MARIT HAMRE

DET ER IKKE SÅ MANGE AV DEM. Og de liker ikke å stikke seg frem. Et langt liv i media har dessuten lært oss at kvinner ikke er like opptatt av å høre sine egne stemmer som menn. Det er i mange sammenhenger dumt. I en så mannsdominert næring som fiskeri og sjømat er det i høyeste grad behov for kvinnelige korrektiver. Dette skriver ikke redaktøren for å tekke sin datter og sjef, men fordi han oppriktig mener det.

Heldigvis er det noen som står frem. I forrige nummer var Arbei­derpartiets fiskeripolitiske talsperson — Cecilie T. Myrseth — månedens intervjuobjekt. At det kommer to kvinner på rad hører så absolutt til sjeldenhetene. Marit Hamre er styreleder i Pelagisk Forening, daglig leder i ringnotrederiet Krossfjord AS og flyver­tinne i SAS på deltid. Hun er gift med en sogneprest, firebarns­mor og leser dikt av Jon Hjørnevik med stor begeistring.

Det gjør redaktøren også, som innledningsvis like godt knaller til med en av Hjørneviks mange perler. Dikt hører til sjeldenhe­tene i «Norsk Fiskerinæring». Her gjør vi et meget gjennomtenkt unntak. Mange både vest- og nordpå vil nikke enig.

O Store Oslo, du har storting og slott,
du har alt det store ingen andre har fått.

O Store Oslo, du er dominant,
du tar ikkje fem flate om andre går fant.

O Store Oslo, du er Noreg sin stat,
du er ei kvilepute for ein lat byråkrat.

O Store Oslo, du har øvst sjikt,
konge og dronning, du har opera og slikt.

O Store Oslo, høyr no mi skrift,
du er Noregs største, største verna bedrift.

O Store Oslo, open åtte til tre,
låg Oslo her vestpå, så la dei deg ned.

Jon Hjørnevik skriver på nynorsk. Det gjør månedens intervujob­jekt også — en målform redaktøren dessverre behersker dårlig. Dette intervjuet går følgelig på bokmål, med unntak av det aller­ede siterte diktet. Å omsette et nynorsk dikt til bokmål, er hel­ligbrøde.

Så til saken.
Marit Hamre tilhører en liten og meget eksklusiv gjeng av kvinne­lige ledere i norske fiskebåtrederier. Siden april 2018 har hun som nevnt også vært styreleder i Pelagisk Forening. Hun er altså en stemme det er vel verdt å lytte til. I Fiskebåt vil de sikkert mene seg kompetente til å snakke på vegne av hele havflåten i Norge. Men det er altså et faktum at samholdet sprakk i 2011, og at en ikke ubetydelig gruppe av ringnotfartøyer meldte seg ut av Fiskebåt for å stifte sin egen interesseorganisasjon. I «Norsk Fiskerinæring» så vi ikke helt poenget med denne splittelsen, og var av den oppfatning at Pelagisk Forening ville få et relativt kort liv. Men nå skriver vi altså 2020 — tiårsjubiléet nærmer seg, og det er ingen tegn i tiden som tyder på at vår spådom er i ferd med å gå i oppfyllelse. Pelagisk Forening står fortsatt på solide ben.

Og nå altså med en kvinnelig styreleder.

MÅNEDENS INTERVJUOBJEKT BLE FØDT 28. september 1961. Arbeiderpar­tiet var fortsatt i sjokk. Ved Stortingsvalget noen uker tidli­gere hadde partiet mistet sitt rene flertall, og nå måtte Ger­hardsen regjere videre med Finn Gustavsen og Sosialistisk Folke­parti på vippen. Fire år senere skulle det gå enda verre. Da overtok de borgerlige og Per Borten makten, men det er en annen historie.

Marit Hamre ble født hjemme på Hamre, en liten bygd sør på Sotra. I 1961 tilhørte stedet Sund kommune, i dag Øygarden. Hun var den yngste av de tre døtrene til Oddbjørg og Knut Hamre. De to eldste het Kari og Anne, født i henholdsvis 1958 og 1959. Siden kom tre sønner — Knut Ove, Ole og Terje Nicolai.

Etter barne- og ungdomsskolen gikk hun på Laksevåg gymnas. Så jobbet hun ett år i KFUM/KFUK hjemme på Sotra, deretter ett år på husflidskole før hun høsten 1982 dro som au-pair til Marseille i Frankrike for å lære språk.

