De forglemte

Endelig er julen kommet på betryggende avstand. All elendighet i verden — krig, sult, sykdom, energikrise, utestengelse av kvinnene og vår feberhete klode er jo høyaktuelle juletema hos mediene. I tillegg plager vi oss selv med spenstige nyttårsforsetter. De settes etter hvert på vent. Globale, nasjonale og private utfordringer dysses ned og livet går videre. Vårt sinn har en innebygget, ubevisst overlevelsesstrategi som regulerer hvor mye vi kan tåle.

Likevel; noe henger igjen i samvittighetens finmaskede garn: Det er vanskelig å overse barna som har det vondt. Triste, sultne, syke og blinde barneansikter på fjernsynsskjermen glemmes ikke så lett. De er ekstremt sårbare. Det er derfor vi gripes så inderlig når H.C. Andersen hver jul gjennom snart 200 år har fortalt oss om piken med svovelstikkene. Som fryser i hjel på gaten blant travle mennesker i julestria; de neglisjerer tragedien. 

Den vesle piken med svovelstikkene som ingen bryr seg om, dukket opp  denne julen også da nyhetsjournalisten og «Ærlig talt»-ankeret i TV2, Yvonne Fondenes, åpnet opp i et intervju i «Bergens Tidende» 17. desember. Hun forteller åpenhjertig om en barndom uten juleglede; en barndom i stigende engstelse mot den kristne høytiden som mer enn noen tilhører barna. Det var da, når jobben var satt på vent, at pappa kunne gi seg ganske hemningsløst og voldelig til alkoholen.

Yvonne Fondenes er ikke alene. Samtidig forteller hele Norges trubadur Åge Aleksandersen om en lignende barndom, som hittil har vært tabu. For noen år siden brøt den kjente komikeren i Kristiansand, Rune Andersen, den forseglede hemmeligheten; sitt eget og de mange redde julebarnas helvete. For mange gjelder det ikke bare julen, men hele året, og særlig i kristne og nasjonale festhelger og gjerne i fellesferien. Når far ikke skulle på jobb dagen etterpå. Slik beskriver BT-skribenten Rose Øvretveit Yvonnes jul:

«Ei lita jente smyg seg ned trappene i pysjen. Det er tidleg julemorgon, og ho gler seg til å sjå korleis stova er pynta. Ho bråstansar når ho kjem inn i rommet. Juletreet ligg velta på golvet, og knust julepynt ligg strødd. Pakkane har og blitt kasta veggimellom. Ho veit kva som er skjedd, for det er ikkje første gongen. Pappa har drukke, og blitt sint. Truleg ligg mor i senga med stygge merke på kroppen. Den vesle jenta søkk ned på golvet. Det er enno mange timar til foreldra står opp. Korleis skal denne jula bli?»

Jeg skriver «den forseglede hemmeligheten» i kursiv, fordi dette er en illeluktende sannhet som vekker oss med ubehag og som helst må tildekkes: Yvonne, Åge og Runes vitnesbyrd kan bekreftes av 90.000 barn i velstandssamfunnet Norge. 90.000!! En fersk undersøkelse viser at 3 av 10 norske barn bekymrer seg for foreldrefesting på nyttårskvelden, trolig 250-300 tusen barn. To glass er nok til at barna registrerer adferdsendring hos de voksne og kjenner seg utrygge.

For noen 10-år siden var den ene av foreldrene, gjerne mor, avholdende. I dag er foreldrene likestilte, også i dette henseendet. Men hver gang vi sjokkeres av denne velstandsskampletten, lukker vi straks både nesen og øynene for en realitet som stinker altfor stygt. 

Spennende historie

Hvorfor? Årsaken er trolig et gammelt samfunnsproblem som vi har prøvd å løse og trodd vi har løst, men som vi ikke orker å innrømme at vi ikke har løst. For flertallet gir alkoholen så stor og uproblematisk glede, og for stat og næring så store inntekter at de menneskelige lidelser og samfunnets kostnader ved alkoholmisbruket må dysses ned. 

