Demokratiet i aftensolen?

Den vestlige verden, dvs. Vest-Europa og Nord-Amerika, trer ut av middelalderen våren og sommeren 1789 da føydalismen og kongemakten må gi tapt. Frankrike og koloniene i Nord-Amerika leder an når makten overtas av folket. Begrepet demokrati –  av gresk demos = folk – er en statsorganisering der storparten eller flertallet av folket har avgjørende makt. Demokratibevegelsen brer seg etter hvert over hele Vest-Europa, som sammen med Nord-Amerika utvikler en velstands- og inntektsfordeling som er de øvrige sivilisasjonene på kloden overlegen.

Demokratiets moralske standard tuftes på den katolske eller protestantiske tro. Jesu budskap om at du skal elske din neste som deg selv, er uforståelig og nærmest uhørt for de fleste menneskene i den øvrige verden. Det er som å strekke seg for å nå stjernene. Man kan aldri nå dem, men det hjelper å prøve så godt man kan.

Men når demokratitoget går gjennom Europa, deles verdensdelen mellom vest og øst. Demokratibevegelsen på 17- og 1800-tallet stanses av den russiske tsaren i første omgang, og av antidemokratene Trotskij og Lenin i andre. Bolsjevikenes oppstand og den russiske revolusjonen i 1917 fører frem til dannelsen av kommuniststaten Sovjetunionen. Det russiske folk fikk en liten smak på friheten, en stakket stund, under Gorbatsjov og Jeltsin. Men så kom dessverre kommunisten og diktatoren Putin.

I 1925, åtte år etter den russiske revolusjonen, blir et 70 år gammelt demokrati i Italia avskaffet av Benito Mussolini. Mellomkrigstiden er vanskelig også for italienerne. De velger Mussolini på demokratisk vis og gir han enevoldsmakt, selv om Italias demokratiske røtter tilbake til senatet i oldtidens Roma er 2000 år gamle. 

I Tyskland utvikles et økonomisk kaos etter første verdenskrig. Den store depresjonen – «de harde trettiåra» – forsterket av børskrakket i New York i 1929, kaster tyskerne ut i arbeidsledighet, fattigdom og håpløshet.  Adolf Hitler blir valgt av folket i 1933, ytterliggående høyrekrefter overtar, tyskerne går inn i Polen i 1939 og katastrofen den andre verdenskrig er ugjenkallelig.  

Europeernes demokratiprosjekt ligger smadret til jorden. Europa fossblør, men amerikanerne kommer sine europeiske fedre, beste- og oldefedre til unnsetning. Amerikanernes tap av menneskeliv er også formidabelt.  

Deretter opplever Vest-Europa og USA en 70-år lang etterkrigstid i velstand, tilfredshet og forbrødring. President Dwight D. Eisenhower og utenriksminister George C. Marshall i USA bidrar sterkt og sikrer Vest-Europas seier og gjenoppbygging. Uten dem ville vi vært et redningsløst fortapt diktatur i dag. Kommunistene i Sovjet forskanser seg bak jernteppet og Berlin-muren, mens «ytre-høyre»-kreftene er kraftløse etter Mussolinis og Hitlers fiaskoer.

Nye folkeforfører

Dette er det historiske bakteppet, sterkt forenklet, til de siste ti års politiske uroligheter i Vest-Europa og USA. «Ytre-venstre»-kreftene har ikke funnet god grobunn i etterkrigstidens Europa. Men trusselen fra ytre høyre ligger latent og lurer. Det vest-europeiske demokratiets barnekammer ligger i Athen og Roma. Det har slumret gjennom 2000 år. Ufattelig nok er det franskmennenes Paris, hvor demokratibevegelsen gjenoppsto i 1789 ved den franske revolusjonen, som må oppleve at nye «ytre-høyre»-krefter gjenopplives da aktivisten Marine Le Pen uventet drar med seg 34 prosent av den franske befolkningen under presidentvalget i 2017. Det er den samme leksa på nytt: Arbeidsløshet, håpløshet og fremmedfrykt. 

