KJELL BJØRNAR BAKKEN

Venner og bekjente sier Kjell Bjørnar. Det gjør han selv også. Kona nøyer seg ofte med Kjell. Om noen av leserne skulle undre, kan vi raskt avklare at månedens intervjuobjekt er sønn av Kurt Bakken, en skipper og fiskebåtreder fra Støtt i Nordland med en rekke sentrale verv i fiskerorganisasjonene på 1980- og 1990-tallet. Han var endog vararepresentant på Stortinget for Høyre i  Nordland. Det var mens Svein Ludvigsen var fiskeriminister, altså fra 2001 til 2005. Kurt var del av et berømt trekløver fra Nordland Fylkes Fiskarlag sammen med andøyværingen Thor Wold og helgelendingen Johan Meløysund. Om ikke minst én av dem var på talerstolen under et landsmøte i Norges Fiskarlag mellom 1975 og 2000, var det kort og godt ikke noe Landsmøte. De mente ikke alltid det samme, men hadde stor respekt for hverandre. Alle fikk sønner som senere har markert seg i sjømatnæringen. Geir Wold har vært involvert i en rekke industriprosjekter på land, Einar Helge Meløysund er fortsatt aktiv tillitsvalgt i Fiskarlaget og Kjell Bjørnar Bakken – vårt intervjuobjekt, er nettopp valgt som ny styreleder i Norges Sildesalgslag – som den første fra kyst og som første mannskapsrepresentant. Han er følgelig historisk på flere måter. Samtlige av hans 15 forgjengere har kommet fra ringnot. Og som om ikke det skulle være nok; han er den første styrelederen i Sildelaget fra Nord-Norge. Det tok nesten 100 år!

Månedens intervjuobjekt ble født i Meløy kommune like sør for Bodø 21. august 1965. Det var en dag uten de helt store hendelsene i verdenshistorien; dog bare tre dager etter at industridepartementet ga de første konsesjonene til åtte oljeselskaper for å starte prøveboring på norsk sokkel. Slik sett kan vi si at Kjell Bjørnar Bakken er et ektefødt barn av den norske oljealderen. «Stompa forelsker seg» og «My Fair Lady» fylte norske kinosaler og på hitlistene herjet Sven-Ingvars med «Fröken Fräken» og Roger Miller med «King of the road». Og så var selvfølgelig beatleshysteriet på sitt verste. «Help» og «Yesterday» var to av de mest populære låtene. 1965 var også året da USA innledet regulære krigshandlinger i Vietnam. Men alt dette fikk månedens intervjuobjekt først greie på mange år senere.

Han vokste opp på Støtt i Meløy kommune, en liten øygruppe lengst nord på Helgeland. Her er det gjort arkeologiske funn fra vikingtiden, og det er grunn til å tro at Støtt har hatt stor betydning for sjøfarende trafikk langs kysten helt siden middelalderen. Tidlig på 1800-tallet fikk Støtt status som handelssted, og i 1897 ble handelsmann Johan Sørensen eier. Næringsdriften på det gamle handelsstedet drives i dag av 4. og 5. generasjon Sørensen. Fiskemottaket er imidlertid avviklet for lengst. I dag har Støtt bare ca. 30 fastboende, men mange har hytter på øya, også vårt intervjuobjekt.

Nok om Støtt. Her vokste altså Kjell Bjørnar Bakken opp sammen med en yngre søster. Det var yrende aktivitet på kaia og mye å henge fingrene i også for en tenåring. Etter tiårig grunnskole på Støtt hadde han sittet lenge nok bak en skolepult. Videre skolegang var uaktuelt. Faren Kurt drev 70-fotingen «Støttværing», og i 1981 gikk Kjell Bjørnar om bord som mannskap. Året etter tok han fiskarfagskolen på Gravdal, før han ble fisker på heltid. Det har han vært siden. Det året han gikk ut av grunnskolen på Støtt startet 31 nye elever. Da han og kona flyttet til Bodø i 2005 var ekteparet de siste på Støtt med unger på skolen. De flyttet fordi skolen skulle legges ned og barna måtte reise en halvtime med båt hver dag inn til fastlandet. 