Da Metoo-skandalen skyllet over verden, lå det ikke slike økonomiske hensyn implisitt i revolusjonen. Den ble vellykket og skjellsettende. Barndomshistoriene til Yvonne, Åge og Rune er like graverende og like globale som Metoo, men de slukner like fort som de blusser opp. De økonomiske konsekvensene av et kritisk highlight på problemet er trolig altfor skrekkinngydende. Og tenk om vi skulle flytte lyset videre til andre kostnadstunge konsekvenser av alkoholmisbruk: Druknings- og trafikkulykker, folkehelseproblemer, arbeidsskoft, nedbrenning av boliger, slagsmål, drap og samlivsbrudd. Tar vi alt dette opp til overflaten, må det jo uvegerlig føre til en analyse av årsaken, men som vi altså ikke tør å ta hensyn til.   

Alkoholkonsumets historie i vårt land er dramatisk og spennende. Vikingene drømte om et liv etter døden i Valhall, sammen med  den vise Odin og krigerguden Tor. Der levde de det gode liv. En svær gris, Særimne, ble slaktet hver morgen. Flesket ble fortært  i løpet av dagen, og beina samlet i en haug om kvelden. Neste morgen stod Særimne klar til å bli slaktet og spist på nytt. Til denne evige fleskefesten i Valhall ble det konsumert uante mengder mjød og øl. Vikingenes drøm om det evige liv, en belønning for dem som ga sitt liv for høvdingen i et slag, vitner om et samfunn med temmelig liberal omgang med alkohol, samt lovprisning for dens smak og virkning.

Denne holdningen kan vi følge opp gjennom Høymiddelalderen, godt beskrevet i Sigrid Undsets middelalderromaner, blant annet bøkene om Kristin Lavransdatter. I kirkebøkene på 1700- og 1800-tallet noterer mange prester flittig i kirkebøkene og beklager seg ofte over drikking og umoral, til og med under gudstjenesten:

«Ikke alene de Ældre af menigheden, men hvad som endnu er det sørgeligste, unge mennesker komme til Kirken om Søndagen med Brændeviinsflasker i Lommen, hvoraf følger Svir og undertiden Slagsmaal, ligesom der i Nærheden af Kirkerne paa mange steder findes Huse, hvor der udsælges Brændeviin om Søndagen til Almuens Fordærvelse», skrev biskop Munch i Rogaland i 1826. Og fogden på Stord rapporterer i 1838 at han «kjender endeel Bønder som ikke anseer en Mand for at være beskjenket saalænge han kan gaae eller staae.» 

Midt på 1800-tallet står haugianerne frem. De tok Skriften på større alvor enn prestene. De forlangte total avholdenhet, og haugianske bønder eller fiskere drev mønstergyldig, slik Aleksander Kielland beskriver haugianerne i Stavanger. Folk i haugianerbygdene levde i tukt og ære og i avholdenhet fra alkoholen. Lavkirkelige, tørrlagte bygder ble forbilder når det nye, frie Norge skulle bygges.

Politikerne ble omsider oppmerksomme på de problemene alkoholen skapte for samfunnet og hjemmene. I arbeiderbevegelsens barndom ser vi et strev for å redusere alkoholkonsumet i arbeidermiljøene, fordi mye av lønnen ble drukket opp og ga grunn til økt nød og fattigdom. Arbeiderpartiets lederskap var preget av totalismen, altså totalt avhold. Et eksempel er Einar Gerhardsen. Men mangt endres, også for Arbeiderpartiet. 

Perioden fra 1916 til 1927 kalles Forbudstiden, et politisk 10-år som faktisk er oppkalt etter avholdsstrevet. I 1922 etableres Statens Vinmonopol, og nå legger alkoholpolitikken opp til å bekjempe overdreven drikking og fremme god og moderne drikkekultur. 

