Skrevet av:
Bent Magne DREYER
Av: Bent Magne Dreyer, forskningssjef for faggruppen Næringsøkonomi i Nofima AS og professor II ved Norges fiskerihøgskole
I året som kommer er det 30 år siden FN publiserte oppskriften på god fiskeriforvaltning; Code of conduct for responsible fisheries. Målet, da som nå, er å unngå overfiske og produsere mest mulig sunn menneskemat av det som høstes fra havet. Ved inngangen til 2025 er det derfor naturlig å komme med noen ønsker for å lykkes bedre med å nå disse målene.
Hvor godt Norge presterer som matprodusent basert på ville fiskebestander, er avhengig av biologi, klima, teknologi og marked. Med basis i disse sentrale driverne har myndighetene i nært samarbeid med næringen utformet et institusjonelt regime som gir rammer for hvordan næringen kan tilpasse seg de overordnede og dynamiske driverne, som de på ingen måte har kontroll over.
Høsting av mat fra en vill natur gjør næringsaktørene særlig sårbare for naturens mange lunefulle påfunn — enten det er vind, sjøtemperatur eller varierende bestandsstørrelser i et komplisert økosystem. Teknologisk utvikling er også en driver som aktørene i næringen egentlig i liten grad har kontroll over. Deres rolle er å påpeke hvilke utfordringer de har i sin daglige drift og ta de ulike mulighetene som teknologiske skift gir for å forbedre hverdagen — enten det handler om å redusere fangstkostnader eller å øke verdien av fangsten. Og det har næringsaktørene gjort. Fangsten per fisker var i 1990 knappe 60 tonn. I 2023 var den nesten 220 tonn. Færre fiskere og større bestander har bidratt til det, men fangstteknologi og fartøyutrustninger er det som muliggjør en slik produktivitetsvekst.
Når det gjelder den siste driveren — markedet — øker jordas befolkning. Menneskeheten trenger med andre ord mer mat. Denne maten bør helst være sunn. Produksjon av mat krever mye energi og areal. Fiskeprodukter trekkes frem i kostholdsrådene som sunne, og mange er basert på fisk som er høstet på en måte som har svært lave CO2-utslipp.
Utfordringen er at kunnskap og teknologi har gjort fiskerne så effektive at fangsten må begrenses for å unngå overfiske og knuste bestander.
Hvordan tette det store gapet?
Kvoteutsiktene for 2025 er ikke lovende, og er en indikasjon på at Norge og andre kyststater ikke har lyktes med å forvalte bestandene slik at de er i nærheten av de dimensjonene vi skulle ønske. Snarere tvert imot. Om vi tar de fem viktigste artene vi har her nord; nordøstarktisk torsk, hyse og sei, nvg-sild samt barentshavslodde, har kvotene vært på nesten 4 millioner tonn om vi summerer årene med de største kvotene for disse artene på denne siden av årtusenskillet. For 2025 antydes det at kvotene til sammen kun vil være på like i overkant av 1 million tonn. Utviklingen i de norske kvotene avspeiler dette.
I et økosystembasert perspektiv er det imidlertid vanskelig å tro at alle de overnevnte artene skal være på sitt maksimale samtidig. Noen av artene er mat for de andre. Det innebærer blant annet at når predatorbestandene er store, blir bestandene de beiter på ofte mindre og vice versa.
De norske kvotene på disse artene for 2024 var bare knappe 900 tusen tonn. Det er med andre ord et stort gap og mange måltider mellom faktisk og mulig bærekraftig og langsiktig årlig kvantum. Og gapet blir ikke særlig mindre i 2025, til tross for at Norge har vært en viktig stemme og pådriver for utviklingen av FNs oppskrift på god fiskeriforvaltning.
Nordøstarktisk torsk er den arten vi sannsynligvis har brukt mest ressurser på for å utvikle et godt og solid kunnskapsgrunnlag til å fastsette de årlige kvotene. Tidsseriene er lange og variablene er mange. Ikke nok med det; dette er nok den arten hvor kvotene over tid har vært satt nærmest de faglige rådene og hvor fangsten har vært nærmest disse.
