Inger-Marie Sperre leder en av de største klippfiskprodusentene i Norge og kjøper mye torsk nordfra. Hun er svært opptatt av like konkurransevilkår, og misliker sterkt at stadig mer av råfisken sluses inn i det hun kaller «lukkede systemer». (Foto: Sperre)

Kommentar av: Inger-Marie Sperre

Redaktørens betraktninger rundt «plikttrålerne» i siste nummer av bladet åpner for noen kommentarer. Jeg anser redaktøren for godt over gjennomsnittet opplyst om lovgivning og politikk knyttet til førstehåndsomsetning, men det synes likefult nødvendig med noen oppklaringer.

Dette handler om like konkurransevilkår.

Jeg synes det er bra at Lerøy investerer, slik at de kan oppfylle kravene som ligger i Havfisks trålkonsesjoner. For industrisamfunnet Båtsfjord er det fantastisk, og jeg heier på alle som prøver å ha helårlige arbeidsplasser og verdiskapning knyttet til våre felles ressurser i havet.

Redaktøren har åpenbart satt seg inn i aktivitetene til Lerøy/Havfisk, og har kommet til at Lerøy Norway Seafoods taper 10 øre for hver krone de omsetter. Jeg tviler ikke på at det ligger fornuftige forretningsmessige tanker bak den modellen eierne av Lerøy har valgt. Videre kan vi vel være enig om at en slik modell ikke hadde vært mulig om ikke fiskeriaktiviteten bærer mye av kostnadene. Det er selvsagt også helt greit, og i samsvar med det myndighetene tenkte når de ga unntak fra Deltakerlova, der denne aktiviteten eller selskapskonstruksjonen har sitt rettslige fundament.

Det redaktøren ikke skriver noe om er at bare en liten del av «pliktfisken» produseres på Lerøys anlegg. Mange i næringen mener at hoveddelen av råstoffet som foredles på Lerøys anlegg kommer fra kystflåten, og er kjøpt i konkurranse med annen industri i de tre nordligste fylkene. Pliktråstoffet blir altså i liten grad gjenstand for bearbeiding hos Lerøy. Jeg ser gjerne at redaktøren fordyper seg i den påstanden, og viser oss lesere hvordan dette egentlig har vært de siste årene.

«Pliktfisken» bidrar med dette til en voldsom konkurransevridning. Lerøy bruker sine muskler til å «by opp» ferskfisken fra kystflåten. Prisen blir så høy at annen industri, som må tenke på marginene sine, ikke kan følge. Sterke talsmenn for industrien i nord har pekt på dette lenge, men har ikke fått gehør verken hos pressen eller politikere. Kanskje annen konkurransedyktig industri hadde fått utvikle seg i nord dersom vi ikke hadde denne konkurransevridningen?

Brødrene Sperre AS driver både produksjon av hvitfisk — primært klippfisk — og pelagisk fisk. Selskapet har hovedkontor og produksjonsanlegg på Ellingsøy i Ålesund kommune. (Foto: Sperre)

Salgslagene og fiskesalgslagslova

Neste kapittel av denne historien er at Lerøy/Havfisk og andre rederi som har etablert salgskontor, velger å holde den frosne fisken vekk fra fri omsetning gjennom salgslagene. Resultatet er at industrien ikke får kjøpe dette råstoffet. Det er ikke tilgjengelig. Det gjerdes inne hos disse rederiene, og de argumenterer med at de selv må få lov til å bestemme over sin fisk.

Fiskesalgslagslova bygger på den tradisjonelle arbeidsdelingen mellom fiskerne som fisker og industrien som produserer. De rederiene som vil selge på kontrakt — ofte til seg selv — tar fra industribedriftene den forutberegneligheten som ligger i at fisken kommer på auksjon. Auksjon gir forutsigbarhet og trygghet for at fisken fra de norske kvotene er tilgjengelig for meg når jeg er konkurransedyktig på pris.

Etter hvert som flere båter fryser råstoffet om bord blir det enda mindre råstoff tilgjengelig for industrien, og parallelt med dette vil fundamentet for fiskesalgslagslova smuldre bort. Kanskje til glede for de store rederiene. Neppe bra for de små, men garantert bra for industrien i EU og Kina.

Det har aldri vært tanken eller intensjonen at norsk fiskeråstoff, enten det kommer fra kystflåten eller havflåten — skal gå rett til foredling i China eller andre lavkostland uten først å bli tilbudt norske industrikjøpere.

Kinesisk industri

Det har vært en lang kamp å få politikerne til å se dette bildet. Industrien fikk først gehør under regjeringen Solberg, da «Strategi for helårlige arbeidsplasser» ble lagt frem (2017). Budskapet der ble gjentatt i Kvotemelding 2,0, der Stortinget er tydelig:

«Regjeringen ønsker at salgslagene skal arbeide for at mer råstoff omsettes på auksjon, og anmoder derfor salgslagene til å øke andelen fryst råstoff som skal på pliktig auksjon ut over 50 prosent.»

