkerhet!
For en næring med ekstraordinær lønnsomhet kan dette likevel være krevende. Hvem er villig til å investere, ta risiko og kanskje tjene mindre dersom det fortsatt er mulig å fortsette omtrent som før? Men hva om vi tar grep sammen? Næringen er fortsatt ikke større enn at alle kjenner alle. Det gir oss en unik mulighet til å få dette til.
De som allerede har infrastrukturen, kapitalen og modenheten, bør gå foran og i større grad bidra til at morgendagens løsninger kommer på plass for alle. Med riktig infrastruktur og gode verdikjeder kan vi gjøre avfall til verdifulle ressurser. God fiskevelferd og samarbeid er en forutsetning for en bærekraftig og lønnsom næring. Og som jeg har vært inne på; fotavtrykket må ned. Omgivelsene må se at næringens aktører tar ansvar — ikke hver for seg, men sammen! Uavhengig av hva andre næringer holder på med, må vi fortsatt feie for egen dør. Det er et fellesprosjekt.
Det er når elven løper vill og stri, at vi blir tvunget til å løfte blikket og finne nye veier. Noen innser heldigvis at vi må gjøre det sammen. Det er på tide at alle mener det.
Det betyr at data må deles, kunnskap må anvendes fortløpende og ny infrastruktur som gagner alle må bygges.
Altfor ofte møter vi dagens utfordringer med gårsdagens problemforståelse. Vi ser på det som ligger rett foran oss, og forventer at investeringene vi gjør i dag skal gjøres av noen andre om de ikke blir lønnsomme i morgen. Da går ikke omstillingen bare sakte; den blir også vesentlig dyrere enn nødvendig. Og det er vel ikke det vi ønsker oss!?