Samstyring og samarbeid over 344 sider

At Norges Fiskarlag fyller hundre mens organisasjonen som vi kjenner den, er i ferd med å rakne, gir et helt spesielt utgangspunkt for en jubileumsbok. Det forklarer kanskje at man har valgt et bilde av kjølvann på fremsiden.

Vi vet unektelig mer om det enn om hva som måtte komme.

Ellers er det vel ikke den nevnte forsiden som løfter dette prosjektet. Det kunne nesten like gjerne ha vært etter en større fritidsbåt. Men det markerer jo det maritime, bevegelsen og nødvendigheten av styring og kurs. 

Temabok

«Samarbeid og samstyring i 100 år» er tittelen. Ikke særlig sprelsk, men den fanger inn essensen. Mer overraskende er strukturen i boka. Når det er snakk om en hundreåring, ville det ikke være så rart å forvente seg en kronologisk sak som trakk trådene disse hundre årene tilbake og kanskje vel så det. Men dette er langt på vei gjort før, noe det redegjøres for i innledningen. I stedet for å fordype seg i den tidlige og basale lagshistorien, har man dukket ned i utvalgte temaer fra siste halvdel av 1980-årene.

Det var et godt valg, særlig om vi har den siste utviklingen i mente. Det er heller ikke slik at urhistorien er glemt. I det første ordentlige kapittelet går redaktør Bjørn-Petter Finstad og Astrid Marie Holand inn i historien. Og da er vi tilbake i stiftelsesåret 1926 og enda litt før. De to forfatterne kjenner unektelig dette stoffet og evner å sammenfatte og sette i sammenheng slik at det blir rikelig med tidlig organisasjonshistorie for de fleste av oss.  

Boka er satt sammen av ulike tekster i ulike sjangertyper. Til historiegjennomgangen hører et intervju med tidligere generalsekretær Jan Skjervø, som kjenner denne historien bedre enn de fleste og supplerer med sine minner og sitt blikk. «Det e vektig at mindretallet itj e de såmma heile tia», siterer han enda tidligere fiskarlagsleder Einar Hepsø. 

Finalen

Det aller siste kapittelet i hundreårshistorien har rådgiver i Norges Fiskarlag, Trude Knutsen ansvar for. Hun har unektelig hatt orkesterplass til organisasjonsprosessen der støvet knapt har lagt seg etter landsmøtet i 2025. Dette blir aller mest en samvittighetsfull dokumentasjon av slutten på en æra.

Gjenkjennelig for dem som kjenner stoffet, knapt gjennomtrengelig om man står utenom, men det skyldes jo mest at hun har lagd en buljongterning av et svært komplekst og særegent saksforløp. Som vi kan si kulminerte i bildet på side 85: Fiskebåtleder Christian Strand Halstensen på vei ned fra podiet etter å ha meddelt Landsmøtet at Fiskebåt melder seg ut.

Bildene og illustrasjonene er viktige i en bok som dette. De dokumenterer selvfølgelig også, men like mye bryter de opp teksten som det jo blir en del av i en bok på 344 sider. Norgeskartet der enkeltfartøyene i kystreferanseflåten av i år er plottet inn, sier mye med enkle midler. Når det gjelder å bryte opp og live opp, tar vel CO2-diktet til Øystein Sandøy kaka denne gangen. 

Fiskarlaget i det blågrønne skiftet er et av kapitlene i den temainndelte jubileumsboka. Bildet av nye «Leinebris» åpner den bolken, som er ført i pennen av Astrid Marie Holand. Det er et omfattende, krevende og ikke nødvendigvis sexy tema, men Holand har et godt grep om det: «Ressursforvaltning og miljøpolitikk er sammenfiltret som gamle garn, og de påvirker hverandre, noen ganger negativt.» 

Det blågrønne kapittelet kommer etter lovtunge kapittel seks. Fiskerilovgivning er nærmest et eget univers, og «Master of the Universe» er Fiskarlagets egen Ståle Hellesø. Han er den rette fjellføreren i dette terrenget, men det er sikkert en fordel om man er ørlite turvant fra før. Ute i verden finnes det til og med mennesker som ikke skjønner hva en speilvending av en lov innebærer.

Som mange av kapitlene i boka er temaet så grundig gjennomarbeidet og konsist formulert at det duger som oppslagsbok for de fleste av oss. Man har dessuten spandert en grafisk tidslinje av norsk fiskerilovgivning. Og et eget kapittel om samiske fiskerettigheter av Bjørn Hersoug, som hører med.  

En helt sentral del av boka er Jahn Petter Johnsens tekst om Fiskarlaget som systembygger og samstyringspartner. Her får man innsikt i organisasjonens plass i storsamfunnet, de iboende motsetningene man må leve med, kompromisskunsten og et sentralt begrep som samstyring.

Det blir nesten i overkant med maritim ordbruk i denne samfunnsfagtimen, men dette gjør det likevel mer lesbart — og litt saltere. I dette kapittelet blir mindre sjøvante lesere endatil påspandert greie redegjørelser for begreper som hjemmelslengde, kvotefaktor og strukturkvote, Trålstigen, Finnmarksmodellen og Sildestigen. 

Andre kapitler går inn på norsk-russisk forvaltning, kvinner i næringen, fritidsfiske, rekruttering og fremtidsutsikter. Alt er skikkelig gjort, som papiret og oransjefargen i titlene. Det er vanskelig å yte en slik 344-siders bokdugnad full rettferdighet på én side her.

For mange av oss vil den uansett være god å ha bak oss i hylla på kontoret. Og for Fiskarlaget kan boka og prosessen bak kanskje være et av mange bidrag til å finne ny kurs i ukjent farvann — og altså se forover.

Gå til «Bok på kroken» for flere bokanmeldelser