Brann i rosenes leir!

Figur 1 forteller hele historien. Den viser hvor stor andel av den totale fangstverdien av fisk og skalldyr i Norge som har tilfalt fiskeflåten under 15 meter hvert år siden 2000. Figuren omfatter to fartøygrupper. De blå søylene viser andelen til sjarkflåten under 11 meter, de oransje andelen til kystflåten mellom 11 og 15 meter.

Summen viser altså hvordan kystflåten under 15 meter har klart seg de siste 20 årene. Den som etter å ha studert denne figuren holder fast ved at den minste kystflåten i Norge har mistet kvoteandeler, blitt fraranet fisk og i dag bare sitter igjen med smulene, bør umiddelbart sjekke synet. I snitt fra 2000 til 2005 sto flåten under 15 meter for 16,6 pros­ent av fangstverdien, fra 2015 til 2019 for nesten 20 prosent. Dette beskriver ikke et ran!

Vi har aldri opplevd maken til utskjelling. Redaktøren har fått så det holder i sosiale medier, mailer, sms-er og avisinnlegg. Det er nesten ikke grenser for hvor mye løgn vi farer med; for hvor kjøpt og betalt vi er av Fiskebåt for å fremme havflåtens interesser. Teorien om at jorda er rund skapte i sin tid voldsom­me reaksjoner, og da enkelte vitenskapsmenn endog hevdet at det var sola som var universets midtpunkt — ikke jorda, rullet også hodene. Dette var kjetterske tanker. Redaktøren kan sannsynligvis være glad for at han ikke lenger lever i steinalderen eller at inkvisisjonen styrer hva man kan si og mene i dagens Norge. Da hadde han ligget svært dårlig an.

I forrige nummer konstaterte vi på lederplass at en av de mest seiglivede mytene i norsk fiskerinæring de siste 20 årene rett og slett ikke stemmer, nemlig fortellingen om at den minste kystflåten gradvis har blitt ranet for kvoter. Denne myten er kort sagt et eventyr; en historieforfalskning. Den minste kystflåten, og her har vi hele tiden — også i lederartikkelen, holdt oss til flåten under 15 meter, har ikke mistet noe som helst. Den er følgelig heller ikke ranet.

Tvert om; holder vi oss til den offisielle fangststatistikken står flåten under 15 meter for en større andel av den totale fangstverdien i dag enn både for 20, 10 og 5 år siden. Figur 1 er basert på offisielle fangsttall fra Fiskeridirektoratet. De viser fangstverdien fordelt etter fartøyenes faktiske lengde, ikke hjemmelslengde. De er kort sagt fasiten. Dette er ikke tall vi har funnet på selv, eller vridd og vrengt på for å få dem til å passe vårt formål. Det er tall hentet direkte fra Fiskeridirek­toratets statistikkbank. For ordens skyld; flåten under 15 meter besto i fjor av vel 3.400 fartøyer.

For å si det folkelig; Norges kystfiskarlag, Rødt, SV, SP, deler av Arbeiderpartiet og alle andre som gjennom de siste 15-20 årene har klaget over hvor dårlig sjarkflåten og den øvrige kystflåten under 15 meter har kommet fra det, er tatt med buksa nede. At lederen i forrige nummer har skapt et ramaskrik langs kysten forundrer oss derfor ikke, skjønt vi blir litt skremt over engas­jementet og de mange krasse utfallene. Lederen slår jo beina vekk under en «verdensoppfatning» særlig Kystfiskarlaget, Kystopprøret og SV har klamret seg fast til og forsøkt å slå politisk mynt på i alle sammenhenger.

Før vi går videre, la oss oppsummere det vi faktisk har hevdet. Da blir det så mye enklere å tilbakevise påstandene om alt det vi ikke har sagt. Kystflåten under 15 meter har ikke fått redusert sin andel av den totale fangstverdien, av det totale torskekvan­tumet eller av det totale fangstkvantumet av nvg-sild de siste 20 årene. Dernest har vi sagt, at det ikke har vært flyttet kvotean­deler mellom kystflåten og havflåten, slik disse flåtegruppene er definert i reguleringssammenheng.

