EØS-avtalen og EU

I slutten av januar gikk Senterpartiet ut av regjeringen, og Arbeiderpartiet må nå styre alene. Sp var uenig i å innlemme EUs «Ren energipakke» i norsk lovgivning. Det dreier seg om tre direktiver som egentlig er ukontroversielle. AP sin holdning er at disse må godkjennes for å unngå at vi setter EØS-avtalen i spill. Arbeiderpartiet garanterer også at de fem andre direktivene i pakken ikke skal innføres i Norge. De handler om marked og strømpriser. Det er åpenbart, at dersom man nevner EU og Senterpartiet i samme setning, lukter det trøbbel for enhver regjering. Men for næringslivet er EØS-avtalen viktig, og det er vanskelig å se hva som kan erstatte den.

Om EØS-avtalen

EØS-avtalen gir Norge tilgang til EUs indre marked, som er verdens største økonomiske område. Norsk sjømatnæring møter i all hovedsak ikke toll ved eksport til EU, takket være EØS-avtalen. Denne avtalen sikrer tollfri markedsadgang for mesteparten av norsk sjømat, noe som er avgjørende siden EU er det desidert største markedet for norsk fisk. I fjor sto EU for 56,5 prosent av den totale eksportverdien av sjømat fra Norge og 53 prosent av eksportkvantumet. Likevel finnes det unntak. Noen foredlede fiskeprodukter, som visse typer fryst filét og hermetikk, har fortsatt toll på grunn av manglende integrasjon i EUs tollunion for landbruks- og fiskerivarer. Forhandlingsløsninger, som ordninger med tollfrie kvoter, har delvis kompensert for dette. Uten EØS-avtalen ville norsk sjømateksport til EU trolig møte langt høyere tollsatser, noe som kunne redusert konkurranseevnen til næringen.

Nordmenn kan arbeide, studere og bo i EU-land på lik linje med EU-borgere. Dette gir nordmenn flere muligheter og tilgang til et større arbeidsmarked. Norske selskaper kan investere i EU-land uten å møte restriksjoner, og utenlandske selskaper kan gjøre det samme i Norge. Dette styrker norsk økonomi gjennom investeringer og innovasjon. Felles regler og standarder gjør det enklere for norske produkter å konkurrere i EU-markedet, fordi de møter de samme kravene som EU-produserte varer. Norge deltar i flere EU-programmer, som Horisont Europa, som gir finansiering og samarbeid innen forskning, innovasjon og teknologiutvikling. EØS-avtalen gir en forutsigbar ramme for handel og økonomisk samarbeid med EU, noe som er viktig for investorer og virksomheter.

Men selv om EØS-avtalen gir mange fordeler, skaper den også debatt i Norge. Kritikerne peker på at Norge må innføre EU-regelverk uten å ha stemmerett i beslutningsprosessene, og at avtalen kan utfordre norsk suverenitet. Likevel ser mange på EØS-avtalen som en nødvendig avtale for å sikre norsk økonomi og arbeidsplasser i en globalisert verden. 

Hva er alternativet til EØS-avtalen?

Alternativet til EØS-avtalen for Norge kan være flere forskjellige modeller, men ingen av dem vil gi like god markedsadgang til EU som EØS-avtalen. Her er noen mulige alternativer:

• Norge kan forhandle en egen handelsavtale med EU, slik som Sveits. Dette ville imidlertid gi dårligere markedsadgang enn EØS-avtalen og kreve kontinuerlige forhandlinger om enkeltsektorer.
• Fullt medlemskap i EU vil gi Norge direkte innflytelse over regelverket, men vil også innebære at Norge må innføre EUs felles politikk på flere områder, inkludert landbruk og fiskeri.
• Norge kan handle med EU på grunnlag av Verdens handelsorganisasjons (WTO) regler. Dette vil imidlertid bety tollbarrierer og mer byråkrati for eksport av fisk og andre norske varer til EU.

Det er derfor viktig å slå ring om EØS-avtalen. Det var egentlig kompromisset da folket sa nei til EU i 1994. Etter min mening var det rett av Arbeiderpartiet å stå på for å sikre at vi oppfyller våre krav i EØS-avtalen. Vi kan ikke si nei til alt. 

I skrivende stund, i begynnelsen av februar, truer EU-parlamentarikere med å nekte norsk sjømat adgang til EU-markedet. Norge ble nylig anklaget for å drive en ikke-bærekraftig fiskeriforvaltning og for manglende samarbeid under en åpen høring i EU-parlamentet. Kritikken retter seg mot Norges markedsadgang, handelsrestriksjoner, kvotefordeling, tilgang til norske farvann og forvaltning av felles ressurser. Norge får også kritikk for samarbeidet med Russland, både for kjøp av russisk fisk og for å la russiske fartøy bruke norske havner. 

EU har stanset all samhandling med Russland etter at krigen i Ukraina brøt ut, og mener at alle likesinnede partnere bør trekke i samme retning. Fiskeri- og havminister Marianne Sivertsen Næss (Ap) sier til Fiskeribladet at hun ikke kjenner seg igjen i beskrivelsen.

