Høyviks kommentar
Farfar og Fiskarlaget
I farfars verden var det en simple plikt å være medlem av Norges Fiskarlag. Det var ikke noe man kunne velge.
Til jul i 1973 fikk jeg en liten, blå bok i julegave av farfar. Den var på størrelse med et norsk pass. Inni boken var det klistret et merke som lignet på et stort frimerke. Det bekreftet betalt kontingent til Norges Fiskarlag. I farfars verden var det min simple plikt å være medlem. Det var ikke noe jeg kunne velge. Er man fisker, så er man medlem i Fiskarlaget. Dermed basta! Det var den klare beskjeden fra farfar.
Med unntak av en periode som kasserer i Sunnmøre Fiskarlag, hadde ikke farfar sentrale verv i Fiskarlaget. Men laget sto hans hjerte veldig nær. Denne artikkelen skal ikke handle om farfar eller meg. Den skal handle om to tidsepoker og utfordringer med å finne sammen i én organisasjon. Og ikke minst om å holde sammen i Norges Fiskarlag, noe som er minst like viktig i dag som da farfar levde.
Høvdingene på sokkel
Nå skal jeg banne høyt i kirken. Mange av oss har en tendens til å forherlige våre forfedre; løfte dem høyt opp. Noen settes bokstavelig talt på sokkel. Det er isolert sett fint gjort, men innebærer litt for ofte at vi går glipp av noe vesentlig. Tidligere fiskertillitsmenn blir omtalt som høvdinger som sto sammen i tykt og tynt, og gjorde det ene storverket etter det andre. Men gjorde de ikke bare det samtiden krevde av dem, og det alle generasjoner gjør? Jo, som regel gjorde de nok det. Men utfordringene varierer mye fra tidsepoke til tidsepoke. Det skal jeg komme tilbake til.
Farfars generasjon var med på to verdenskriger og opplevde de harde trettiåra. Det slapp heldigvis vi. Men til tider hadde de det slett ikke så ille rent økonomisk, selv om vi ofte tror det. Farfar fortalte meg om gode år på fisket, og ikke minst om mange gode turer på selfangst. Hans generasjon var også med på det eventyrlige sildefisket på 1950-tallet. De hadde det nok ikke så romslig som oss, men det er en myte at de var fattige.
Organisasjonsbygging
Dessuten hadde de faktisk en ganske takknemlig oppgave når de skulle bygge og utvikle Norges Fiskarlag. I organisasjonsarbeid er lite så viktig som å ha klart definerte motparter, eller ytre «fiender». Slik var det da Norges Fiskarlag ble stiftet i 1926. Motpartene var sentrale myndigheter og ikke minst storkapitalen, hvem nå det enn var. Frykten for storkapitalen har alltid preget fiskeribefolkningen langs kysten, og kanskje mest i Nord-Norge. Det kan langt på vei forklares med at fiskeribefolkningen i nord var trykket ned av væreiere og nessekonger.
Men frykten for storkapitalen levde også godt på Sunnmøre. Bare les deler av dette vedtaket fra Sunnmøre Fiskarlag i 1936 da tråling sto på dagsorden:
«Skal ein gå over til kapitalistisk stordrift med trål vil ein ta levebrødet frå mange tusen av det norske fiskarfolk. Dei som vert att, vert proletarar under den kapitalistiske stordrift. Den sjølvstendige norske fiskar med sitt pågangsmot ved drift på nær sagt alle hav vert då træl under stordrifta.»