Kvotenøklene mellom kyst og hav, vedtatt med mye møye av landsmøtene i Norges Fiskarlag, har ligget fast de siste 20 årene. Nåde den politiker som har forsøk å tukle med disse. Så har vi videre hevdet at kvotefordelingen mellom de ulike gruppene i havflåten har ligget fast. Til slutt har vi sagt at det har skjedd en ganske sterk forskyvning av kvoter og fiskerettigheter oppover i kystflåten, primært fra 15-21 meter og 21-27 meter. Begge disse lengdegruppene har mistet kvoteandeler til lengdegruppen over 28 meter, som i dag består av nærmere 70 fartøyer. Om vi holder oss til torsk, har disse tre lengdegruppene hatt følgende prosentandeler av det totale fang­st-kvantumet:

Lengdegruppen 15-21 meter har redusert sin andel av torskekvantu­met fra 14-15 prosent for 20 år siden til under seks prosent i dag. Det kaller vi en dramatisk utvikling. Gruppen 21-28 meter har også mistet mye torsk, fra en andel på rundt 13 prosent i 2000 og 2001 til langt nede på 8-tallet i dag. Den store vinneren er kystflåten over 28 meter, som ble «skapt» først i 2008 etter et bredt forlik på Stortinget der også Arbeiderpartiet var med, og som siden har økt sin andel jevnt og trutt til nesten 15 prosent i 2019.

Dette er det enkle budskapet vi har kommet med — verken mer eller mindre, og som virkelig har satt sinnene i kok. Vi vil kalle det en brann i rosenes leir. Hvordan Finnmarksmodellen har fungert, ordningen med rekrutteringskvoter og forholdet mellom åpen og lukket gruppe har vi overhode ikke uttalt oss om. Det er i vår sammenheng irrelevant. Vårt budskap er utelukkende at kyst under 15 meter klarer seg aldeles utmerket om vi sammenligner situasjonen i dag med den for 20 år siden. Det mener vi også å ha dokumentert. Vi kunne i tillegg ha sett på utviklingen i arbeids­godtgjørelse per årsverk i de to minste fartøygruppene, som også slår beina vekk under myten om at de minste bare sitter igjen med smuler.
Så må vi nesten kommentere noen av de reaksjonene som har kommet.

Norges kystfiskarlag

Tom Vegar Kiil, styreleder i Norges kystfiskarlag, er en av dem som ganske febrilsk forsøker å underslå de faktiske forholdene. Men uansett hvordan han argumenterer eller forsøker å sammen­stille tallene slik at de skal stemme med hans eget verdensbilde, blir det feil. I et leserbrev han har sendt ut, “Rødt kort for grisetakling”, og som vi også gjengir i dette nummeret av bladet, skriver han følgende:
«Redaktør Tande viser til tallmateriale fra 2000 og 2001 opp mot 2018 og 2019. Det er nok ikke tilfeldig. Tande må nemlig akkurat så langt tilbake i tid for å få hold i sitt poeng.» Dette er bare vås, noe også Kiil bør vite.

Når vi tok utgangs­punkt nettopp i 2000 og 2001 var det utelukkende fordi Kiil selv foreslo dette i et intervju med oss, også det i forrige nummer av bladet. Her sa han blant annet følgende:

«Kystfiskarlaget ønsker at man går tilbake til start, f.eks. til rundt år 2000, og ser på fordelingen da. Så legger man dette som mal for en rettferdig fordeling.»
Vi tok altså Kiil på ordet. Og for ordens skyld; han fikk til­sendt intervjuet i god tid før trykking med oppfordring om å endre på alt han mente var upresist eller galt. Ikke ett ord står på trykk uten at han har godkjent det. Så har noen i ettertid hevdet at tallene ville blitt ganske annerledes dersom vi hadde tatt utgangspunkt i andre år. Det er også bare tull, og forteller hvor lett mange har for å slenge ut påstander uten å sjekke fakta. Det er selvsagt rett at de resultatene man kommer frem til vil avhenge av hvilke årstall man tar utgangspunkt i. Det under­streket også vi i lederen i forrige nummer. Men i dette tilfellet fortsetter «eventyret» å være et eventyr uansett hvilke år vi bygger på.

For å ta torsken først. I 2000 og 2001 tok flåten under 15 meter 29,9 prosent av det totale torskekvantumet. Fra 2002 til 2004 var andelen 36,1 prosent, fra 2009 til 2011 33,3 prosent og fra 2013 til 2015 32,4 prosent. I 2018 og 2019 var den 33,5 prosent. Alt dette fremgår av Figur 2, som viser den minste kystflåtens andel av torskekvantumet hvert år siden 2000. Det har variert noe, men hovedtrenden er at andelen holder seg veldig stabil. Kystflåten under 15 meter har med andre ord ikke fått redusert sin andel av torsken de siste 20 årene. Vi oppfordrer alle som måtte mene at disse tallene er feil til snarest å kontakte Fiskeridirektoratet. Figur 3 viser den minste kystflåtens andel av nvg-silda. Den har aldri vært stor, men et kjapt blikk på figuren er nok til å konstatere at flåten under 15 meter i alle fall ikke har mistet nvg-sild.

Figur 2: Kystflåtens andel av totalt fangst- kvantum torsk, 2000-2019. Fartøy under 15 meter. Kilde: Fiskeridirektoratet.