FRA 1983 VAR MÅNEDENS intervjuobjekt fast mannskap sammen med faren og to onkler. Rederiet ble etablert på slutten av 1950-tallet som et partsrederi med brødrene Thor, Kurt og Steinar som deltakere, i denne aldersrekkefølgen. Alle var født og oppvokst på Andøya, og flyttet til Støtt i 1949. De eide hver sin tredjepart i 33-fotingen «Alden». I 1965 anskaffet de «Lillian Grethe» på 59 fot. Båten drev i utgangspunktet med garn, og etter hvert med not og snurrevad. I 1978 bygde brødrene stålbåten «Støttværing» på 70-fot. Kurt var skipper, Steinar styrte i maskinrommet.

– Far var aktiv på mange områder. Han engasjerte seg både i salgslag og faglag, og politisk for Høyre. Når han var borte, vanligvis maks et par dager i slengen, var jeg skipper. Far ga meg stor tillit, noe som var helt avgjørende for at jeg skulle lykkes. I 1986 gikk onkel Thor på land, men beholdt sin andel i båten. Den satt han med frem til 1991, da vi besluttet å bygge om og forlenge «Støttværing» til 90 fot – maks størrelse som kystbåt etter datidens regler. Vi hadde rettigheter både for hvitfisk og pelagisk fisk, og drev med snurrevad og not. Samtidig med endringene på eiersiden omdannet vi partsrederiet til AS – Brødrene Bakken AS. Der fikk far og onkel hver sin tredjedel av aksjene, og jeg kjøpte andelen til Tor. Far trappet mye ned utover på 1990-tallet. Han ble også syk, men var i perioder om bord helt frem til 2003. Da ga han seg. Onkel Steinar gikk på land i 2008, forteller Kjell Bjørnar Bakken, og fortsetter: 

– I 2004 solgte vi «Støttværing» til Vesterålen. Den er i dag i drift under navnet «Peder». Husker jeg rett fikk vi mellom 6 og 7 millioner kroner, uten kvoter. Året før hadde vi bygd «Støttfjord» ved Sletta Verft – også en 90-foting. Den kostet ca. 40 millioner, og en kort periode drev vi to båter. I 2019 kom så det siste nybygget. Det målte nesten 40 meter, hadde en prislapp på rundt 120 millioner og ble bygget ved Stadyard i Måløy. Den overtok navnet «Støttfjord». Gamlebåten solgte vi til Myre Kystfiske AS på Myre i Vesterålen.

– Hvordan var eierforholdet i rederiet da dere bygde «Støttfjord»?

– Da far og onkel Steinar trakk seg ut i 2011 – far døde i 2012, overtok jeg aksjene i rederiet. Siden 2011 har altså Brødrene Bakken bare vært Bakken.

– Og nå er rederi og båt solgt?

– Ja, det stemmer. I fjor vår hadde vi et stort familieråd. Elin og jeg har tre døtre – Silje, Marthe og Hege. Silje er 37 og eldst, Hege 27 og yngst. Ingen av dem var interessert i å fortsette driften, og vi ble enige om å selge. Naturligvis vemodig, men likevel en riktig beslutning. Å drive et lite rederi er krevende, og ingen er udødelige. Far fikk Alzheimer allerede da han var 62 og jeg har også hatt min runde med helseproblemer. Jeg tenkte at det var greit å få alle ting på plass før det ble for sent. Brødrene Bakken AS med alt innhold ble solgt til Kransvik Kystfiske AS i Svolvær i mars 2023. Avtalen med Tor-Gunnar Kransvik var at jeg skulle fortsette som skipper om bord, noe jeg har gjort når vi driver med not. Vervet som styreleder i Norges Sildesalgslag gjør nok at jeg ikke kan være like aktiv på sjøen som før. «Støttfjord» er for øvrig omdøpt til «Gerd Julie» etter bestemoren til Kransvik-brødrene. 