— Jeg var mest sammen med andre utlendinger, og det gikk dårlig med fransken. Derfor dro jeg hjem til Norge igjen og jobbet en periode som stuert om bord i «Krossfjord». I september 1983 dro jeg tilbake til Marseille og studerte fransk i ett år ved L`université d’Aix-Marseille. Så begynte jeg på lærerskolen, samtidig som jeg tok fransk grunnfag ved Universitet i Bergen, forteller Hamre, og fortsetter:

— Lærerskolen var ikke som jeg hadde forventet, og i 1985 be­gynte jeg på Norges Handelshøyskole. Der hadde jeg flere venner og siviløkonom-studiet virket som en spennende utdannelse. Under studietiden hadde jeg sommerjobb som flyvertinne i SAS, og da jeg ble ferdig på Handelshøyskolen i 1989 var jeg ansatt på fulltid i SAS frem til 1992. Barna kom i 1993, 1995, 1997 og 1999.

Mellom svangerskapene jobbet jeg deltid som flyvertinne og det har jeg faktisk fortsatt med helt frem til i dag. Du kan trygt skrive at jeg har fløyet verden rundt. Jeg har vært gift med samme mann fra Sotra siden 1985. Han studerte ved Menighetsfakultetet fra 1990 til 1995, og da bodde vi i Oslo. I dag er han sogneprest i nye Alver kommune, som ble etablert 1. januar i år etter en sammens­låing av Radøy, Lindås og Meland. Vår eldstedatter Sara Hamre Sekkingstad ble forresten valgt som kommunens første ordfører i fjor høst. Hun representerer Senterpartiet og er med sine 26 år en av de aller yngste ordførerene i landet. Den nye kommunen har ca. 29.000 innbyggere.

En periode vurderte vi å flytte til New York der min mann ble oppfordret til å søke jobb i Sjømannskirken. Men så døde min bror Knut Ove i en tragisk ulykke om bord på «Krossfjord», og da var det helt uak­tuelt for meg å flytte til USA. I stedet flyttet vi til Manger, en liten time med bil nord for Bergen. Her har vi bodd siden — min mann som prest og sogneprest, jeg som deltids flyvertinne og siden 2012 også som daglig leder i familierederiet Krossfjord AS. Vi driver den kombinerte ringnotsnurperen og pelagiske tråleren «Krossfjord» på 62 meter.

I 2012 GJENNOMFØRTE KROSSFJORD-REDERIET et generasjonsskifte. De to sønnene fikk 25,5 prosent eierandel hver, de tre døtrene 16,33 prosent hver.

— Deltakerloven krever at minst 50 prosent av rederiet må eies av aktive fisker. Dermed ga løsningen seg selv. For oss gikk det relativt greit, men ved neste generasjonsskifte i rederiet kan nok denne loven bli en liten nøtt å forholde seg til, sier Hamre, og fortsetter:

— Jeg var forespeilet å overta som daglig leder, men gikk i tenkeboksen før jeg takket ja. Valget var egentlig ganske lett. Ole og Nicolai jobbet vekselsvis som skippere, og da var det ganske naturlig at jeg tok ledelsen på land. Far og mor skisserte opp sine ønsker for rederiet i fremtiden og løste generasjonss­kiftet i samråd med advokat og en god rådgiver.

— Hva er din lederfilosofi?
— «Krossfjord» har et trofast og dyktig mannskap som har vært i rederiet i mange år. Rekruttene kommer stort sett fra egne re­kker. Mine fire søsken har flere barn som satser på fiskeryrket. Som daglig leder jobber jeg tett sammen med Ole og Nicolai. Det er de, sammen med det øvrige mannskapet om bord, som har «hands on» i den daglige driften. Det er jo de aktive om bord som best ser hva som trengs for å kunne utføre fisket på en trygg og sikker måte — både for mannskap, fartøy, fangst og miljø. Vi har god dialog og en «close loop» når det trengs. Min lederfilosofi er inkluderende og basert på tillit. Det opplever jeg også at jeg får tilbake frå mannskapet.

— Hva liker du best å jobbe med og hva er ikke like artig?
— Min jobb innebærer mye papirarbeid. Det er strenge krav til dokumentasjon. Vi får tilsyn og kontroller, både varslede og uanmeldte, og det er viktig å ha «orden i sysakene». Jeg synes alltid det er kjekt å entre leideren når «Krossfjord» er innom en havn i nærheten. Da kan jeg hilse på, følge opp og ta pulsen på livet om bord. Det hender båten kommer til Manger og AS Fiskenett — en lokal og viktig leverandør av utstyr til fiskeri og op­pdrett — for å skifte eller hente nøter rederiet har lagret der. Da tar skipperen kontakt og melder sin ankomst i god tid, slik at daglig leder kan stille på kaia med kake til gjengen om bord. Dersom de må til kai for å reparere nota hos Fiskenett er det ikke like artig, men kake får de uansett!