Figur 3: Kystflåtens andel av totalt fangstkvantum nvg-sild, 2000-2019. Kilde: Fiskeridirektoratet.

Det er selvfølgelig ubehagelig å måtte innse at kartet ikke stemmer med terrenget. Men da er det alltid en dårlig idé å hevde at terrenget er feil. Å lage et nummer av at redaktøren sitter på «ræva» — hvor ellers skulle han forresten sitte, har redaksjon på Eidsvoll eller møkk på skoa, blir utelukkende patetisk. Slikt bør en styreleder i Kystfiskarlaget holde seg for god til.
Det er forøvrig mye å sette fingeren på i Tom-Vegar Kiils leser­brev. Først skriver han:

«Det er ikke merkelig at den minste flåten både under 11 og 15 meter i dag har en større andel av kvotene enn da de måtte sloss mot fartøyer på 28 meter, altså før Finnmarksmodellen ble innført i 2002.»

Så, lenger ned, heter det plutselig at fartøy over 28 meter har økt sin andel, mens de andre gruppene har tapt. Og mer spesifikt:
«Gruppen under 11 meter har tapt store andeler. Fartøy med lengde i denne gruppa har tapt 32 prosent av sin tilmålte fangst til større fartøy.»

Hva er det egentlig Kystfiskarlaget og Kiil mener?
Som alltid når man misliker et budskap, men mangler gode motargu­menter, begynner man å snakke om noe annet, f.eks. at det er flyttet mye fisk opp til kystflåten over 28 meter. Som det skulle fremgå over; det har vi aldri benektet. Noe annet ville jo være veldig dumt. I 2000 og 2001 hadde kystfiskefartøy over 28 meter null prosent både av torsken og den totale fangstverdien. For 20 år siden fantes det jo ingen kystgruppe over 28 meter. Den kom først i 2008 da kystflåten ikke lenger ble definert etter lengde, men lasteromskapasitet. Siden har denne gruppen utviklet seg til å bestå av nærmere 70 fartøyer, mange av dem godt over 40 meter lange. Samtlige fisker på kvoter med hjemmelslengde under 28 meter.

Så er også Kiil en av dem som kommet trekkende med Riksrevisjo­nen. Han hevder at Riksrevisjonen bekrefter eventyret om at den minste kystflåten har mistet store rettigheter og inntekter til større båter. Også det er vås. Riksrevisjonens bekymring er knyttet til den sterke eierkonsentrasjonen i kystflåten, og til at enkelte fiskeridistrikter har mistet fartøyer og aktiviteter. Vi har ikke lest noe sted i Riksrevisjonens rapport at flåten under 15 meter i dag har en mindre andel av torsken, silda og den totale fangstverdien enn for 20 år siden. Naturlig nok; slik er det jo heller ikke.
Tom Vegar Kill tildeler oss rødt kort. Det står han helt fritt til. Men skulle det bli riktig måtte han ha stått foran et speil.

Torbjørn Trondsen

Professor Torbjørn Trondsen var — ikke uventet — en av dem som først kritiserte lederartikkelen i forrige nummer. Men de tallene han selv legger frem bekrefter bare innholdet i lederen. Flåten under 15 meter har ikke mistet noe som helst. Så prøver Trondsen å vri debatten over i et annet spor, nemlig ved å hevde at kys­tflåten har mistet mye fisk til havflåten de siste 20 årene. Denne påstanden prøver han å rettferdiggjøre ved å flytte kys­tflåten over 28 meter til havflåten. Ifølge Trondsen er nemlig fartøy over 28 meter å betrakte som havfiskefartøy. Og det må han gjerne mene. For egen del er vi langt på vei enig; ja, vi vil endog hevde at mange moderne fiskebåter over 21 meter godt kan karakteriseres som havfiskefartøy. Men her er det viktig å holde tunga rett i munnen.

En sak er hva folk langs kysten og for den saks skyld på Eidsvoll og i dalstrøka innafor, måtte velge å kalle et havfiskefartøy. Noe ganske annet hvordan skillet mellom kystflåten og havflåten er definert rent reguleringsmessig. Dersom vi holder oss til den definisjonen myndighetene bruker, er det som alt nevnt ikke flyttet fisk i det hele tatt mellom kyst og hav de siste 20 årene. Om man summerer fangstverdien i 2019 til alle fartøy over 28 meter som fisker på kystkvoter; tro oss en ganske omfattende jobb når man ikke kan trykke på knapper i Fiskeridirektoratet, og trekker dette tallet fra den totale fangstverdien til fartøyer over 28 meter, viser det seg faktisk at havflåtens andel av den totale fangstverdien er litt mindre i 2019 enn den var i 2000 og 2001. Havflåten — slik den defineres i reguleringssammenheng — har voktet sine kvoteandeler minst like nitidig som kystflåten. Kvotefordelingen mellom kyst og hav har ligget nærmest spikret fast siden den ble vedtatt av Landsmøtene i Norges Fiskarlag. Vi skjønner selvsagt de politiske argumentene for å hevde noe annet — slik Trondsen gjør, men det er demagogi og ikke noe annet.