Samtidig stormer Jimmi Åkesson og Sverigedemokratene frem og blir Sveriges tredje største parti med over 20 prosent av stemmene og 62 representanter i Riksdagen. Svenskene har også problemer: Høy innvandring, narkotikabander og likvidasjoner.  

Også Storbritannia gjennomlever en strevsom periode. En ny folkeforfører, Boris Johnson – Donald Trumps gode venn – lover et oppgitt og engstelig folk en ny gullalder utenfor EU-fellesskapet. En gang styrte England The Commonwealth, et rike som lå spunnet rundt jordkloden og der solen aldri gikk ned. Boris ville løfte England opp igjen. Han er også et eksempel på at de rareste mennesker kan oppnå risikofylte maktposisjoner bare den nasjonale frustrasjonen over livsvilkårene er stor nok. Hans endelikt som politiker og statsminister ble dramatisk. 

Men ingen har blitt rammet hardere av «ytre-høyre»-kreftene enn oss nordmenn! Jeg må med gru minne om Anders Behring Breiviks angrep på vårt demokrati 22. juli 2011. Han bombet Regjeringskvartalet i Oslo, hvor åtte mennesker ble drept. Deretter angrep han alene og drepte 69 AUF-ungdommer på sommerleiren deres på Utøya.

I våre dager er dessuten semidemokratene Victor Urban i Ungarn og Recip Tayyip Erdogan i Tyrkia gode eksempler på at Nato, demokratiets høyeste beskytter, huser elementer med tydelige antidemokratiske holdninger.

Trump var ikke ferdig!  

Men den virkelig store trusselen mot de vestlige demokratiske verdiene har vi, temmelig uventet, møtt i det siste amerikanske presidentvalget og den suverene seieren til Donald Trump. Han vant presidentvalget mot Hillary Clinton i 2016. Så tapte han mot Jo Biden i 2020, men ville aldri akseptere det. Tvert imot inspirerte han den republikanske mobben til et opprør og angrep mot Kongressen 6. januar 2021. Flere mennesker ble drept, mens kongress-representanter gjemte seg livredde mellom benkeradene. De fleste av oss som fikk oppleve opprøret live på TV, kan vanskelig begripe at Donald Trump, som overvåket og kanskje ledet kampen utenfor og innenfor kongressbygningen, slapp unna tiltale. En hel verden trodde at Donald Trump var ferdig. 

Men i stedet for rettergang, domfellelse og fengsel opplever han et overveldende votum fra amerikanerne i høstens presidentvalg. Ufattelig. Han har fått et mandat som går rett inn i Trumps enkle hode. Nå tør han faktisk hevde at han kan være diktator hvis han opplever at han må. 

Dette fremkommer i valget av ministre og rådgivere. Elon Musk, verdens rikeste menneske, er en av dem. Han drømmer om å finansiere en amerikansk koloni på planeten Mars innen 2028, samtidig som kunstig intelligens skal erstatte menneskehjernen. Musk skal nå kontrollere og reorganisere det amerikanske statsbyråkratiet og antyder at tre av fire må belage seg på oppsigelse. I de siste dager er han blitt gransket for valgfusk, idet han hver dag tilbød en tilfeldig valgt Trump-tilhenger 1 million dollar hvis vedkommende stemte på Trump. 

Marco Rubio blir ny utenriksminister. Han har stemt mot ytterligere amerikansk støtte til Ukraina. Mens Matt Gaetz blir ny justisminister. Han har vært Trumps forsvarer i skandalerettssakene og riksrettssaken. Han skal ha ansvaret for massedeportasjonene når de ulovlige innvandrerne sendes hjem og skal sørge for benådning for de mest aggressive opprørerne fra 6. januar 2021. Han er under etterforskning for sexmisbruk av mindreårige. Like før nærværende manus sendes til Eidsvoll, kommer det melding fra USA om at han trekker seg; anklagene mot han ble etter hvert for sterke.