Dette er en marsjordre fra Storting og Regjering til salgslagene og de som eier fiskekvoter. Ordren er en erkjennelse av at det aldri var meningen at kinesisk industri kan kjøpe norsk fisk uten at norsk industri har fått konkurrere om den. Villfisknæringen står overfor en vanskelig tid. Vi vil alle merke nedgang i kvoter og tilgang på råstoff. Kvotene blir som de blir. Vi kan ikke diskutere oss frem til mer fisk. Men mer enn noen gang må myndighetene ta ansvar og sørge for at systemet ikke forverrer situasjonen.

Det finnes en medisin i dagens system. En medisin som kan gi like vilkår for fiskeindustrien: fiskesalslagslova må virke etter sitt formål og for alle landinger. Fisken må selges gjennom salgslagene og reelt gjøres tilgjengelig på en balansert måte. Det er ikke tilfellet i dag.

Mvh Inger-Marie Sperre
Ellingsøy 10. desember 2024

Svar til Sperre

Trålerne til Lerøy Havfisk AS er eid av Nordland Havfiske AS, Finnmark Havfiske AS og Hammerfest Industrifiske AS. Til torsketrålkonsesjonene er det knyttet tilbudsplikt. I følge Fiskeridirektoratets kontroller blir tilbudsplikten oppfylt til punkt og prikke, dvs. at den tilbudspliktige fangsten blir tilbudt anlegg og steder som i all hovedsak er Lerøys egne, og subsidiært til Nord-Norge hvis ikke fangsten blir kjøpt under den primære tilbudsplikten. Lerøy-konsernet etterlever med andre ord det pliktsystemet som gjelder. La det være klart.

Så er Lerøy Havfisk pålagt aktivitetsplikt på seks anlegg. Denne plikten innebærer blant annet at de ulike anleggene må ha en viss aktivitet. Formålet med aktivitetsplikten er å opprettholde driften ved anleggene, og sikre at industrivirksomheten og eierskapet til fartøyene forblir én enhet. Det er Norway Seafoods Lerøy som drifter anleggene og på den måten sørger for at aktivitetsplikten til Lerøy Havfisk opprettholdes. Det verken er eller har vært knyttet vilkår til tillatelsene tildelt Lerøy Havfisk om at anleggene er forpliktet til å overholde aktivitetsplikten med tilbudspliktig fisk. Anleggene kan kjøpe så mye eller lite fisk fra kystflåten som de måtte ønske, og produsere denne. Hvor stor andel av det som produseres på de ulike anleggene som er fisk kjøpt under tilbudsplikten og hvor stor andel som er kjøpt av kystflåten, har følgelig ingen interesse for myndighetene.

Mange lever i den villfarelsen at «pliktfisken» ikke havner der den skal, og at Lerøy Norway Seafoods «dekker opp» det de egentlig skulle tilby av trålfisk til egne anlegg ved å kjøpe fisk fra kystflåten. Dette er altså ikke riktig.

Forskriftene er heller ikke til å misforstå: Trålere med leveringsplikt må tilby minst 80 prosent av torsken til de anleggene som har aktivitetsplikt. Hvis egne anlegg ikke vil ha fisken, må den tilbys til alle kjøpere i Nord-Norge, og hvis ingen av dem heller vil kjøpe må minst halvparten av den frosne fisken legges ut på auksjon.

I 2025 har Lerøy en samlet torskekvote på ca. 8.500 tonn. Bare fabrikken i Båtsfjord har en kapasitet på 9.000 tonn per år med ett skift. Trålernes torskekvantum er med andre ord ikke engang nok til å forsyne denne fabrikken. I tillegg har Lerøy fem andre pliktanlegg å holde i drift. At konsernet må kjøpe mye råstoff fra kystflåten sier seg følgelig selv. Det har meg bekjent heller aldri vært noe ønske fra myndighetene om å hindre dette. Tvert imot er Lerøy blitt oppfordret til å kjøpe fra kystflåten, slik at også dette råstoffet kan videreforedles i Norge.

