Kortene stokket på nytt

NOK ER NOK! Mange mener at fiskarlagsformann Kjell Ingebrigtsen og ledelsen i Norges Fiskarlag har vært alt for tafatte i forhold til Fiskarlaget Nord. Den kritikken vil nå stilne. Nå setter nemlig Fiskarlags-ledelsen hardt mot hardt. Planene om å omgjøre Fiskarlaget Nord til en landsomfattende og frittstående organi­sasjon for kystfiskere under navnet KystNor, fikk begeret til å renne over. Landsstyret mener ledelsen i Fiskarlaget Nord har opptrådt illojalt, og at det er grunnlag for eksklusjon. Den linjen har man likevel ikke valgt — fornuftig nok. I stedet vil man innlede forhandlinger med Fiskarlaget Nord om en raskest mulig ordnet uttreden fra Norges Fiskarlag. Dette bør skje så snart som mulig, og senest innen høstens landsmøte. Samtidig ber landsstyret Fiskarlaget Midt-Norge og Nordland Fylkes Fiskarlag om å organisere et nytt Nord-Norges Fiskarlag, som også skal være et tilbud til lokallag og medlemmer i Troms og Finnmark. Videre ber landsstyret de sørnorske fylkesfiskarlagene om å etablere et tilsvarende Sør-Norges Fiskarlag. Dermed er hansken kastet. Med 12 mot 2 stemmer har landsstyret nå gått inn for den tredelingen av Norges Fiskarlag som man ikke klarte å bli enige om i 2019. Denne gangen bør det gå!

Alle er enige. Norges Fiskarlag fungerer dårlig. Ingen har ut­trykt dette mer tydelig enn avtroppende generalsekretær Otto Gregussen. Saksbehandlingen er tungrodd og tar for lang tid. Innen Fiskarlaget rekker å komme på banen er lysene slukket. Sakene er for lengst avgjort. Slik kan det ikke fortsette. Også det innser alle. Organisasjonen skriker etter modernisering. Men fiskerne klarer ikke å bli enige om hva som må gjøres — om hvordan laget skal organisere seg.

Til slutt måtte det gå galt. I fjor vedtok årsmøtet i Fiskarlaget Nord å melde seg ut av Norges Fiskarlag. Vedtaket kom brått og uventet, og skapte masse vondt blod. Ledelsen i Trondheim med fiskarlagsformann Kjell Ingebrigtsen i spissen følte seg lurt, ja nærmest sveket. Men det var lite han kunne gjøre. Fylkesfiskarla­gene er selvstendige organisasjoner og står fritt til å melde seg ut. Men ledelsen i Fiskarlaget Nord skalket ikke lukene. Dersom man kan komme til enighet om en ny organisasjonsmodell som ivare­tar interessene til fiskerne i Troms og Finnmark på en god måte, reverserer man gjerne vedtaket. Denne enigheten har man ikke klart å oppnå — hittil. Avstanden har vært for stor. Personkje­mien elendig.

SÅ KAN MAN SPØRRE HVA som tilsier at man skal lykkes med en løsning og organisasjonsmodell som allerede er nedstemt? Svaret på det er nettopp Fiskarlaget Nords vedtak om utmeldelse og forslaget om å etablere KystNor. I dag er med andre ord kortene stokket på en litt annen måte enn for to år siden. De fleste vil sannsynligvis være enige om at det er en svært dårlig løsning om KystNor etableres som en selvstendig og landsdekkende organisas­jon på utsiden av Fiskarlaget. Det er muligens en grei ordning for Fiskebåt, men vil bare skape uhygge og kiving mellom kystfis­kerne. Ingen vet hvilken oppslutning KystNor vil få — verken lengst nord eller i resten av landet. Vi tar det imidlertid for gitt at KystNor vil plukke godt med medlemmer fra de øvrige fylkesfiskarlagene, og at masse tid og krefter vil gå med på intern strid mellom kystfiskerne. Det vil ingen være tjent med, aller minst kystfiskerne. Derfor er det vårt håp at de kommende forhandlingene vil føre til at KystNor aldri ser dagens lys, og at Fiskarlaget Nord blir en del av Nord-Norges Fiskarlag. Det vil bli ganske heftige tilstander om man ender opp med Nord-Norges Fiskarlag, KystNor og Norges Kystfiskarlag.
Svært interessant for oss i media, selvsagt. Men neppe noen god løsning for kystfis­kerne som gruppe.
At det etableres et Nord-Norges og et Sør-Norges Fiskarlag for å organisere kystfiskerne i Norges Fiskarlag, er en god idé. De ufravikelige kravene Fiskarlaget Nord stiller for å bli med videre, er så vidt vi skjønner følgende:

1. Systemet med dobbeltmedlemsskap i Norges Fiskarlag må opphøre. Enten er man medlem av Fiskebåt eller av et fylkesfiskarlag. Man kan ikke la sin stemme høre i begge leire.
2. Nord-Norges Fiskarlag må få en like fri stilling som Fiskebåt. Fiskebåt kan ikke opptre nærmest fritt, mens fylkesfiskarlagene må gå via Fiskarlaget sentralt med alt.
3. Det må komme et regelverk som klart definerer hvordan medlems­massen skal organiseres. I dag kan Fiskebåt rekruttere medlemmer fra hele landet og i prinsippet fra alle fartøygrupper. Det må komme en grense eller et regelverk som bestemmer hvor i organi­sasjonen fartøyene skal høre hjemme.