MÅNEDENS INTERVJUOBJEKT ER en rutinert organisasjonsmann. Også på dette området har han fulgt etter faren. Fra 2012 til 2021 var han styremedlem i Nordland Fylkes Fiskarlag, de siste seks årene som nestleder. Fra 2021 til 2022 var han styreleder i laget frem til sammenslåingen av fylkesfiskarlagene i Nord-Norge til Nord Fiskarlag. Der fortsatte han som nestleder i ett år, før han gikk ut av styret. Fra 2012 til 2020 var han også styremedlem i Norges Råfisklag, hvorav de siste seks som nestleder. Året etter ble han innvalgt som nestleder i styret i Norges Sildesalgslag, der han overtok som styreleder under det ekstraordinære digitale årsmøtet 15. oktober i år. 

– Var du i tvil om å påta deg vervet?

– Nei. Det er store sko å fylle, og jeg er jo ikke helt sikker på om det lar seg gjøre. Men jeg setter stor
pris på den tilliten jeg har fått. Og så er det jo litt artig at jeg er den første styrelederen i laget fra Nord-Norge.

– Hvorfor ble du valgt på et ekstraordinært årsmøte?

– Det må du ta med valgnemnda. Det vet jeg faktisk ikke, og jeg ble litt forbauset.

– I midten av november hadde Sildelaget enda et ekstraordinært årsmøte for å fikse kjønnsbalansen i styret. Hvorfor ble ikke det ordnet i oktober?

– Det kan du godt spørre om. Det oppsto usikkerhet om valgkomiteen hadde tolket regelverket rett, og det ønsket vi å gjøre noe med. Nå er alt dette på plass. 

– Har du noen ledelsesfilosofi?

– Nei. Jeg ønsker å opptre rettferdig og realt, om det kan kalles en filosofi. Vi må ivareta helheten i laget. Det er mange og til dels motstridende interesser å ta hensyn til.

– Er det stor forskjell på å lede Sildelaget og være skipper?

– Ja, det er på hver sin side av skalaen; hvert sitt ytterpunkt. Om bord er skipperens ord lov. Som styreleder gjelder det å spisse ørene, lytte til det som blir sagt og finne gode kompromisser; navigere på en måte som holder laget samlet.

– Hvor mange reisedager regnet du med på årsbasis?

– Som skipper er man godt vant til å være borte. Jeg vil anta rundt 150 døgn. Heretter blir nok over halvparten i Sildelagets tjeneste.

SOM STYRELEDER I SILDELAGET er man med på å forvalte store verdier. I 2023 omsatte laget vel 1,5 millioner tonn fisk til en samlet verdi av 13,8 milliarder kroner, opp hele 2,4 milliarder fra året før. 2024 ligger an til å bli «all time high». De siste prognosene lyder på ca. 15 milliarder, hvorav 3,3 milliarder fra utenlandske fiskere. Dette selv om kvantumet blir over 100.000 tonn lavere enn i 2023. Utenlandske båter vil stå for noe over 20 prosent av omsetningsverdien. Så sent som i 2017 var lagets totalomsetning 7 milliarder. Den har altså mer enn doblet seg på syv år. Høy omsetning er ikke det samme som høy inntjening. Men alt tyder på at 2024 blir «all time high» også på bunnlinjen for pelagiske fiskere. Det blir kort sagt et strålende år.

– Kan du fortelle hvordan omsetningen fordeler seg på art?

– Med det forbehold at jeg fortsatt mangler tall for desember, regner vi med at det vil bli landet makrell fra norske fiskere for ca. 5,4 milliarder kroner i år. I tillegg kommer de utenlandske landingene, slik at makrell-omsetningen vil ende på ca, 7,7 milliarder. Denne arten står altså alene for over halvparten av totalen. Så forventer vi ca. 2,9 milliarder kroner i nvg-sild, pluss 0,1 milliard fra utenlandske fiskere. Av Nordsjøsild vil norske fiskere lande for 1,4 milliarder, utenlandske for 0,5 milliarder. De norske landingene av kolmule vil beløpe seg til ca. halvannen milliard, pluss 0,2 milliarder fra utenlandske fartøyer. Lodda i Barentshavet, som kun landes av norske fiskere, vil beløpe seg til ca. 0,6 milliarder. Makrell, nvg-sild og nordsjøsild vil i år stå for hele 84 prosent av Sildelagets omsetning.