«Fiskeribladet»

Vår kollega og konkurrent i Bergen — «Fiskeribladet», har også engasjert seg i denne saken. Det er bra. Dette skjedde blant annet i en artikkel som ble lagt ut på nettsidene mandag 7. desember og i en leder. Artikkelen har ingen byline og en merkelig oppbygging. Den begynner slik:

«Redaktør Thorvald Tande jr. har opprørt kystfiskerne med å hevde at de ikke er blitt «ranet» for kvoter i fiskeriene. Tande har rett i at ingenting er ranet ennå, men ser glatt bort fra at dette bildet fort kan endres»

Nå vet verken «Fiskeribladet» eller noen andre hvordan fremtiden vil bli. Det kan vi komme tilbake til når den kommer. At «Fisker­ibladet» mener at vi «glatt ser bort fra» hva som potensielt eller hypotetisk kan skje i fremtiden, må vi bare ta til etter­retning. Men vi noterer med interesse at heller ikke «Fiskeribla­det» mener at det har skjedd noe ran, og følgelig at den minste kystflåten — som vi skriver om, ikke er ranet for noe som helst.

Så gir «Fiskeribladet» seg til å kommentere noe helt annet enn det vi skrev om i lederartikkelen, nemlig hva som skal skje med strukturkvotene når de utløper på tid. Samtidig vrir avisen på sannheten for å få det til å passe i manus.

Ingen vet i dag hvordan strukturkvotene skal falle tilbake — heller ikke «Fiskeribladet». Stortinget har rett nok vedtatt at de skal gå til den gruppen fartøyene befinner seg i når struktur­perioden utløper på tid, men har samtidig instruert departementet om at denne løsningen må konsekvensutredes. Underforstått; dersom den har uakseptable eller urimelige konsekvenser, må man finne andre alternativer. «Fiskeribladet» argumenterer som om Stortin­gets vedtak er definitivt og urokkelig. Det er det ikke.

Og så kommer følgende kraftsalve:
«Det er dette «ranet» Tande lukker øynene for. Bifalt av selveste fiskeriministeren, som liker å få slike «fakta» presentert etter å ha vedtatt en kvotemelding i Stortinget som ingen så konsekven­sene av. Tar han Tandes ord om at ingen ranes for gitt, betyr det at den strukturgevinsten alle flåtegruppene så for seg at de skulle få en del av, fordeles med 2/3-deler til de 149 båtene i gruppen over 21 meter og 1/3-del til de 653 båtene mellom 11 og 21 meter.»

Kjære «Fiskeribladet». Dette er så tåpelig og uetterrettelig at vi knapt har ord. «Tande» har overhodet ikke lukket øynene for «dette ranet», som enn så lenge bare er hypotetisk. Tande har i det hele tatt ikke skrevet eller kommentert noe som helst i lederartikkelen om hvordan strukturkvotene skal fordeles.

Derimot har han i en lang artikkel “Hva skjer ved tilbakefall av strukturkvoter” fra side 121 i forrige nummer forsøkt å analysere effektene av ulike måter å fordele strukturgevinstene på. Om «Fiskeribladets» lederskribent hadde giddet å ta seg tid til å lese hva som står der, hadde vedkommende skjønt hvor mye han bommer. «Bifalt av fiskeriministeren som liker å få slike «fakta» presentert», skriver «Fiskeribladet» videre. Hvilke «fakta»? At kystflåten under 15 meter ikke har blitt ranet for noe som helst de siste 20 årene, akkurat slik avisen selv innleder sin kommen­tar med? Alvorlig talt; dette blir for dumt.

«Tande» lukker ikke øynene for noe som helst. Han har dokumentert at kystflåten under 15 meter ikke er ranet eller har mistet kvoteandeler. «Fiskeribladet» går faktisk enda lenger, og skriver at ingen kystfiskere er ranet. Det må følgelig omfatte også de som har kystfiskebåter over 15 meter. Deretter bestemmer «Fisker­ibladet» seg for at strukturkvotene kommer til å falle tilbake til den gruppen fartøyene i dag befinner seg i — hvilket altså skal konsekvensutredes, før avisen til slutt konstaterer at det vil skje et ran og at kystflåten mellom 11 og 27 meter bare vil sitte igjen med «smuler».

Denne materien mener vi bestemt at «Fiskeribladet» må sette seg bedre inn i. Næringen trenger at avisen gjør jobben sin, og ikke stikker hodet i sanden som mange andre.