Lerøy-konsernet har investert store summer i Båtsfjord-anlegget. For å utnytte kapasiteten og holde filétlinjen i gang holder det ikke bare med fisk fra konsernets egne trålere. Man er helt avhengig av å kjøpe fisk også fra kystflåten. (Foto: Lerøy Norway Seafoods Båtsfjord)

Så kan jeg selvfølgelig forstå at det er irriterende for industrikonkurrenter på land som ikke får eie fartøyer, at Lerøy kan bruke det store overskuddet til trålerne på å «subsidiere» produksjonen på land. Uten trålerne vil det jo ikke være økonomisk mulig å holde Lerøys industrivirksomhet i gang. Men dette er i mine øyne ikke noe prinsipielt annerledes enn at Gustav Witzøe bruker penger fra sin oppdrettsvirksomhet på å holde liv i Insula, eller at andre aktører i nord, eksempelvis Gunnar Klo og Brødrene Karlsen sikrer sine industrivirksomheter med penger fra egne oppdrettsanlegg. Verden har aldri vært helt rettferdig.

Så mener mange at Lerøy gjennom sine fabrikkanlegg er med på å presse råstoffprisene i været. Uten etterspørselen fra Lerøy hadde fisken vært billigere. Det er godt mulig, men så vidt jeg vet aldri dokumentert. Sammenligner vi snittprisene i Norges Råfisklag med det Lerøy hevder å betale, stemmer ikke denne påstanden. Og dersom den hadde stemt, er det vel rimelig grunn til å tro at Lerøys andel av torskeomsetningen hadde økt. Det har den ikke. Tvert om har Lerøys andel av det kystflåten omsetter av torsk i Nord-Norge gått ned gjennom flere år. Dette hadde neppe vært tilfelle om selskapet var prisledende. Lerøy har, så vidt jeg vet, endog valgt å legge ned fiskemottak i Lofoten nettopp som følge at et prisnivå de ikke ønsket å følge. Men nå blir jeg sikkert beskyldt for å være alt for Lerøy-vennlig.

Inger-Marie Sperre har lenge vært bekymret over at alt for mye fisk havner i «lukkede systemer», med andre ord at den ikke blir tilgjengelig for alle å by på. Det er en bekymring jeg kan forstå. Om løsningen er å kreve at all fisk som landes skal på auksjon, er ikke godt å si. Mange steder langs kysten er det etablert et godt og tillitsfullt samarbeid mellom fiskere og industribedrifter. Begge parter vet hva de har å forholde seg til. Å kreve auksjonssalg av fisken kan skape så mye usikkerhet at vinninga går opp i spinninga.

Dessuten; intensjonen med auksjon av fryst fisk har hele tiden vært å øke bearbeidingsgraden i Norge. Jeg har notert meg at enkelte viser til en Nofima-rapport, som konkluderer med at ordningen har fungert fordi mer råstoff har kommet på auksjon. Det stemmer sikkert. Men hvorvidt intensjonen som ligger bak ordningen har fungert, er det ingen som har undersøkt. I så fall må man etablere et system for å følge opp hvor auksjonsfisken tar veien. Ingen vet i dag hvor mye av denne fisken som trades rett ut av landet. Hvis det eneste auksjonsordningen leder til er at andre får mulighet til å trade råstoffet ut av landet, er det ikke noe poeng i å kreve mer råstoff på auksjon.

Jeg skal ikke påstå at retten til å eie fiskebåter ikke kan virke konkurransevridende. Skjønt med dagens prisnivå på båt og kvoter virker det ikke som om industrien er så voldsomt interessert i å kjøpe. Men det som virkelig er konkurransevridende, og som det bør settes mye større fokus på, er den ressurskriminaliteten som foregår i forbindelse med omsetningen av fisk. Dette tiltar i perioder med lave kvoter og når man særlig burde hatt fokus på riktig beskatning.

Mvh Thorvald Tande

Herr redaktør:

Avsluttende kommentar

Saltfisk- og klippfiskindustrien er den industrien som står for desidert mest av videreforedlingen av fisk i Norge. Jeg viser til de to tabellene nedenfor basert på eksporttall for 2023. jeg håper redaktøren kan glede oss med denne inndelingen oppdatert med 2024-tall i neste nummer.

Vi som jobber med saltfisk og klippfisk er stolte av å kunne levere på vårt samfunnsoppdrag; skape verdier av det som høstes av norske ressurser og skapet gode helårlige arbeidsplasser. Vi er glade for at Storting og Regjering har forstått at denne industrien trenger den forutberegneligheten som salgsplikt via auksjon kan gi oss. Jeg gjentar sitatet fra kapittel 9 i Kvotemelding 2.0:

«Regjeringen ønsker at salgslagene skal arbeide for at mer råstoff omsettes på auksjon, og anmoder derfor salgslagene om å øke andelen fryst råstoff som skal på pliktig auksjon ut over 50 prosent.»

Vi ønsker fisken på auksjon for å kunne produsere. Når fisken er tilgjengelig på auksjon kan vi jobbe med å investere i bygg og mer moderne og effektive produksjonslinjer, jobbe med marked og sørge for at fisken skaper verdier for oss, for leverandørindustrien og for «folket».