— Dere er fem søsken som eier rederiet sammen. Hvordan fungerer samarbeidet og hvilke roller har dere i selskapet?
— Jeg kan ikke si annet enn at samarbeidet fungerer meget godt. Det er formalisert, men tonen oss imellom er svært uformell. Anne og Kari er varamedlemmer til styret. Far er fortsatt styremedlem i en alder av 89, og sprek som bare det.

— Har det vært mye uenighet om viktige veivalg?
— Nei. Vi har våre diskusjoner, men har alltid klart å bli enige.

— Hvor mye tid tar jobben som styreleder i Pelagisk Forening?
— Det varierer, men jobben er krevende. Det er et verv jeg alltid har med meg. Heldigvis er det veldig interessant og ikke minst lærerikt.

— Hvorfor valgte du å påta deg denne oppgaven?
— Jeg ble headhuntet! Eller for å være mer presis; jeg satt flere år i styret, og takket ja da tilbudet kom om å overta som styreleder etter Jonny Lokøy. Et lite snev av pliktfølelse var det nok også. Alle må bidra om Pelagisk Forening skal lykkes som organisasjon.

— Reiser du mye gjennom året?
— Det spørs hvordan du velger å se på det. Deltidsjobben som flyvertinne i SAS drar selvfølgelig antall reisedager kraftig opp. I fiskerisammenheng reiser jeg ikke så mye. Det blir noen møter og messer i løpet av året. De fleste styremøtene foregår i Bergen, og dit er det jo ikke så langt.

KROSSFJORD-REDERIET KAN SKRIVE sin historie tilbake til 1948. Da kjøpte bestefaren til månedens intervjuobjekt — Wilhelm Hamre, eller «Velom» Hamre som han gjerne ble kalt, den første «Krossf­jord» sammen med to sønner og to nevøer. Det var en 101 fot lang trebåt med 300 hk maskin.

— Båten ble brukt til storsildfiske om vinteren og garnfiske ved Island om sommeren. Det første «Krossfjord»-nybygget kom i 1964 — en båt som ble ombygd flere ganger. I 1984 byttet partsreder­iet båt med et rederi i Skottland. Denne båten, «Radiant Star», hadde vi i et år inntil rederiet ble oppløst i 1985, forteller Marit.

— Far, som var den yngste av deltakerne i rederiet, hadde ingen planer om å gi seg. Men han brukte god tid på å planlegge veien videre. Først i 1989 var det klart for ny båt. Jeg husker ikke datoen, men far og mor dro til Måløy for å by på en båt — snur­peren MS «Gullstein» på 46 meter. De var ikke alene om å by, og prisen var kommet godt over limiten for finansieringen. Mor ga likevel ikke opp kampen, ga far et forsiktig spark i leggen og sa: «Knut, nå byr du videre!» Slik gikk det, og han fikk tilsla­get. Egentlig er det altså mor som skal ha æren for at familien fortsatt er i bransjen.

«Gullstein» var bygget i 1966, og var ingen ny båt. Det var heller ikke «Havglans», som vi kjøpte i 2000. Derfor var det på høy tid med et nybygg. Igjen var det mor som pushet på, og ga far klar beskjed: «Knut, vi kan ikke la ungene holde på med slikt gammelt skrot som vi har hatt i årevis. Nå må vi bygge nytt!» Far var enig, og 18. november 2004 ble dagens «Krossfjord» levert fra Gryfia Shipyard i Polen. Den har en bruttotonnasje på 1.526 tonn og en motor på 4.270 hk. Nå begynner 2004 å bli noen år siden. Kanskje er det snart på tide med et nytt spark i leggen….

«Krossfjord» har en relativt liten grunnkvote på 389 basistonn for ringnot, samt en strukturkvote på 146 tonn. Strukturkvotene er kjøpt i to omganger, sist i 2012. Da ga vi i underkant av 70 millioner kroner per 100 basistonn, altså godt under dagens prisnivå. I tillegg har vi en pelagisk trålkonsesjon på 925 tonn og 1 seifaktor i Nordsjøen. I fjor tok «Krossfjord» på land tett på 15.000 tonn makrell, sild, tobis, øyepål og sei. I år kan vi fiske over 20.000 tonn, om vi tar alt. De siste 3-4 årene har omsetningen ligget på pluss/minus 60 millioner kroner på årsba­sis. I fjor passerte vi
70,6 millioner — «all time high» for rederiet. Det bør forhåpentligvis også vise seg på bunnlinjen. I 2018 var resultat før skatt tett på 5,2 millioner kroner. Årsregnskapet for 2019 er ikke klart enda, men vi forventer — og håper — at det blir bedre.

