Sukkertare — Saccharina latissima

Sukkertare tilhører gruppen brunalger. Sammen med stortare, butare og fingertare er sukkertaren en av våre vanligste tareart­er. Utseendemessig skiller den seg fra sine artsfrender ved at lamina (bladet) er avlangt med folder langs randen, og det har et forholdsvis bredt og ujevnt midtparti. Lamina kan bli inntil fire meter langt og 30 cm bredt. Som de andre tareartene har også sukkertaren stipes (stilk) som varierer i lengder på mellom fem og 50 cm. I bunnen av stipes finnes hefteorganet kalt hapter. Sukkertaren danner undersjøiske skoger ved at individene står tett i tett. Tareskogene gir ypperlige oppveksts-, gjemme- og levesteder for fisk, krepsdyr, mindre alger, snegl, kråkeboller, børstemark osv. Listen er lang over dyr og alger som lever i disse undervannsskogene. Som predator vil man alltid finne en matbit her, og torskeyngel kan lett gjemme seg blant de flotte og brungule tareplantene til den er blitt voksen. Sukkertareskogene danner strukturer som er fundamentale for at et gitt økosystem kan eksistere. Derfor er sukkertaren en såkalt økosystemingeniør.

Utbredelse
Sukkertare vokser på hardt substrat langs hele norskekysten, fra grunn sublittoral til 30 meter, avhengig av lysforhold. Dessverre har hele 80 prosent av populasjonene i Skagerrak forsvunnet, og det bare siden 2002. Forsvinningen knyttes til eutrofiering, varmere temperaturer og overtakelse av filamentøse og sedimentak­kumulerende alger kalt «lurv». Slike alger danner ikke de samme strukturene som tareplanter, og støtter derfor heller ikke til­stedeværelse av alge- og dyresamfunn typisk for tareskog. For­skere ved HI har utviklet en mulig redning som de kaller «grønn grus». Dette er småstein med sukkertarekimplanter limt på. Disse kastes i vannet og sukkertaren får dermed hardt substrat å vokse fra.

Menneskemat?
Sukkertare foredles i dag som menneskemat. Den kan spises rå, tørket, stekt eller kokt. Sukkertaren har en salt sjøsmak, og bærer preg av umami. Dette gjør den til en ypperlig smaksfor­sterker. Unge eksemplarer er mindre trevlete enn eldre, og har ikke epifytter. De egner seg derfor bedre som mat, og bør plukkes om vinteren/våren. Dyrking av sukkertare forekommer, men næringen har til gode å ta helt av. Det er mange fordeler ved å spise tare; de inneholder blant annet viktige mineraler, antioksidant­er, B- og C-vitamin, proteiner, flerumettede fettsyrer, fiber og jod. Selv om jod er sunt, og en del personer i Norge har for lave jodnivåer, fraråder mattilsynet å spise tare for ofte. I dag jobbes det for å redusere jodnivåene under foredlingsprosessen.

Navneopprinnelse
Saccharinus betyr sukrete på latinsk; som dekket av sukker. Ordet latissima er en sammensetning av latus, som betyr bred, og issi­ma, som understreker at bladet er sådan i høy grad. Det norske navnet er følgelig en oversettelse av det latinske. Sukkerrefer­ansen kommer av at et søtt og hvitt pulver, mannitolsukker, trekker seg ut fra innsiden av bladet når det tørker.