Skjebneår for sjømat

2022 BLE TIDENES REKORDÅR i norsk sjømatnæring. At jubelen likevel ikke tok av da nyttårsrakettene skjøt i været, skyldes at næringen neppe noen gang har opplevd større usikkerhet. En sak er krigen i Ukraina, økonomiske nedgangstider i viktige markeder, økt proteksjonisme, økt inflasjon, høyere renter og fortsatt høye energipriser, kort sagt galopperende kostnader. Noe annet er alt det viktige utredningsarbeidet som ventelig vil få sin avklaring i 2023 og som kan bli helt avgjørende for næringens videre vekst og utvikling. Derfor bruker vi uten å nøle overskriften «skjebneår for sjømat».

Hva er på gang?

Vi starter med oppdrett. I øyeblikket finleser regjeringen over 400 høringsuttalelser til forslaget om grunnrenteskatt på oppdrett. Saken skal etter planen behandles av Stortinget i juni.  Nøstbakken-utvalget trenger seks ekstra måneder for å komme i mål med sitt arbeid, som faktisk kan snu opp ned på norsk havbruksforvaltning. Svaret kommer i slutten av september. Nærings- og fiskeridepartementet er i innspurten med et nytt forvaltningsregime for offshore havbruk. Det bør være på plass i løpet av et par måneder. Om ikke lenge vil departementet også legge frem sine forslag til hvordan det nye tillatelsessystemet for semilukket og lukket oppdrett i sjø skal se ut. Mange har ventet lenge på en avklaring om de såkalte miljøteknologitillatelsene. Summen av alt dette arbeidet kan få enorm betydning, og bli helt avgjørende for næringens evne til å utløse sitt potensial. Vi sier ikke at alle spørsmål vil få en endelig avklaring i 2023, men svært mye av rammeverket og ikke minst mulighetsrommet vil komme på plass.

Så er Nærings- og fiskeridepartementet helt i innspurten med Kvotemelding 2.0. Også her er det snakk om rammebetingelser som langt på vei vil definere utviklingen og mulighetsrommet for den tradisjonelle delen av sjømatnæringen. 

LA DET VÆRE KLINKENDE KLART; spennet er stort. Avstanden mellom «best and worst case» er mye større enn vi liker å tenke på. Om alle brikker legges på rett plass, vil 2023 bli året som ga sjømatnæringen akkurat det spillerommet og de mulighetene som må til for å utløse vekstpotensialet på sjø og land. Legges de feil, kan vi sannsynligvis bare glemme drømmen om at det er sjømatnæringen som skal sikre den norske velferdsstaten når olje- og gassbrønnene går tomme.

For å ta grunnrenteskatten først. Den kan ende på 40 prosent, utvides til også å omfatte settefisk og bygge på et sammensurium av «normpriser» som bare av og til treffer rett. Men Stortingsbehandlingen kan også ende med at skattesatsen blir vesentlig redusert, at bunnfradraget økes, at også tidligere investeringer hensyntas, at skatten bare rammer matfiskproduksjon og at man som hovedprinsipp velger faktiske priser og ikke normpriser ved beregning av skattegrunnlaget. 

Nøstbakken-utvalget kan fort lande på at alle tillatelser heretter skal være tidsbegrenset, at det skal innføres en ny miljøavgift og at svinnprosent og utslipp av næringssalter skal bli en del av trafikklysmodellen. Men utvalget kan like gjerne konkludere med at verden skal fortsette stort sett som før; at tillatelser varer evig, at næringen ikke bør påføres nye avgifter og at lakselusa fortsatt skal være den eneste miljøindikatoren som styrer produksjonsveksten.

Prosessen med å utvikle en tillatelsesordning for lukket og semilukket oppdrett i sjø, kan ende opp i et voldsomt komplisert og byråkratisk regelverk som knapt noen forstår. Det kan dessuten bli en tidsbegrenset ordning. Men det kan også ende med relativt enkle regler og i beste fall også en gunstig konverteringsordning fra åpne til lukkede merder, og uten tidsbegrensning. Det kan til og med bli tillatelser som selges billig til fast pris, og uten grunnrenteskatt. Men nå har vi nok drukket for mye Møllers tran. Poenget er uansett at spennvidden er stor. Det samme gjelder for offshore oppdrett. Slike tillatelser kan selges på auksjon eller tildeles gratis. De kan være tidsbegrensede eller uten utløpsdato, og de kan være underlagt grunnrenteskatt — eller ikke. Produksjonskapasiteten per tillatelse må også avklares. 

Kort sagt; alt dette i sum gjør 2023 til et uhyre spennende år for norsk havbruksnæring.

VI SKAL IKKE BRUKE SÅ mye plass på Kvotemelding 2.0. Det virkelig store spørsmålet knyttet til denne meldingen, er hvordan regjeringen vil behandle strukturkvoter som utløper på tid. Vil man foregripe begivenhetenes gang og gå inn for at strukturkvoter uavkortet skal falle tilbake til den gruppen de kommer fra, eller vil man la dette spørsmålet flyte frem til Stortingsvalget i 2025, da skatt på grunnrenten i fiskeriene og kvotefordelingen i flåten ventelig vil bli viktige tema. Om noen tror at en statlig kvotebank er lagt død en gang for alle, tar de nemlig feil. Salg eller utleie av kvoter kan fort bli et alternativ til grunnrenteskatt. Her kan fiskerne ende opp med å måtte velge!