— Hvor mange ansatte har rederiet?
— Med smått og stor 15. Vi har et godt og stabilt mannskap. De får ansvar, de tar ansvar og er dyktige i jobben. De senere årene har det ikke vært vanskelig å få fatt i kompetente folk. Vi får stadig søknader fra fiskere som vil arbeide om bord.

— Du antydet nybygg?
— Ifølge mannskapet om bord er båten lettdreven, men lastekapa­siteten er begrenset. Den skulle gjerne vært høyere. Vi har såvidt begynte å diskutere, men foreløpig har vi ingen konkrete planer om nybygg. Vi har heller ikke hentet inn pris på ny båt, men her snakker vi nok fort om 2-300 millioner. Å kjøpe brukt kan også være aktuelt. Det hender vi får telefoner fra folk som ønsker å kjøpe «Krossfjord». I løpet av 3-4 år må vi bestemme oss.

— Hva med kjøp av kvoter?
— Det er selvfølgelig en mulighet. Men prisen per 100 basistonn i ringnot har for lengst passert 100 millioner, så her må man holde tunga rett i munnen. Akkurat i øyeblikket skaper kvotemel­dingen stor usikkerhet. Derfor er det nok best å vente til vi vet hvilke rammevilkår rederiet må forholde seg til i årene som kommer. I første omgang tror jeg uansett at vi kjøper oss opp i pelagisk trål. Vi mangler 575 tonn på kvotetaket, og om noen er interessert i å selge må de ringe meg med en gang. Vårt hovedfo­kus i øyeblikket er å øke kvotegrunnlaget. Det går foran ny båt.

— Kan du fordele fangstinntektene i 2019 på de to tillatelsene — ringnot og trål?
— Den var ganske nøyaktig 60/40 i favør ringnot.

— Hva er strategien for selskapet på kort og mellomlang sikt?
— Det har jeg vel alt svart på. Aller først; «Keep up the good work». Så ønsker vi å øke driftsgrunnlaget, fornye båten og legge til rette for neste generasjon. I hvilken rekkefølge; Tja, si det?

— I 2016, 2017 og 2018 hadde Krossfjord AS et samlet overskudd før skatt på 20,3 millioner kroner. Det tilsvarte en resultatgrad på 11,3 prosent og en avkastning på den bokførte egenkapitalen på knapt 31 prosent. Er du fornøyd med disse resultatene?
— Sånn passelig. Vedlikeholdskostnadene øker gjerne med alderen på en båt, noe som igjen gir seg utslag på bunnlinjen.

PELAGISK FORENING BLE stiftet 16. februar 2011 som et opprør mot de kreftene i Fiskebåt som ønsket å øke strukturtakene i ringnot. Kall det gjerne en slags havflåtens «Norges Kystfiskarlag».
I dag er Pelagisk Forening en faglig interesseorganisasjon for fiskebåtre­derier langs kysten, i første rekke ringnotfartøyer, pelagiske trålere og større pelagiske kystfiskefartøy. Foreningen har 27 medlemsfartøy, og arbeider for å bevare aktivitet og sysselset­ting langs hele norskekysten. Kontoret ligger i Bergen.

— Vi ønsker et mangfoldig og fiskerinært eierskap i fiskeflåten. Vi har fokus på medlemmenes interesser og arbeider for å fremme deres økonomiske, faglige og sosiale interesser. Pelagisk Foren­ing er en effektiv og ubyråkratisk organisasjon med kort vei til forvaltning og styresmakter. Den samlede fangstverdien til me­dlemsfartøyene i 2018 var ca. 1,2 milliarder kroner. Foreningen har to fast ansatte — daglig leder Mariann Frantsen og advokat Ask Økland. Mariann er medeier og styremedlem i Regina Fisk AS, som eier ringnotsnurperen «Frantsen Junior», registrert i Ibestad kommune i Troms.

— Hva har vært de viktigste sakene i 2019?
— Først og fremst Kvotemeldingen, som overhode ikke holder mål. Vi har også hatt mange viktige enkeltsaker på dagsorden, ikke minst arbeidet med å bedre rettstilstanden for fiskerne.

— Hva blir de viktigste sakene i 2020?
— Fortsatt kvotemeldingen, som forhåpentligvis skal behandles av Stortinget i løpet av våren. Så er fiskerikontrollutvalgets rap­port ute på høring med høringsfrist i mars. Det er en sak som ganske sikkert vil oppta oss mye i året som kommer. Erfaringsmes­sig dukker det alltid opp enkeltsaker som er viktige for rederi­ene det gjelder. Vi må aldri glemme at medlemmene kommer først.