Et nyttårsønske er derfor at det i 2025 bør være dags for en fot i bakken for å rette oppmerksomheten mot hvordan vi skal få fremtidige kvoter til å nærme seg bestandenes potensial. Ikke nødvendigvis for å utvide tidsseriene, men for å sette modellapparatet under et kritisk lys. Det er mulig at en konklusjon kan være at bestandenes potensial rett og slett er redusert på grunn av økte temperaturer i havet. En annen kan være at det er landet mer enn hva fangstdata tyder på.
Hvordan unngå sløsing med energi?
Statistisk sentralbyrå (SSB) publiserte nylig statistikken over klimagassutslippene i Norge for 2023. For fiskeriene var tallene, om mulig, mer nedslående enn kvoteanbefalingene for 2025. Mens Norge som helhet reduserte klimagassutslippene med nesten 5 prosent, rapporterer SSB om en økning på over 11 prosent i fiskeflåten fra 2022 til 2023. Det skjer endog i en periode hvor totallandingene fra den norske flåten går noe ned.
Det kan være flere forklaringer. I en situasjon hvor kvoter går ned blir fangst av mer marginale arter et alternativ. Vi har sett dette også i 2024, og vi tror at det blir forsterket i 2025. F.eks. har flere av torsketrålerne økt sin innsats i rekefisket. Et fiske som er langt mer energikrevende enn å tråle etter torsk i en rik bestand.
Et håp for miljøregnskapet kunne være at energiforbruket per kilo fisk er like stort, uavhengig av bestandsstørrelsen. Da ville kvotenedgangen indikere lavere energiforbruk. Ingen ting tyder på at dette er tilfellet. Snarere tvert imot. Sannsynligvis vil det være slik at fangstratene går ned når bestandene er svake, at fartøyene bruker lengre tid for å finne og fange fisken og at de må gå flere turer.
Om kvotenedgangen bidrar til å få ned drivstofforbruket i den norske fiskeflåten, får vi først vite ved å måle hvor mange dager fartøyene ligger ved kai. Næringen har foreslått å lage en midlertidig ordning hvor kvotene blir tatt med færre fartøy. Det kan hjelpe, og kan bidra til å redusere det totale drivstofforbruket om de overflødige fartøyene legges ved kai og ikke anvendes til alternativ fangst som krever mye energi.
En annen tilnærming til drivstoffregnskapet i den norske fiskeflåten, vil være å pynte på statistikken til SSB ved at fartøyene fyller drivstoff i internasjonalt farvann eller i utenlandske havner. Det hjelper imidlertid ikke miljøet. I 2025 blir det derfor spennende å følge med om fartøyene har flere dager ved kai, eller om de heller velger å fange alternative arter langt til havs med energikrevende redskap. Det blir også spennende å følge med på hvordan økt CO2-avgift påvirker fangstmønsteret og om presset mot politikerne lykkes for å få kompenserende ordninger.
Det ser med andre ut til at mitt andre ønske for 2025 — at klimagassutslippene i den norske fiskeflåten skal gå ned i 2025 — vil være vanskelig å oppfylle.
Hvordan premiere kvalitet?
En viktig forutsetning for å lage mye mat av det som tas opp av havet, er at fisken blir fanget og behandlet på en skånsom måte. Fisk av ypperste kvalitet er et godt utgangspunkt for å øke verdien, og gir et viktig signal om at fiskens velferd er godt ivaretatt under fangst og slakting. Det er samtidig en viktig forutsetning for å oppnå et godt omdømme hos kundene.
Flere forhold tyder på at flåten må balansere to mål: fangsteffektivitet og råvarekvalitet. I mange fiskerier er disse målene ofte i konflikt med hverandre. I tillegg påvirker biologiske svingninger, vandringsmønster og værforhold sluttresultatet. Den tilpasningen flåten gjør viser hvordan ulike hensyn vektes. I 2024 ser vi få tegn til at fangstmønster og redskapsvalg har endret seg i retning av mer skånsom fangst som normalt gir bedre råstoffkvalitet i hvitfisksektoren. Konsentrasjonen av landingene i tid og rom økte også i 2024. I det store bildet er det altså fortsatt slik at fartøyene prioriterer fangsteffektivitet høyt.