Disse kravene bør ikke være uoverkommelige for noen. Hva gjelder spørsmålet om representasjon, dvs. hvor mange representanter kyst- og havfiskerne skal ha i landsmøtet og landsstyret, er utgangspunktet for Fiskarlaget Nord at man beholder maktfordelin­gen som den er. Men dette er ikke et ufravikelig krav. Skulle man f.eks. komme dit at Norges Fiskarlag kun består av Fiskebåt og Norges Fiskarlag Kyst, skjønner nok også kystfiskernes talsper­soner at Fiskebåt ikke vil akseptere å sitte med 17 av 69 medlem­mer i landsmøtet og 4 av 14 medlemmer i landsstyret. Det kan man til nød leve med når kystfiskerne er splittet i en håndfull fylkesfiskarlag som man kan danne ulike allianser med. Men dersom «kyst» stiller som én gruppe, vil Fiskebåt bli overkjørt i abso­lutt alle saker. Da blir det umulig å akseptere under 25 prosent av stemmene i landsmøtet. Vi har ment at en tredeling av Fiskar­laget i Nord-Norges Fiskarlag, Sør-Norges Fiskarlag og Fiskebåt også bør tilsi en tredeling av makten, og vi skjønner ærlig talt ikke de kystfiskerne som protesterer mot dette. Det har spredt seg en oppfatning om at havfiskerne får det akkurat som de vil i Norges Fiskarlag, og at laget nå må få en organisering som gir kystfiskerne den innflytelsen og gjennomslagskraften de fortjen­er.

Men dersom det virkelig forholder seg slik at Fiskebåt bestemmer alt, kan det bare skyldes at minst 35 prosent av kystfiskerne i landsmøtet til enhver tid er «på parti» med Fiskebåt. I utgangs­punktet sitter kystfiskerne med all makt i laget. Fiskebåt her ikke en gang negativt flertall. Å påstå at havfiskerne gjør som de vil, faller etter vår mening på sin egen urimelighet. Innenfor Norges Fiskarlag gjør havfiskerne kun det kystfiskerne tillater dem.

HVA ER SÅ VEIEN VIDERE?
Aller først gjelder det å roe ned. Dette er vanskelig. Det er ikke uten grunn at man har kranglet om organisasjonsstruktur i en halv mannsalder. Og selv om Fiskarlaget Nord har vedtatt utmel­delse, brenner det ikke. Formelt trer ikke utmeldelsen i kraft før i 2023, og man har god tid på å finne en løsning. Om man vil. Til høsten får Fiskarlaget ny toppleder og ny generalsekretær. Kanskje er det smart å vente til disse er på plass, før man setter seg til bordet for å finne en løsning. Og der bør det ikke sitte tillitsmenn som allerede har «drept» hverandre i media.

Vi misunner ikke fiskarlagets toppledelse i Trondheim. De står overfor en meget vanskelig balansegang. Historien forteller at organisasjonsdebatt er noe av det aller mest krevende man kan gi seg i kast med. Derfor har man heller aldri klart å komme helt i mål. På papiret bør de ufravikelige kravene til Fiskarlaget Nord være grei skuring. Å avvikle dobbeltmedlemsskap og etablere et regelverk som definerer hvor i organisasjonen ulike fartøygrupper og fartøystørrelser skal høre hjemme, må la seg gjøre. Vi merker oss med interesse at Fiskarlaget Nord ikke stiller noen fiskeri­politiske ultimatum. Det tror vi er klokt. Å gi fylkeslag og gruppeorganisasjoner en mer fri stilling, kan derimot være en farlig øvelse. Da risikerer man fort at Norges Fiskarlag bare blir en skrukkete paraply over tre selvstendige organisasjoner som løper til myndighetene med egne ønsker og krav hver gang de ikke får det som de vil i Fiskarlaget. Det vil være en uheldig utvikling. Her må man holde tunga rett i munnen. Kanskje er det bedre å stramme inn, enn å gi slakk!

Diskusjonen om hvem skal bestemme, er bare tøvete. Kystfiskerne har makta i Fiskarlaget, og det har Fiskebåt ingen planer om å utfordre. Å gjøre organisasjonsdebatten til et spørsmål om hvor­dan kystfiskerne kan øke sin innflytelse, er og blir en avspor­ing. Debatten bør dreie seg om hvordan Fiskarlaget kan bli en mer effektiv, strømlinjeformet og slagkraftig organisasjon som evner å hente ut det beste av ansatte og tillitsvalgte. Fiskarlaget favner fra den største fabrikktråleren til den minste sjarken. Meningsspennet er enormt. Å tro at man kan organisere seg bort fra uenighet, er naivt. Utfordringen er å finne en organisasjons­modell som kan takle meningsspennet på best mulig måte å bygge de broer som lar seg bygge.

Verre er det ikke. Og så vanskelig!
I bunn ligger selvsagt troen på at fiskerne er mest tjent med å trampe i takt — i alle fall når de skal forholde seg til omver­denen. Intern uenighet er ikke farlig. På kammerset er det lov å krangle så bustene fyker. Men det er mye bedre å trekke konklus­jonene selv enn å overlate den jobben til politikerne.