— Hvordan jobber dere for å rekruttere nye medlemmer?
— Pelagisk Forening er aktiv i mange fora. Vi er til stede der fiskerifolk og den politiske eliten møtes. Jeg kan f.eks. nevne Arendalsuka, der Pelagisk Forening har vært meget synlig de tre siste årene. Vi sender ut informasjon til medlemmene, arrangerer møteplasser for å diskutere aktuelle tema og tar godt imot de som måtte komme. Ved å stå på for medlemmene, noe jeg mener Pelagisk Forening har gjort og fortsatt gjør, håper vi at jungeltelegrafen fungerer.

— Hva vil du trekke frem som de sterkeste sidene til Pelagisk Forening?
— Vi har en homogen medlemsgruppe. Det er lite uenighet internt, og kort vei fra medlemmene til sekretariatet i Bergen. Alle slipper til med sine synspunkter og alle henvendelser blir fulgt opp. Det er nok vår sterkeste side. Og det er ikke bare i saker som synes i media foreningen gir råd og hjelp. Vi bidrar i mange viktige enkeltsaker som aldri blir kjent. Når det er sagt kan vi alltid bli bedre, og det har både jeg og styret fokus på. Om noen av de som leser dette intervjuet ønsker medlemsskap eller mer informasjon om foreningen, er det bare å ta kontakt.

— Det er ikke til å komme forbi at Pelagisk Forening er vesen­tlig mindre enn Fiskebåt. Får dere den politiske oppmerksomheten dere fortjener?
— Ja, det mener jeg bestemt. Pelagisk Forening blir lyttet til, både av politikere og forvaltning. Foreningen har vært en høringsinstans siden starten, og er representert i internasjo­nale forhandlinger. Vi har hatt flere møter med medlemmer av Næringskomitéen både på Stortinget, i Fosnavåg og i Bergen. De har også vært på besøk om bord i «Krossfjord». Vi har i det hele tatt mye kontakt med Stortinget.

Under Arendalsuka arrangerer vi fiskeripolitiske debatter og har «åpen båt». Mange sentrale beslutningstakere har her fått møte næringen for første gang. Vi viser frem norsk fiskerinæring til folket, og setter fiskerinæringen på kartet. Det er vi stolte av.

— Blir dere motarbeidet av Fiskebåt på noen måte?
— Nei, jeg føler ikke det. Vi samarbeider både med Fiskebåt og andre organisasjoner der det er naturlig og mulig. I forbindelse med kvotemeldingen har vi jobbet godt sammen, selv om det nok er litt delte meninger i Fiskebåt om meldingen. Det kan det nok også være hos oss.

— En periode jobbet Pelagisk Forening for å bli en del av Norges Fiskarlag. Hva gikk galt?
— Det var før min tid som styreleder. Ifølge Jonny Lokøy, tidligere styreleder i Pelagisk Forening, var situasjonen den motsatte. Det var Norges Fiskarlag som jobbet for å få Pelagisk Forening til å bli en del av Fiskarlaget. Slik gikk det ikke. Men det var altså ingen ting som «gikk galt» selv om det ikke ble en fusjon.

— Jobber dere for å bli en del av Fiskarlagssystemet?
— Nei, det står ikke på «to do-listen» vår i dag.

— Vil foreningen være en del av Norges Fiskarlag i 2030?
— Den som lever får se.

— Hva hindrer etter din oppfatning at Fiskebåt og Pelagisk Forening slår seg sammen?
— Grunnsynet om hvor fiskerinæringen skal være om x antall år er litt ulikt. Fiskebåt er villig til å gå lenger i strukturproses­sen enn oss. Det var nettopp denne uenigheten som førte til etableringen av Pelagisk Forening, og den skiller oss nok fort­satt. I mange andre viktige saker som f.eks. markedsadgang, fiskernes rettssikkerhet, internasjonale kvoteforhandlinger og sentrale lover som fiskesalslagslova og deltakerloven tror jeg vi står rimelig samlet.

— Hvorfor bør havgående fartøyer i pelagisk sektor bli medlem av Pelagisk Forening og ikke Fiskebåt?
— Pelagisk Forening har som nevnt veldig nærhet til sine medlem­mer og stor fokus på det som betyr mest for dem. Vi arbeider for å bevare aktivitet og sysselsetting langs hele kysten, og ønsker et spredt eierskap. Strukturprosessene har gått langt nok både på sjø og land. Og så er vi svært opptatt av å sikre fiskernes rettsvern.