– Hvordan fordeler omsetningen seg etter båtstørrelse?

– Per utgangen av november står fartøyer over 28 meter for noe over 14 milliarder kroner av lagets omsetning. Det er en andel på nesten 95 prosent. Havflåten dominerer altså fullstendig. Selv om vi holder de utenlandske landingene utenom står båter over 28 meter for over 90 prosent. I alt har vi omsatt pelagisk fisk fra 539 norske fartøyer og 60 utenlandske. Målt i antall sluttsedler er fordelingen litt jevnere. Vi har mottatt 2706 sluttsedler fra båter under 28 meter, 4356 sedler fra båter over.

– Hva kan du fortelle om Sildelagets organisering?

– Hovedkontoret ligger i den store Sildelagsbygningen i Vågen i Bergen. Tidligere hadde vi avdelingskontorer flere steder langs kysten, men de er rasjonalisert bort. Laget har 45 ansatte, hvorav 38 med kontorplass i Bergen. De siste syv jobber i Kontrollavdelingen. Av disse jobber bare én i Bergen. De andre har ikke fast kontorsted. Salgsavdelingen har 12 ansatte, IT-avdelingen ti, avdelingen for forvaltning og økonomi ni og øvrig administrasjon syv. Representantskapet har 60 medlemmer og styret 12 – hvorav fire fra ringnot, to fra kyst og en fra trål, samt to ansatterepresentanter og tre eksterne. Planen er å arrangere fire fysiske styremøter i løpet av året. Arbeidsutvalget på fem møtes oftere.

– Dere har fått en del kritikk for ikke å velge representanter for kjøperne inn i styret. Hva svarer du?

– At kritikken er urettferdig og upresis. Årsmøtet har besluttet at eksterne styremedlemmer ikke kan ha eierposter i pelagisk industri, hvilket er et godt prinsipp. Det skaper habilitetsproblemer. Etter to styremøter er det ingen tvil om at de tre eksterne styremedlemmene – Ola Grytten, Siri Meling og Bjørg Helen Nøstvold, har vært en styrke.

– Den siste tiden har det kommet kvinnelige styremedlemmer inn i en rekke fiskerorganisasjoner som knapt har vært om bord i en båt. Er det bra?

– I en så mannsdominert næring som fiskeriene er det åpenbart en utfordring at minst 40 prosent av styrerepresentantene må være kvinner. Det gjelder særlig for salgslagene, som har svært få kvinnelige medlemmer. Jeg ønsker ikke å virke gammeldags, og erfaringene med kvinner rundt styrebordene er aldeles utmerket, men ja, det er praktiske utfordringer. 

VI BA MÅNEDENS INTERVJUOBJEKT trekke frem det han oppfatter som de sterkeste sidene ved Norges Sildesalgslag. Svaret kom uten betenkningstid:

– Det må være at vi driver verdens største markedsplass for pelagisk fisk og at vi holder åpent 24 timer hver dag året rundt. Her kan selger og kjøper treffes akkurat når de måtte ønske. Det er den sterkeste siden. Videre gjør laget en svært god jobb med kvote- og ressurskontroll.

– Noen hevder at bukken er satt til å passe havresekken!

– Jeg hører det. Men myndighetene etterspør disse tjenestene og er – så vidt jeg har oppfattet – svært godt fornøyd med den jobben vi gjør. Vi er svært oppmerksomme på denne utfordringen, og alt skal være dokumentert og sporbart. Vi har et skarpt skille mellom kontrollavdelingen og den øvrige driften, og kontrollørene opererer helt selvstendig.

– Du opplever ikke ubehag ved å sjekke gode yrkesbrødre?

– Overhodet ikke. Vi driver både seddelkontroll og fysisk kontroll på kaia, og sjekker mellom 10 og 15 prosent av all pelagisk fisk som landes i Norge. Noen vil sikkert mene at vi burde sjekke mer, og det er også min målsetting.

– Burde staten stå for kontrollen?