I valgene som tas om bord for å oppnå målet om å lande fisk av ypperste kvalitet, trengs markedssignaler som gir fartøyene økonomiske incentiver til å dempe intensiteten i fangsten — og få betalt for det. Vi ser ingen tegn i 2024 i førstehåndsmarkedet til at fartøy som prioriterer fangsteffektivitet høyt blir straffet med lavere pris enn de som har en mer skånsom og kvalitetsfremmende fangstadferd. Intet nytt under solen, altså.
I 2025 blir kvotene på sentrale hvitfiskarter tatt kraftig ned. En viktig strategi for å dempe smertene av dette, vil være å dempe fangstintensiteten og vektlegge kvaliteten til de få fiskene det er lov å lande. Et tredje nyttårsønske er derfor at førstehåndsmarkedet i større grad enn tidligere klarer å gi fartøyene sterkere økonomisk incentiv til å prioritere kvalitet. Flere forhold tyder imidlertid på at dette markedet vil være preget av mangel på fisk, som ikke gir spesielt gode utsikter til mer kvalitetsgraderte priser i 2025. Det er også en situasjon der det er all grunn til å appellere til redelighet om hva som skrives på seddelen i et stresset førstehåndsmarked.
Hvordan utrydde og samtidig utnytte?
En mulighet for å øke matproduksjonen fra ville bestander er selvsagt å utnytte hele fisken. I 2025 vil fartøyene ha bedre tid og samtidig bedre plass om bord i de fiskeriene hvor ikke hele fisken til nå har kommet på land. En annen mulighet er å utnytte nye arter som er kommet inn i vårt økosystem på grunn av klimaendringer, eller at vi mennesker har introdusert dem. Kongekrabbe og snøkrabbe er eksempler på nye arter som har blitt stadig viktigere.
Kommende år er et oddetallsår, og da kommer en ny invasjon av en fantastisk matfisk som er uønsket i vårt økosystem — stillehavslaksen. Til tross for at biologi og ny kunnskap gir sterke signaler om når og hvor laksen bør fanges for å utnytte den til næringsrik og velsmakende mat, har forvaltningen kun ett mål: Arten skal utryddes fra våre farvann. Dette målet er så dominerende at FNs viktige mål om at mest mulig av fangsten skal gå til menneskemat, er fraværende.
Pukkellaksen må fanges i sjø før den går opp i elvene for å kunne utnyttes til menneskemat. Fangsten må skje skånsomt og den må behandles i tråd med ferskfiskforskriften som stiller krav til hvordan fisk som skal bli menneskemat må behandles. Til det kreves lokal kunnskap hos dem som skal fiske den og til utrustning av fartøyene. Fangsten må også inn i omsetningsformer som bidrar til kontroll med uttaket og like konkurransevilkår, på linje med øvrig omsetning av fangst i norske farvann.
Et fjerde nyttårsønske — og kanskje det som er enklest å innfri, er at fiskeriministeren og klima- og miljøministeren setter seg sammen og utvikler et forvaltningssystem for stillehavslaksen i tråd med FNs forvaltningsmål. Her er det sentrale målet at mest mulig av det som høstes fra hav og vann skal brukes til menneskemat — eller som de sier på britisk; «food first». Nærings- og fiskeridepartementet og underliggende etater, har utviklet et forvaltningsapparat som nettopp styrer mot dette målet for all fangst i hav.
Kanskje kan også samtalen mellom Klima- og miljødepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet bidra til å redusere ambisjonene om utrydding, og heller sørge for at FNs to sentrale mål — unngå overfiske og «food first» — også skal gjelde for denne arten. Erfaringene fra utviklingen av kongkrabbeforvaltningen må gjerne vise vei i nyttårssamtalene.