— Er det egentlig bruk for to ulike foreninger til å represen­tere den havgående pelagiske flåten?
— At begge fortsatt eksisterer gir vel svaret på det spørsmålet.

— Enkelte i Fiskebåt mener at havflåten bør søke mot NHO-me­dlemsskap. Hva mener du?
— Jeg skal ikke uttale meg om hva andre bør gjøre, men med 26.000 medlemsbedrifter er det lite trolig at den havgående flåten får noen sentral plass i NHO.

I MER ENN 40 ÅR betalte staten hvert år store beløp i støtte til fiskerinæringen. Nå diskuterer man så fillene fyker om pengestrømmen bør begynne å gå motsatt vei. Skatt på ressursren­ten har preget fiskeridebatten de senere årene. Det kommer neppe som en bombe at styrelederen i Pelagisk Forening avviser alle forslag om en slik skatt.

— Jeg mener at fiskerinæringen allerede betaler skatt på re­ssursrenten ved å skape arbeidsplasser — ikke bare om bord i båtene, men også i form av innovasjon og ringvirkninger på land. Vi provianterer, fyller drivstoff, kjøper og reparerer bruk og nøter. Det er stadig behov for vedlikehold av utstyr. Fiskebåter — uavhengig av størrelse, skaper mye aktivitet og inntekter til staten. Og ikke minst; fiskeri- og sjømatnæringen skaffer mat på bordet. 36 millioner sjømat-måltider hver eneste dag året rundt!

— Oljeindustrien skaper også mange arbeidsplasser på land gjen­nom sine ringvirkninger. Mener du med andre ord at heller ikke denne næringen bør betale ekstra skatt?
— Nei. Dersom utnyttelse av felles naturressurser som olje og vannkraft, og for den saks skyld også fisken i havet, gir aktørene superprofitt, må de være forberedt på å betale en ekstra skatt til staten. Utvinning av gass og olje gir superprofitt. Det gjør ikke høsting av fiskeressursene. Enkelte år kan inntjeningen være god, og kanskje høyere enn det som er normalt ellers i nær­ingslivet, men vi er ikke i nærheten av å snakke om en superprof­itt.

— Tror du denne ballen nå er lagt død i og med vedtakene på Landsmøtene i Høyre, FrP og KrF mot en slik skatt?
— Vi får håpe det.

— Bør oppdretterne betale en særskatt på matfiskoppdrett av laks og ørret?
— Det har ikke styret i Pelagisk Forening tatt stilling til.

— Hva mener du personlig?
— I og for seg ikke noe annet enn jeg alt har sagt. Superprofitt er igjen stikkordet. Dersom matfiskoppdrett langs kysten er utnyttelse av felles naturressurser og gir superprofitt, er det naturlig å vurdere en særskatt. Nå har næringen selv tatt til ordet for en arealavgift, som skal gå til kommunene.

— Hva mener Pelagisk Forening om å etablere en statlig kvotebe­holdning?
— Det er vi meget sterkt i mot. Kvoter eid av staten vil bryte med alle prinsipper i fiskeripolitikken.

— Hva med å åpne for ytterligere 15 års løpetid på strukturkvot­er?
— Et håpløst forslag! Dersom inngåtte avtaler om løpetid skal stå fast, hvilket Pelagisk Forening krever, vil ikke dette være et alternativ. Vi ønsker stabile rammevilkår, forutsigbarhet og at avtaler overholdes. Mange valgte i sin tid ikke å strukturere — av ulike grunner. Dersom løpetiden forlenges vil disse bli stående utenfor. Da er de rett og slett blitt holdt for narr. Slik kan vi ikke ha det.

— Hva med å innføre en ordning med ut- og innleie av kvoter på årsbasis?
— Vi mener innleieprosenten er for høy, og at dette kan føre til en snik-strukturering eller en gunstig strukturordning. Fartøy med 850 basistonn vil år etter år kunne leie inn ytterligere 425 basistonn. Forskjellen mellom stor og liten vil øke dramatisk. Dersom et slikt forslag likevel skulle bli vedtatt, må i det minste prosentandelen for innleie reduseres kraftig. Slumpfis­keordningen og bytte av loddekvoter mellom Barentshavet og is­landsk farvann har fungert bra. Ytterligere ordninger trenger vi ikke.

— Hva med inn- og utleie av kvoter i kystflåten?
— Vi har samme standpunkt for kystflåten.

