Seaspiracy:
Mer enn en brannfakkel i havet?
Dokumentaren havnet kort tid etter lansering på Netflix’ globale topp 10-liste, og har siden både blitt omfavnet og kraftig kritisert.
Siden den kom for et par måneder siden har filmen «Seaspiracy» vært mye omtalt. På grunn av sin kontroversielle stil kan det virke som om filmen har endret folks forståelse av den globale fiskerinæringen. Dokumentaren havnet kort tid etter lansering på Netflix’ globale topp 10-liste, og har siden både blitt omfavnet og kraftig kritisert. Mye av kritikken går på filmens presentasjon av havets døende fremtidsutsikter og av den globale sjømatindustrien. Næringen fremstilles rett og slett som grotesk. Filmens bruk av utdatert forsking, manglende perspektiver, faktafeil og ikke minst den avsluttende oppfordringen om å slutte å spise fisk, er kritikkverdig. «Seaspiracy» misbruker muligheten til å kommunisere de reelle problemene sjømatnæringen skaper på en mer reflektert og korrekt måte. Filmskaperen tyr i stor grad til fordreining av forskning, og gir et uriktig virkelighetsbilde. Dette selv om filmen også viser virkelige opptak av virkelige hendelser.
Den kontroversielle stilen og innholdet i filmen har skapt sjokkbølger hos konsumenter og i sjømatnæringen. Sjokkfaktoren har skapt et stort engasjement og initiativ fra folk som ønsker å rydde opp i filmens mange faktafeil. Følgelig bidrar «Seaspiracy» til å sette reelle problemer på agendaen. Engasjementet som har oppstått kan bidra til å tvinge frem avgjørende endringer på politisk nivå og gi en ny forvaltningspraksis av fiskebestander både globalt og i Norge. På den måten kan filmen faktisk spille en viktig rolle for å «redde» havet. Filmens journalistikk og misvisende bruk av data er allerede avdekket og kritisert i diverse medier. I denne artikkelen vil jeg derfor belyse hvordan «Seaspiracy» har bidratt — og vil bidra fremover — til å rette søkelyset mot og igangsette handlinger for å løse de problemer vi i dag står ovenfor.