Norskættede Pete Hegseth blir visstnok forsvarsminister. Han har bakgrunn som journalist (!) i Fox News, TV-kanalen som forsvarte Trump notorisk og uhemmet under valgkampen. Han etterforskes også, angivelig for voldtekt. Tulci Gabbard blir etterretningssjef. Skjønnhet fra Hawai, lansert som en av flere  kandidater i demokratenes nominasjonsprosess i 2022, tapte og hoppet over til Trump, mot belønning. Hun har forbauset med stadige kjærlighetserklæringer til USAs fiender, f.eks. Syrias tidligere diktator Bashar el-Assad og Russlands Putin. Det sies at russerne jubler for denne utnevnelsen.

Robert Kennedy, også en rømling fra demokratene og sønn av tidligere justisminister Robert Kennedy, blir helseminister, til amerikanernes store forskrekkelse. Han har egne, rare meninger om vaksinering og kalles en «vandrende folkehelseforfører» på humoristisk folkemunne. Han mener faktisk at det er feil å vaksinere mennesker. Det fryktes at barnesykdommer som meslinger, kikhoste, og polio vil blomstre opp igjen viss raringen får det som han vil. Men han støttet Donald Trump og får sin belønning, han også.

Skyggen av en diktator

Man fristes til å minne om den sprøyt-gale romerske keiseren Caligula, som utnevnte hesten sin til medlem av Senatet. Daglig registrerer vi nye utnevnelser av Trump; de fleste av de utvalgte menneskene er temmelig formuende. Representanter fra de brede massene som har satset på en ny vår med sikker jobb og bra lønn med en president som forstår dem, er fraværende i Trumps stjernegalleri. 

Det hevdes at presidenten, med flertall i Kongressen – Senatet og Representantenes hus, har legal anledning til å justere og avlyse eventuelle rettsforfølgelser av sine ministre og andre støttespillere. Aner vi skyggen av en diktator bak dette kaoset? Sannelig, man må minnes William Shakespeares innledningsreplikk til «Hamlet», et av verdens mest berømte skuespill: «There’s something rotten in the kingdom of Denmark.» 

Uansett, Trumps forhold til rettsvesenet i USA er så pass frynsete at et normalt menneske knapt ville våge seg ut på høylys dag hvis vedkommende var blitt belastet med tilsvarende beskyldninger og faktiske domfellelser. Det er en kjent sak at hans forretningsførsel i eiendomsmarkedet i USA er full av skatteunndragelser; som eneste president er han stilt for riksrett – to ganger! Dessuten er han den eneste presidenten i amerikansk historie som er domfelt for en forbrytelse. Pornostjernen Stormy Daniels stevnet han for retten; han ble domfelt på 34 punkter i tiltalen, hvert punkt med en strafferamme på 4 år! Men nå kan han visstnok benåde seg selv. 

Denne karen, vår felles folkevenn Donald, de engstelige og nedbøydes problemløser, tar våre bekymringer på seg. Krigen i Gaza skal stanse så snart han får gitt Netanyahu ordre. Når Donald Trump ruler over den ganske jordklode, må Iran og Russland føye seg og ikke minst Kina. Verdens desidert mest folkerike land går fattigdommen i møte når Amerika, verdens rikeste, starter den bebudede handelskrigen med tollmurer i øst og vest.  

Da vil rikmannshuset Amerika velte seg i velstand, et himmelrike midt mellom Stillehavet og Atlanterhavet, utilgjengelig for fattige Lasarus’er i Europa eller utslitte kulier i Kina. Slike har man verken plass til eller bruk for. Great Amerika, first and last and alone in this world!

Mistro til nesten alt!

I skrivende stund synes Europas skjebnetime å nærme seg uhyggelig fort! Krigen i Ukraina eskalerer, og mange frykter for russisk seier. Trump og republikanerne har allerede forsinket en økning i den lovede amerikanske militære støtten. Hvis russerne tar Ukraina, hvem blir da den neste: Georgia, Romania, Polen, Baltikum, Finland – Norge? Trump hevder at krigen i Ukraina vil stanse innen ett døgn når han og vennen Putin får ordnet opp. Du leste faktisk rett: Den amerikanske presidenten og den russiske despoten Putin er kompiser!  