– Noen politiske partier mener det. Men faktum er jo at Fiskeridirektoratet ikke har de pålitelige og etterrettelige datasystemene som kreves. I dag har vi ingen alternativer til de ordningene salgslagene har etablert og utviklet over mange år. Etter mitt syn fungerer den pelagiske kontrollen aldeles utmerket. Om staten hadde vært i stand til å utføre denne like godt som salgslagene, hadde vi i det minste hatt et valg. Den valgmuligheten har vi ikke per nå.

– På hvilke områder må Sildelaget bli bedre?

– Jeg vil ikke peke på noe spesielt. Vi jobber hver dag for å bli bedre – på alle områder, og er midt inne i en strategiprosess for å lykkes med det. Vi skal være et like godt «redskap» både for selger og kjøper.

– Tilsier ikke det at laget bør bli en nøytral markedsplass – eid av staten eller av partene sammen?

– Det er det også noen som mener. Jeg gjør ikke det. Dagens organisering og eierskap er fornuftig, fungerer utmerket og har stått seg over mange år. Jeg ser ingen grunn til å tukle med eierskapet. Vi har selvfølgelig utfordringer, f.eks. knyttet til hvor åpen laget bør være med prisinformasjon om handelen. Det har vært krevende, og er det fremdeles. Det var ikke bra at «halve Europa» i sanntid kunne ha full innsikt i priser og kvantum omsatt gjennom Sildelaget, og det har vi nå gjort noe med. Samtidig er det helt avgjørende for å få markedsplassen til å fungere best mulig at kjøpere og selgere vet hva som skjer – og når. Denne balansegangen prøver vi å få til på best måte sammen med Sjømat Norge og Sjømatbedriftene.

– Sildelaget har relativt nylig tapt to rettsaker mot kjøperne. Hva forteller det deg?

– At vi må bli enda bedre til å kommunisere. I øyeblikket føler jeg at vi har et ryddig og greit forhold til kjøpernes organisasjoner, og god dialog om de forholdene vi er uenig om.

– Er det nye rettsaker på gang?

– Ikke som jeg kan se. 

– Hvordan vil du karakterisere forholdet mellom Sildelaget og Sjømat Norge?

– Det er bra på operasjonelt nivå.

– Hva ser du som den største utfordringen for Sildelaget på kort og mellomlang sikt?

– Politisk risiko! Hva skjer f.eks. med markedsadgangen for pelagisk fisk i årene som kommer? De som taler frihandelens sak virker å tape på alle fronter, og snart kommer Donald Trump. Soneadgang er en annen viktig utfordring, for ikke å glemme beskatningen av de viktige pelagiske bestandene i nordøstatlanteren. Og så har både Skottland og Færøyene en svært proteksjonistisk holdning til hvor egne fiskebåter skal lande sine fangster. Det er en utfordring for Sildelaget og en enda større utfordring for den pelagiske industrien i Norge. Her savner jeg mer hjelp og politisk engasjement fra myndighetene.

– Mye tyder på at det går mot et regjeringsskifte neste høst. Frykter du en ny opprivende debatt om fiskesalslagslova?

– Nei, egentlig ikke. Kritikerne må i det minste ha klart for seg hva som skal komme i stedet før man skroter en lov som etter min mening har fungert godt i 86 år. Som jeg alt har vært inne på utfører salgslagene en rekke viktige oppgaver. De som vil fiskesalslagslova til livs bør ha gode svar på hvordan lagenes funksjoner skal videreføres før man avvikler dagens system. Jeg har ikke sett slike svar til nå.  

KJELL BJØRNAR BAKKEN HAR VÆRT medlem av Norges Fiskarlag siden 1980. Nå kan mye tyde på at det går mot en splittelse av laget. Om Fiskebåt melder seg ut vet knapt noen hva som skjer. Bakken liker det dårlig, men understreker at han snakker på egne vegne. Han har ingen vedtak i Sildelaget å støtte seg på. 

– Det som forundrer meg mest er at mange fiskere tror at Fiskarlagets rolle og funksjon kan utføres bedre om man splitter opp. Det er en tabbe.

– Hvem har skylda?