— Regjeringen foreslår å åpne for sammenslåing av ringnot og pelagisk trål?
— Ja, det står nevnt i én setning på side 22 i kvotemeldingen. Vi er svært skeptiske. Regjeringen har ikke analysert konsekven­sene. Mange spørsmål må avklares, f.eks. om strukturkvotene da skal gå tilbake til opprinnelig gruppe eller til den nye sammens­låtte gruppen. Ringnot og pelagisk trål har ulikt regelverk og kvotetak. Selv om de fisker på samme arter og har like fang­stredskaper, har pelagisk trål og ringnot ulikt driftsmønster. Det er også ulik økonomi mellom aktørene i de to gruppene, og en sammenslåing kan føre til ulike konkurranseforhold i den nye gruppen.

— Dere er negative til alt!
— Langt ifra! Vi er positive til regjeringens forslag om å erstatte hjemmelslengde med fartøyets faktiske lengde. Dette dog kun under forutsetning av at tilbakefallet av strukturkvotene blir nøye analysert i samråd med næringen.

— Og konklusjonen?
— Regjeringens mål for det nye kvotesystemet er å forenkle regelverket. Det har man lykkes dårlig med. Det kvotemeldingen imidlertid har lykkes med, er å samle hele fiskerinæringen, selv om meningen nok ikke var at fiskerne skulle samles til felles motstand. Kvotemeldingen har utvilsomt ført til bevisstgjøring og gode diskusjoner.

— Hva skiller Pelagisk Forening og Fiskebåts holdning til denne meldingen?
— Knapt noe. Jeg har inntrykk av at næringen er samstemt nega­tiv.

— Hva blir resultatet når Stortinget får sagt sitt?
— Det blir spennende å se nå når FrP er ute av regjering, men det er jo fortsatt borgerlig flertall. Vi får håpe at næringen når frem med sin budskap. Reelle forenkling­er er vi positive til, som f.eks. å fjerne kondemneringskravet samt forslaget om å innføre lik avkorting i alle grupper. Dette primært fordi det vil gi lik avkorting i ulike geografiske områd­er. Intensjonen med geografisk differensiert avkorting var å motvirke salg av båter og konsesjoner fra Nord-Norge. I stedet har ordningen redusert kapitalverdien for rederiene i nord, som igjen har svekket deres konkurransekraft. Resten av kvotemeldin­gen kan kondemneres.

ET TEMA SOM OPPTAR MANGE i havflåten, og følgelig også månedens intervjuobjekt, er hva som skal skje med strukturkvotene når de utløper på tid.
— Det er egentlig utrolig at vi fortsatt diskuterer dette. Strukturavtalene må selvsagt etterleves. Det betyr at strukturk­votene skal falle tilbake til den gruppen de kommer fra når løpetiden tar slutt, slik alle fiskere visste da de kjøpte struk­turkvoter. Ingen vil bli lurt eller lide overlast om disse kvo­tene utløper som de skal, dvs. fra slutten av 2020-tallet og frem til 2036/37. Å gi ytterligere 15 års løpetid er og blir feil. Man må holde seg til spillereglene og ikke forandre på disse underveis.

— Hvordan skal de fordeles i gruppene?
— Tre alternativer er aktuelle. Å fordele helt likt mellom alle fartøyer i gruppen, å fordele i henhold til grunnkvote eller etter summen av grunnkvote og strukturkvote. Det siste alterna­tivet vil favorisere de som har strukturert mest. De som ikke har strukturert i det hele tatt vil komme dårlig ut. Denne løsningen liker jeg derfor ikke. Her er det sikkert ulike synspunkter, men jeg har inntrykk av at næringens oppfatning er at kvotene skal fordeles i gruppene etter grunnkvoten til hvert enkelt fartøy.

— Med andre ord; de som hadde mest fra start, er også de som skal få mest.
— Alle har tatt del i strukturprosessen på sin måte — enten ved å kjøpe eller ved å la være og kjøpe. Ut fra et solidaritetsprin­sipp bør kanskje strukturkvotene fordeles helt likt, men jeg har ikke inntrykk av at det er gjeldende oppfatning blant næringsaktørene.

— Bør deltakerloven endres for å gjøre det enklere med generas­jonsskifter i flåten?
— Nei. Den bør stå uendret. Vi ønsker en fiskereid flåte. Men styret er selvsagt villig til å diskutere lovendringer dersom medlemmene skulle ønske det.

