Skrevet av:
Trine Lotherington DANIELSEN
Av: Trine Lotherington Danielsen, daglig leder i Stiim Aqua Cluster
Det viktigste med innovasjon og endringer er at det skal skape verdi. Mens vi ofte tenker at innovasjon innebærer å skape noe helt nytt, er de fleste innovasjoner inkrementelle endringer. Det vil si en videreføring av det vi allerede har eller gjør, eller ved at vi tar i bruk eksisterende løsninger på en ny måte. Bare en brøkdel av innovasjoner er radikale.
Slik er det også i havbruksnæringen. I alle år er næringen drevet frem av en delingskultur der bedrifter har utviklet eksisterende løsninger og delt ny kunnskap med kolleger. Dette har gitt produksjonsforbedringer som er testet ut i kommersielle settinger. Bedriftseiere har tatt risiko slik at næringen kan løse utfordringer og vokse videre. Gründere og leverandørbedrifter har siden næringens spede start tatt risiko for å utvikle nye og bedre løsninger.
Myndigheter og næringsaktører har i dag et velutviklet støtteapparat for å fremme inkrementelle innovasjoner gjennom FHF, Norges Forskningsråd, Innovasjon Norge, Enova, SIVA, SkatteFunn og regionale virkemidler. Gründere og leverandørbedrifter har fått kapital og risikoavlastning gjennom disse ordningene, som ofte er utslagsgivende for at innovasjonsprosjekter kommer i gang og fullføres. Det er knyttet høy risiko til innovasjonsprosesser, og gründere og leverandørbedrifter har ofte en svakere kapitalbase og lønnsomhet enn kundene.
Radikal innovasjon krever mer
Radikale innovasjoner er mer sjeldne. De er dyptgripende og fundamentale og utfordrer ofte et større system. Ett eksempel er mobiltelefonen. Radikale innovasjoner krever en større rigg med mange aktører. For å oppnå radikal innovasjon må det tas enda høyere risiko. Det er noe enkeltaktører ikke kan finansiere eller gjennomføre alene.
Havbruk er en av svært få næringer der Norge har et komparativt fortrinn. Her kan vi konkurrere i et globalt marked uten noen form for subsidiering. Med radikal innovasjon kan Norge videreutvikle næringen, bygge videre på dagens kompetanse og øke bærekraftig matproduksjon fra «den blå åkeren» ytterligere. Men da må nye virkemidler til.
Havbruksnæringen står overfor flere store utfordringer der radikal innovasjon kan gi nye løsninger. Tre av disse er tilgang på nytt areal for bærekraftig vekst, utvikling av nye råvarer med lavere CO2-utslipp og biosikkerhet på tvers av og mellom produksjonsområder. Myndighetene har imidlertid et stort ansvar. For løftet som må til for å fremme bærekraftig vekst i matproduksjonen fra blå sektor, krever innovasjon av en helt annen risikograd og størrelse enn det dagens offentlige virkemiddelapparat er rigget for. Det er en risiko som næringen ikke har evne til ta alene.
I en kommentar i iLaks nyttårsaften i fjor forutså redaktør Aslak Berge at 2025 fremfor alt kan bli leverandørleddets år. Han peker på at den lenge etterlengtede havbruksmeldingen, avklaringer knyttet til havbruk til havs og incentiver for lukkede oppdrettsanlegg vil kunne sparke i gang økt etterspørsel. Han tror året vi nå har startet på blir et bra år for nye innovasjoner.
Hvor mye støtte mottar næringslivet?
Statistisk Sentralbyrå har sett på de offentlige støtteordningene for næringslivet de siste fem årene. Skattefradrag for FoU gjennom SkatteFUNN ordningen var lenge den klart største offentlige støtteordningen for næringslivet. Men etter 2018 er det støtte til energieffektiviseringstiltak via Enova som har økt mest, og i 2023 gikk tildelingene fra Enova forbi SkatteFUNN.