– Jeg har vært en del av denne diskusjonen selv, og skal vokte meg vel for å fordele ansvar. Men jeg liker veldig dårlig det som skjer.

– Bør Nord Fiskarlag akseptere de tre kravene fra Fiskebåt?

– Ja!

– Blir det en splittelse?

– Slik ser det i hvert fall ut i dag.

– Hva vil det bety for Sildelaget?

– I utgangspunktet lite. Vår valgordning er ikke basert på  faglagene. Men vi risikerer selvsagt å miste en god støttespiller.

–  En splittelse vil vel ikke endre på det? Både Fiskarlaget og Fiskebåt ønsker jo å beholde fiskesalslagslova og Sildelaget.

– Det kan du si. Men jeg er usikker på hvilken politisk tyngdekraft fiskerne vil ende opp med om Fiskarlaget sprekker. Jeg er i alle fall helt sikker på at fiskernes innflytelse vil bli betydelig svekket.

– Vil en splittelse også bety kamp om styreplassene i Sildelaget?

– Nei, det tror jeg ikke. Vår valgordning er basert på Samvirke-loven, og man er valgbar enten som medeier i eller mannskap på fartøy som lander pelagisk fisk. Det er Sildelaget selv som administrerer valgene, der alle medlemmer har stemmerett.

– Ringnot har i dag 4 av 12 styreplasser vi Sildelaget. Tro du Fiskebåt vil utfordre denne brøken etter en skilsmisse med Fiskarlaget?

– Vel, det kan jo skje.

– Kan Fiskebåt komme til å stifte Havfiskeflåtens Salgslag? 

– Det tviler jeg sterkt på. Men igjen; det meste kan skje! I min verden er det likevel helt andre saker enn salgslagsstrukturen som vil bli de viktigste diskusjonstemaene ved en splittelse; ressursfordelingen, kvotebyttet med andre land og havflåtens adgang til å fiske langs kysten kan nevnes først.

PELAGISK RÅSTOFF ER RELATIVT billig protein. Det er også arter som står seg godt i pris mot økonomiske kriser og nedgangstider.  

– Som styreleder i Sildelaget skal jeg vokte meg vel for å spå om prisutviklingen fremover. Den vil avhenge av en rekke faktorer som ingen av oss har kontroll over; ikke minst kronekurs og tollbarrierer. I det store bildet vil jeg si at det ser positivt ut. Det er lite som tilsier store negative utslag i prisene.

– Hva vet vi om kvoteutviklingen i 2025?

– For makrell er kvoterådet ned med noe over 160.000 tonn, dvs. 22 prosent. Med det uttaket som er foreslått i 2025, samt et forventet overfiske, vil gytebestanden sannsynligvis falle under tiltaksgrensen. Dette vil gi enda lavere kvoteråd i 2026. I følge trepartsavtalen mellom UK, Færøyene og Norge får Norge en makrell-kvote på 178.857 tonn i 2025. Etter overføringer, blant annet fra Norge til UK som betaling for soneadgang, kan det norske makrellkvantumet i 2025 blir nesten 90.000 tonn lavere enn i år. Med snittprisen på makrell i 2024 snakker vi om en verdinedgang på over 2 milliarder kroner. Det vil svi.

For nvg-silda er TAC-en opp fra 390.000 tonn i år til 402.000 tonn til neste år. Med en videreføring av den norske kvoteandelen på 65,6 prosent, gir det en kvoteoppgang på 7.730 tonn. En ny kvoteavtale mellom kyststatene kan naturligvis påvirke dette. Utsiktene for nvg-silda fremover ser uansett positiv ut, med flere sterke årsklasser på vei inn i gytebestanden. Det gjelder særlig 2021, 2022- og 2023-årsklassene. Det er bra. 