Stemte nei

I 1994 stemte jeg nei til EU, og var sikker i min sak. Jeg hadde fisket sammen med EU-båter i mange år, og var vitne til en håpløs fiskeripolitikk. En dag lå vi sammen med en tysk tråler som fisket sei. Skipperen fikk fisk av en størrelse han ikke ønsket og dumpet den på havet. Det fløt med sei rundt fartøyet, og skipperen hadde ikke gjort noe galt. Norge hadde utkastforbud, EU-flåten hadde utkastpåbud. Vi fisket også sammen med skotske trålere som forbannet EU. «Vi misunner dere», sa de, og oppfordret oss «stay where you are». Med andre ord til å stå utenfor EU. De bannet høyt når de snakket om byråkratiet i Brüssel, som av og til gjorde det umulig for dem. Jeg ble også vitne til spanske garnbåter som ved hjelp av kvotehopping hadde registrert seg med britisk flagg. De drev et rovfiske etter breiflabb, og mistet tusenvis av garn som sto og fisket lenge etter at de var tapt.

Kvotehopping i EU refererer til en praksis der fiskefartøy skifter flagg til en annen EU-medlemsstat for å få tilgang til fiskekvoter under dette landets kvoter. Det har vært et kontroversielt tema, særlig i land med store fiskerettigheter som Storbritannia, Nederland, Spania og Irland. Britene var sterkt kritiske til kvotehopping før Brexit, fordi en stor andel av britiske kvoter ble kontrollert av utenlandske selskaper. Brexit har delvis begrenset denne praksisen. EU har forsøkt å stramme inn på kvotehopping ved å kreve at fartøy må ha en «reell økonomisk tilknytning» til flaggstaten, men smutthull eksisterer fortsatt. Det kan føre til at fiskeressurser utnyttes på en måte som ikke gagner kystsamfunnene i flaggstaten, og kan skape ubalanse i kvotefordelingen. Av grunner som jeg alt har nevnt var det veldig enkelt for meg å si nei til EU i 1994. 

Forbedret fiskeripolitikk

EU har forbedret sin fiskeripolitikk på flere områder siden 1994, men det er fortsatt utfordringer. Den felles fiskeripolitikken har gjennomgått flere reformer, med særlig vekt på bærekraft, kvoteregulering og bedre kontroll over ulovlig fiske. Jeg kan nevne en rekke viktige forbedringer:

• Innføring av landingspåbud for å redusere utkastet av fisk og bidra til bedre ressursutnyttelse.
• Mer vitenskapsbasert forvaltning. Kvotene settes i større grad basert på forskningsbaserte anbefalinger, selv om det fortsatt er politiske kompromisser.
• Styrking av kontroll og overvåking. Teknologi som satellittovervåking og elektronisk fangstrapportering har bidratt til bedre etterlevelse av reglene.

Men EU har flere utfordringer med sin fiskeripolitikk. Den største er balansegangen mellom bærekraftig forvaltning av fiskebestandene og store økonomiske interesser. EUs felles fiskeripolitikk har som mål å sikre at fiskeriene er bærekraftige på lang sikt, men det er ofte motstridende interesser mellom ulike medlemsland, fiskeindustrien og miljøorganisasjonene. En av hovedutfordringene er at enkelte medlemsland har interesse av å fiske mer, noe som kan føre til overfiske, mens andre land er mer opptatt av bevaring og langsiktig bærekraft. I tillegg kan forvaltningen av felles ressurser føre til vanskeligheter med å håndheve kvoter og sikre at alle nasjoner overholder avtaler, noe som kan føre til spenninger mellom medlemslandene. 

Et hypotetisk spørsmål

For en tid siden ble jeg spurt av en venn om hva jeg vil stemme dersom det blir en ny folkeavstemming om norsk medlemskap i EU. Jeg måtte svare, at det er et hypotetisk spørsmål siden saken ikke er på dagsorden. Men jeg innrømmer gjerne at jeg ikke er like skråsikker i dag som i 1994. Men selv i dag er det slik, at vi som ikke-medlem av EU kan forhandle egne avtaler og sette egne kvoter, som gir større fleksibilitet for fiskeriene. Det er også muligheten til å bevare kontrollen over ressursene langs kysten uten at EU bestemmer over fiskeriforvaltningen. Det er veldig viktig. 

Mitt sterkeste argument for norsk EU-medlemskap er at det gir økt tilgang til markeder og handelsavtaler som kan styrke den norske fiskeindustrien. Som EU-medlem vil Norge vært en del av det indre markedet, noe som kan redusere handelsbarrierer og gi norsk fisk lettere tilgang til et stort og konkurransedyktig marked i EU. I diskusjonen om kvoter og forvaltning er det lett å glemme at fisken skal selges, helst til gode priser. I dag er det toll på foredlet fisk som blant annet fryst filét, hermetikk og røkt laks. Et fullt medlemskap i EU hadde gjort det mulig å skape flere arbeidsplasser i norsk fiskeindustri, noe som også hadde kommet norske fiskere til gode. 

Det er vel 30 år siden jeg stemte nei til EU. Jeg tilnærmer meg følgelig spørsmålet i dag med noe mer livserfaring og kunnskap. 

En internasjonal næring som fiskeriene kan uansett ikke satse på en alenegang i verden og Europa. Derfor er det rart at Senterpartiet som et primærnæringsparti er mot EØS-avtalen. De som mener at vi kan erstatte EØS-avtalen med en handelsavtale lik den Sveits har, må lese seg litt opp. Så enkelt er det ikke.