Mens det den siste 10-årsperioden har vært en betydelig vekst i næringslivets satsing på FoU, har det vært en realnedgang i FoU-støtten målt mot FoU-investeringene. Selv om støtten fra Forskningsrådet og Innovasjon Norge har økt de siste årene, er det en nedadgående trend i den totale støtten til FoU og innovasjon siden 2018.
I havbruksnæringen var det god tilvekst av nye selskaper med innovative løsninger i en lang periode. Flere selskaper med bakgrunn fra annen offshore virksomhet laget egne akvakultursatsinger. Men det siste året har noe skjedd. Selskaper med flere ben å stå på har nedskalert eller forkastet satsingen på akvakultur. Grunnrenteskatten og uvissheten rundt fremtidige rammebetingelser, samt mangel på areal for vekst, gjør at næringen til dels står «på stedet hvil». Oppstartsbedrifter har større utfordringer. Dette får konsekvenser for innovasjon og for selskaper som vil utvikle fremtidens akvakultur. Det får også konsekvenser for utviklingen av fremtidens havbruk. For mens lite skjer her i Norge har myndigheter i land som Kina, USA og Japan store ambisjoner. Og de viser vilje til å bruke de virkemidlene som må til for å få vekst.
Unike tillatelsesordninger
For å stimulere til radikale innovasjoner har norske myndigheter et stort ansvar, et ansvar de kanskje ikke helt er klar over omfanget av. Havbruk er en av svært få næringer hvor Norge har komparative fortinn; vi kan konkurrere i et globalt marked uten noen form for subsidiering.
I næring og forvaltning er det ulike synspunkter på ordninger som forskningstillatelser og utviklingstillatelser. Men det er ingen tvil om at begge ordningen har hatt stor betydning for stimulering av radikale prosjekter. Prosjekter som ikke ville blitt gjennomført om selskap og forskere ikke hadde tilgang til disse unike tillatelsesordningene.
AKVA group, Egersund Group og Sinkaberg startet et omfattende innovasjonsløp gjennom utviklingstillatelsene med sitt Atlantis-prosjekt. Prosjektet tok sikte på å løse areal- og fiskehelseutfordringer. Atlantis-prosjektet ledet til nye innovasjoner og lansering av Nautilus, som så langt har solgt mer enn 100 enheter. Norske myndigheter har ikke betalt én krone for denne typen utvikling, og bare stilt én utviklingstillatelse til disposisjon. Andre teknologiselskaper utvikler og bygger «tilsvarende» teknologier og nye banebrytende løsninger for oppdrettsnæringen «as we speak».
Norsk havbruksnæring hadde hatt store vekstutfordringer om myndighetene ikke hadde stilt forskningstillatelser til disposisjon, for blant annet å utvikle framtidens fiskefôr med lavere innhold av marine råvarer. Dette er forskningsprosjekter som har gått over de siste 20 årene og som fortsatt er svært aktuelle. Fôr- og oppdrettsselskaper er avhengige av å teste nye radikale innovasjonsråvarer i full skala for å lykkes med fremtidens fôrløsninger. Uten tilgang til lavutslipps råvarer risikerer vi at veksten i næringen stagnerer og stopper opp.
Radikale virkemidler
Det å definere et problem og komme frem til en løsning, er bare en liten del av innovasjonsprosessen. Ofte er det en like stor, om ikke større utfordring å skape et marked og synliggjøre behovet for den nye løsningen. Ved radikal innovasjon skapes et helt nytt marked, eller det eksisterende markedet endres drastisk. Da må det radikale virkemidler til. Det må tenkes stort og det må tenkes nytt – og man må tørre å satse!
Tiden har kommet for at norske myndigheter bør tilrettelegge for radikale innovasjoner i havbruksnæringen som enkeltselskaper ikke har mulighet til å forsvare og gjennomføre i en kommersiell hverdag. Myndigheter og næring må prioritere de viktigste utviklingsområdene. Det må et felles løft til for å oppnå radikal innovasjon. Det må stilles areal og tillatelser til disposisjon, slik at vi sammen løser næringens utfordringer og sikrer veksten samfunnet og bedriftene trenger.