— Hva vil du si om den måten Sildelaget jobber på?
— Norges Sildesalslag er viktig. Laget er eid av fiskerne, er landsdekkende og faktisk verdens største markedsplass for pela­gisk fisk. Laget bruker et rettferdig auksjonssystem som sikrer korrekte markedspriser. Markedsplassen er også attraktiv for utenlandske båter og bidrar til at norske mottak får kjøpe fisk fra utenlandske båter. Sildelaget driver dessuten et godt og viktig kontrollarbeid, både for å ta vare på ressursene og sikre at forretningsreglene blir fulgt.

For flåteleddet er Sildelaget en god medspiller. De som er på havet får suveren service og den informasjonen de trenger. Silde­laget er kun et tastetrykk unna, og holder åpent 24/7. Laget garanterer også for oppgjøret til fiskerne.

— Har strukturprosessen i pelagisk industri gått for langt?
— Ja, og det er nok en gjengs oppfatning i bransjen. Det er få og mektige kjøpere. Heldigvis kom det to nye industriaktører på banen i fjor. Utelukkende positivt.

— Pelagisk Forening har vært veldig skeptisk til den måten hav­forskningen jobber på. Har HI tatt denne kritikken til seg på en konstruktiv måte?
— Et vanskelig spørsmål. Som niese av havforsker Johannes Hamre har jeg lyst til å svare ja. Men forskerne er nok litt for lite ydmyke. Det er viktig med et godt samarbeid mellom fiskere og forskere. HI bør i større grad dra nytte av den livslange erfar­ingen og kompetansen fiskerne sitter inne med, selv om den ikke kan dokumenteres med skriftlige vitnemål. Å høste bærekraftig er viktig for begge parter, ikke minst for næringen som skal leve av ressursene i havet — også i fremtiden.

— Vi har akkurat gått løs på et nytt ti år — 2020-tallet. I dag er det ca. 70 aktive ringnotfartøyer. Hvor mange er det i 2030?
— Jeg håper det er like mange, men sannsynligvis er det færre.

— Tror du kvotetakene i ringnot vil øke de neste ti årene?
— Pelagisk Forening var i mot å øke kvotetaket fra 650 til 850 basistonn. Det var Krossfjord-rederiet også. I dag er det 70 båter. Om alle strukturerer fullt ut havner vi på rundt 50. Jeg håper inderlig at den prosessen tar veldig mange år.

Marit Hamre
oppriktig talt

— Dine beste venner får beskrive deg. Hva ville de si?
— At jeg er positiv og optimistisk.
— Hva er din beste egenskap?
— Stabilt humør.
— Og din dårligste?
— Jeg kan nok være tydligere i enkelte situasjoner.
— Hva gjør deg skikkelig forbannet?
— Maktarroganse.
— Hva liker du å gjøre i fritiden?
— Å være på hytta, gå turer, fiske, sette ut teiner, lese eller gjerne strikke.
— Hva ser du helst på TV?
— Aller helst slår jeg av TV. Men skal jeg først se på noe, er det gjerne dokumentarer eller engelske serier.
— Hvilken bok leste du sist?
— Har akkurat begynt på boka «Omgitt av idioter» av Thomas Erikson. Før det leste jeg Jon Hjørneviks «Greatest dikts». Kan anbefales på det varmeste.

— Favorittmusikk?
— Melodiøs. Det er teksten som er viktig for meg.
— Og favorittmat?
— Thaimat og sushi.
— Har du et livsmotto?
— Nei.
— Hvem var ditt ungdoms ideal?
— Kan ikke huske at jeg hadde noe ideal.
— Hvilken person ville du helst ha byttet arbeidsdag med for en dag?
— Kan ikke komme på noen. Det tyder vel på at jeg er tilfreds i egne sko.
— Hva er det smarteste du har gjort?
— Å stifte familie. Vi har fire flotte barn.
— Hva er din største tabbe?
— Jeg hopper over det spørsmålet.
— Har du vaner du ikke klarer deg uten?
— Rikelig med drikkevann før frokost.
— Hva mener du om fiskeripressen?
— Jeg synes den er OK.
— Hva får du mest kjeft for hjemme?
— Jeg får kjeft av ungene for at jeg synger og nynner i tide og utide. «Plz mamma, det der egner seg best i dusjen!»
— Hva kan du gå i demonstrasjonstog for?
— Jeg er ingen demonstrant, men urettferdighet provoserer meg.
— Hva hadde du først gjort om du var fiskeriminister med uin­nskrenket makt?
— Skrotet kvotemeldingen.
— Hva ville du gjøre hvis vi ga deg 100 millioner kroner som du kunne investere i norsk fiskeri- og havbruksnæring?
— Brukt dem som egenkapital til å bygge ny båt eller øke drifts­grunnlaget til «Krossfjord». Eller aller helst: Ja takk, begge deler!

.