Likevel blir den statlige edruskapsinnsatsen rusten og sløv. Vi pleier å våkne når avholdsbevegelsen blir global, slik den ble i Forbudstiden (1916). Neste gang vi våkner er i 1979 da Verdens Helseorganisasjon (WHO) kommer med en urovekkende rapport om alkoholproblemene i verden. Her kreves umiddelbare tiltak i forhold til graviditet, idrettsmiljø og -arrangementer og arbeidslivet. Plutselig våkner Stortinget til dåd. Alle partilederne slutter seg til den nye organisasjonen Alkokutt: Harald Synes (Krf), Carl I. Hagen (Frp), Gro Harlem Brundtland (Ap), Jo Benkow (H), Hanna Kvanmo (Sv), Hans Hammond Rossbach (V) og Johan Buttedal (Sp).

Totalismen utryddet

Så blir det igjen stille. I 2007 endres navnet fra «Alkokutt» til «Av-og-til», uten at det hjelper. De færreste har registrert organisasjonen, men den er fortsatt politikernes alibi når edruskapsinnsatsen etterspørres. Blå Kors, Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon er kirken og kristenfolkets alibi. De jobber på, helst mot de falne som har problemer med å reise seg igjen.

Men det minker på totalistene både i kirken og bedehusene. Når også disse frekventerer polutsalget en fredags ettermiddag, har vi kun muslimene igjen i verdens avholdsforening; de modige maurene som tillot seg å nekte tyskere og briter å drikke øl på fotballkampene i Qatar. Ufattelig modig. Med god grunn kunne vi opptre kritisk overfor araberne, som lever noen hundreår bak det demokratiske, liberale Vest-Europa. Men da balladen om ølsalget på fotballstadionene oppsto, satte jeg meg faktisk sammen med muslimene og gremmet meg over oss viderekomne, selvforherligende vesteuropeere. Qatarerne hadde jo en logisk og fullt forståelig alkoholpolitikk.

Så er totalismen så godt som utryddet, også i Norge. En håndfull forhutlede totalister holder fortsatt stand. Som du sikkert allerede har forstått, er jeg en av dem, oppdratt i et pietistisk miljø med røtter i haugianerbevegelsen fra 1800-tallet. Som Akersgata (Dagbladet) har hånet i mange 10-år, fordi fiskerkvinnene på sørvestlandet bad til Gud på bedehusene om at fiskerne måtte komme levende hjem når stormen raste. Vi blir mobbet, men tåler det. Likevel må jeg innrømme at det kan være krevende å be om alkoholfritt. Da mumler man kanskje at «jeg kjører bil i kveld», så blir man ikke så unormal likevel.  

Vi sklir altså videre, på skrå nedover. Lenge har vi hatt en tålegrense mellom det moderate konsum og fyll. I det siste ser vi en klar tendens til å fjerne denne. Man innrømmer lett at det ble litt for mye i går. Men da er vedkommende desto mer en del av gjengen. Tidligere var det skammelig hvis man ikke kunne vise måtehold. Russen, vår fremtid, snur denne regelen på hodet; for dem er det skammelig å være edru. For da er du nådeløst utenfor. Det er et formidabelt drikkepress blant disse stakkars ungdommene. 

Og Venstre, Norges eldste politiske parti etablert for å ivareta interessene til folk flest og en gang idealistisk forkjemper for nynorsk, korsang og edruskap, er blitt superliberalisten og forfatteren Nils Kjærs disippel. Venstre er talsmann for den ubegrensede frihet, ikke minst når det gjelder omsetning av alkohol og andre stimuli. 

Men mot våre hysteriske krav på den ansvarsløse frihet står nå de 90.000 forsvarsløse. H.C.Andersens eventyr handler om et stakkars lite jentebarn som fryser i hjel, men like mye om alle de som burde sett henne, og som ikke ser. Det var ingen som så dem. Flere av dem som kan vitne om en ulykkelig julebarndom, minnes sin forundring over at ingen kom dem til unnsetning. Var det virkelig ingen som så oss? De var — og er — forlatte, overlatt til seg selv og sin egen triste skjebne. Med det hjelpeløse blikk. De forglemte.