Amerikanerne, som berget oss sist Europa var i nød, da Italia, Tyskland og Japan hærtok oss, ledes ikke lenger av Roosevelt og Eisenhower, men av en uberegnelig og trolig utilregnelig amerikansk president. Derfor er det betimelig at vi europeere spør oss selv om vårt demokrati og vår kultur nærmer seg sitt soleglad? 

USA i dag er faktisk en tragedie. De gikk inn i andre verdenskrigen i 1941, etter at japanerne angrep deres base i Pearl Harbour på Hawaii 7. desember samme år, og berget verdenssamfunnet. Demokratiet ble gjenopprettet og restaurert; seierherrene og verdenslederne fra Vesten tronet aller øverst.  

Men borte er tilliten og takknemligheten til amerikanerne, garantisten for vår sikkerhet. Borte er beundringen og respekten for det amerikanske frihetsidealet, symbolisert med gudinnen som venter de forkomne ved innløpet til New York harbour. Nå skal de kastes ut i stedet. Borte er tilliten til deres solidariske omsorg for hverandre, og ikke minst omsorgen for deres allierte venner i Europa. Hvorledes i Herrens navn havnet amerikanerne her? 

Dette er det tyngende spørsmål blant  amerikanernes demokratiske venner i Europa. Finner vi en fellesnevner som kan forklare disse demokratiske tilbakeslagene i Europa og USA? Kanskje bør vi lytte til fortellinger fra folk som har truffet representanter fra grasrota, ikke minst i USA. Norsk-amerikaneren Thomas Seltzer har gjort spennende research i arbeider- og middelklassen i sitt andre hjemland, og hans TV-reportasjer fra ulike deler av det amerikanske kontinent er særdeles dagsaktuelle. Det er en historie om arbeidsledighet, fattigdom, håpløshet, utvikling av konspirasjonsteorier, mistro til medisiner, mistro til politikere, mistro til eliten og mistro til fremtiden. De historiske katastrofene da fascistene i Italia og nazistene i Tyskland overtok makten ved demokratiske valg, begrunnes i dag med folks frustrasjon og fortvilelse  over dyrtid og arbeidsløshet. Store grupper opplevde et markert fall i livsvilkårene. Men i stedet for revolusjon satset de på personer som klarte å fremstille seg som frelsere.

Skattefritak for de fattigste?

Vi ser altså en fellesnevner for USA og Vest-Europa, begge kapitalistiske og sosialdemokratiske samfunn, i historien og nåtiden, og med relativt store interne forskjeller i livsvilkår. Vi har pekt på Vest-Europas erfaringer med forførere som ledet samfunnet utfor stupet. Samtidig ser vi eksempler på store statsledere som greide å rydde i tide. President Franklin D. Rooseveldt løftet USA ut av The Great Depression på 1930-tallet, med prosjektet The New Deal. Det samme gjorde Einar Gerhardsen etter siste verdenskrigen i Norge og svenskenes Tage Erlander, som også styrte sitt land i årtiene etter krigen. Alle advarte mot de store forskjellene, de velbeslåtte og de søkkrike kontra store grupper av misfornøyde, fattige mennesker. De sto for en utjevnende politikk, og forhindret indre rivninger i sitt folk.   

Vårt lille land er også truet av rikdom. Vi har mange nordmenn som har oppnådd å tilegne seg en stor og heldig del av denne rikdommen. Samtidig har vi litt for mange som bare kan se på med hjelpeløse blikk.  

Det bør være et offentlig ansvar at disse blir tatt behørig vare på når vi skal forvalte våre himmelhøye pengeverdier, nedsaltet i aksjer og fond. Kanskje er det f.eks. på tide å la de aller nederste, med de laveste inntektene, slippe skatt? Dette kan vi få til med forsiktige bidrag fra rikmannsnorge. Man trenger ikke gråte over bagateller, men heller skjele litt til rause Olav Thon, som nylig forlot oss. 

Måtte vi greie å berge vårt demokratiske fellesskap før aftensolen går ned. Det kan gå lenge før den stiger opp igjen. Kan det være vårt ettertenksomme juleønske i år?