For kolmule er ICESs kvoteråd for 2025 1.447.054 tonn – mot 1.529.754 tonn i 2024. Det tilsvarer en reduksjon på 82.700 tonn. Det er de historisk sterke 2020- og 2021-årsklassene som bidrar til den gunstige bestandssituasjonen. Men jeg merker meg at gytebestanden er på vei nedover etter en topp på 6,8 millioner tonn i 2024. Om vi forutsetter at kvotefordelingen blir som i år vil Norge få en kolmulekvote på ca. 370.000 tonn i 2025 –  vel 20.000 tonn lavere enn i år. Også her går det altså litt ned. Kvoterådet for hestmakrell i 2025 er satt til 75.545 tonn. Både i år og i fjor var rådet null fiske. Jeg håper virkelig at norske fartøyer kan få til et godt hestmakrellfiske i 2025.

Til slutt nevner jeg at kvoterådet for nordsjøsild for 2025 er vel 412.000 tonn, ned hele 22,5 prosent fra i år. Den norske nordsjøsildkvoten i 2025 forventes å havne på omtrent samme nivå som i 2023. Det meste går altså ned, og vi klarer ikke å kopiere rekordresultatet i 2024. Samlet sett forventer Sildelaget en verdinedgang på nesten tre milliarder kroner i året som kommer. Vi snakker om en svikt på nesten 25 prosent. Men usikkerheten er stor, bare så det er sagt.

KJØPERSIDEN ER SVÆRT OPPTATT av det man ser på som en urimelig skjev inntektsfordeling mellom sjø og land. Vi spurte månedens intervjuobjekt om hva han anser som de viktigste årsakene til at landindustrien har så lav inntjening?

– Flåteleddet har alltid vært strengt regulert politisk. Gode strukturordninger har redusert overkapasiteten og styrket lønnsomheten kraftig. Samtidig vil jeg hevde at lønnsomheten ikke er så dårlig som Nofimas lønnsomhetsundersøkelser vil ha det til. Sammenlignet med øvrig norsk næringsmiddelindustri kommer ikke sjømatprodusentene så ille ut.

– Hva kan fiskerne gjøre for å styrke lønnsomheten på land?

– Ikke annet enn det de alltid har gjort; fiske kvotene og sørge for best mulig kvalitet på det råstoffet som landes. Det jobber vi også målrettet med hver eneste dag. Sildelagets oppgave er å tilby en åpen og transparent markedsplass som sikrer at de med best betalingsevne får det råstoffet de trenger. Vi må sørge for like konkurransevilkår. På sikt er det viktig ikke bare for fiskerne, men for Norge som nasjon, at industrien tjener penger og har god betalingsevne.

– Industrien hevder at Sildelagets omsetningssystem kun er utviklet for å sikre fiskerne best mulig pris.

– Jeg er uenig. Kjøpere har ikke anledning til å overby seg selv. Det er altså ingen mekanisme for å drive prisene opp. Vi må ha et omsetningssystem som sørger for at vi henter maksimalt av det markedet ute kan betale.

– På en skala fra én til ti der ti er best; hva er kvaliteten på den pelagiske fisken som landes i Norge?

– For et spørsmål. Jeg vil svare syv eller åtte. I praksis er det neppe mulig å komme høyere enn ni. Kvaliteten vil jo avhenge mye av når og hvor vi fisker, og mulighetsrommet er ikke alltid så stort. Om den beste fisken står i EU-sonen, der vi ikke får fiske, er vi sjanseløse. Alt i alt bør vi være godt forøyde med den jobben fiskerne gjør. Det har vært investert store summer i utstyr for å ta best mulig vare på fisken.

– Hvem leverer best kvalitet; kystflåten eller havflåten?

– Jeg kan ikke se systematiske forskjeller.  

– Er det greit at enkelte velger å levere sild og makrell til oppmaling?

– Ja. Som regel har ikke fiskerne noe valg. Dessuten ender jo også denne fisken til syvende og sist som menneskeføde.

– Som du nevner; også landsiden har strukturert. Har Pelagia fått for stor markedsmakt?

– Nei, det mener jeg ikke. Det er fortsatt stor kamp om fisken. Industriens lønnsomhet er minst like mye styrt av tollbarrierer og andre markedshindringer som av innkjøpsprisen på råstoffet.

– Hva kan Norge etter din mening gjøre for å sikre at totalfangsten av de pelagiske bestandene holder seg innenfor TAC-ene?

– Den som visste svaret på det spørsmålet? Etter mitt syn har Norge gjort en grundig jobb gjennom mange år for å komme frem til rettferdige fordelingsnøkler. Vi må samtidig bære vårt ansvar for at forhandlingene ikke har lykkes fullt ut.

– Noen vil si at Norge bør la de andre fiske sitt, og så nøye seg med det som blir igjen av TAC-en?

– Det er en alt for enkel løsning at Norge ensidig skal redusere sitt fiske. Da går det ikke mange år før vi ikke får noe å fiske på i det hele tatt. Nei, vi kan ikke gjøre noe annet enn å fortsette forhandlingene og håpe at vi til slutt blir enige.

– Hva med å overlate til FN eller domstolen i Haag å fastsette kyststatenes kvoteandeler?

– Det er neppe løsningen. Som fisker registrerer jeg at utbredelsen av viktige pelagiske arter endret seg stadig raskere. Uansett hvilke fordelingsnøkler FN hadde kommet frem til ville de veldig fort havne under press. Jeg kan ikke se at FN har mer kunnskaper enn de som allerede jobber med denne problemstillingen.

FELLES MARKEDSFØRING AV NORSK SJØMAT anses av de fleste som viktig og riktig. Den oppfatningen deles av månedens intervjuobjekt.

– Norges sjømatråd gjør en viktig og nødvendig jobb. Men det betyr ikke at avgiften bør økes. Vi bruker allerede mye penger på  felles markedsføring. Sildelaget og Råfisklaget har for tiden et godt samarbeid med Sjømatrådet opp mot det norske kokkelandslaget. Det er jeg veldig fornøyd med.

– For noen år siden bevilget Sildelaget en god slump penger til markedsføring av pelagisk fisk. Kan det bli aktuelt igjen?

– Da var det mye støy rundt finansieringen av Sjømatrådet. I øyeblikket er det ikke aktuelt for oss å spytte inn penger.  

– Ser du noe behov for å øke kvotetakene i fiskeflåten?

– Det er et spørsmål Sildelagets styreleder ikke skal mene for mye om. Som fiskeskipper Kjell Bjørnar Bakken vil jeg svare at det fortsatt ikke er så mange fartøyer som har nådd sine kvotetak. Fra 2028 begynner dessuten strukturkvotene å falle tilbake. Behovet for å øke kvotetakene er følgelig ikke prekært. Nå brukte vi nesten ti år på å lande kvotemeldingen. Kanskje er det på tide med litt is i magen. Det lønner seg som regel å la medisinen virke litt før man endrer dosering.

– Hva ser du som de to største utfordringene for pelagisk sektor i Norge på 2 til 5 års sikt?

– Det har jeg allerede vært inne på. Den aller største utfordringen er og blir markedsadgangen for norsk sjømat. Det er frustrerende å oppleve at hensynet til landbruket trumfer det meste. Likeledes at proteksjonistiske krefter vinner frem i mange land. Som punkt to vil jeg nevne problemet med norsk soneadgang og det nærmest konstante overfisket av de viktigste pelagiske bestandene.

– Fiskeflåten i Norge er i ferd med å bli en klimaversting. Utslippene av CO₂-gasser har faktisk økt siden 1990, og fra 2022 til 2023 økte med det over ti prosent. Ser du noen som helst mulighet for fiskeflåten til å redusere sine utslipp av CO₂-ekvivalenter med 55 prosent frem til 2030?

– Nei, dessverre! Dette er en kjempeutfordring. Da jeg bygde nye «Støttfjord» i 2019 la vi masse arbeid og penger ned i å redusere utslippene av klimagasser. Vi fikk blant mye annet batteripakke, dieselhybrid motor, elektriske vinsjer og ny skrogutforming. Vi klarte å redusere klimaavtrykket med hele 30 prosent i forhold til den båten vi hadde fra før. Men snakker vi om 50 prosent kutt, for ikke å si over 90, er vi hjelpeløse med den teknologien som finnes i dag. Det enkle svaret er følgelig «aldri i verden»!

---

Se oversikt over alle Månedens Intervju