Overtro

Den er snart jul og jeg er ikke særlig motivert til å skrive om fiskeripolitikk og krangler i Norges Fiskarlag. Derfor ble det en litt annerledes artikkel denne gangen – om overtro. Det bør jo passe når nettene er lange og julefreden senker seg over bygd og by. Jeg håper redaktøren og leserne tilgir meg.

Historien forteller oss at fiskerne alltid har vært overtroiske. Svært overtroiske. Jeg har en liten mistanke om at dagens fiskere fortsatt er det. I bind III av bøkene «Folk ved havet» av Bjarne Rabben har han skrevet et eget kapittel med overskriften «Truer og trollskap». 

Det var mange ting man ikke burde gjøre eller si før man dro på havet. Man måtte også passe seg når man var på sjøen, og for all del unngå å nevne ord som f.eks. hest. Jeg kjente en fiskeskipper som rev omslaget av cowboybøker fordi det var bilder av hester. Gris var også galt å nevne. Det ødela nemlig fiskelykken. Rabben skriver om en historie fra 1950-årene. En båt lå i min hjembygd og leverte sild. En mann fra bygda kom om bord og ville selge smågriser. Da skipperen hørte dette snakket om griser, ba han øyeblikkelig mannen om å pelle seg på land; slike forretninger ville han ikke vite av om bord i en fiskebåt. 

I dag er det nok ikke slik som det var, men det finnes også historier fra nyere tid. Tor Frantsen fra Fosnavåg fortalte meg en historie som han ga meg tillatelse til å dele videre. Den handler absolutt om overtro.

Trekkspillet

Faren til Tor, Arthur «Bassar» Frantsen, var fra Fosnavåg. Sammen med Alf Vestre fra Haram var de litt av et radarpar på sildefeltet. Vestre var skipper og Bassar var bas og de fisket veldig godt. De eide først båtene «Neptuges» og «Vestbas» sammen. Da de skilte lag overtok Bassar «Vestbas» og Vestre «Neptuges».

Sølvsilda var i sin tid en norsk utmerkelse til fiskefartøy som hadde størst totalfangst under vintersildfisket. Første Sølvsilda ble utdelt i 1958, den siste i 1971. I 1958 vant Vestre og Bassar Sølvsilda da de var om bord i «Langvin». I tillegg til å være en dyktig bas, var Bassar også svært dyktig på trekkspillet. Ja, mange mente at han var en av landets dyktigste og han hadde alltid med trekkspillet om bord. En dag på feltet lyktes det ikke for Bassar og Vestre. De gjorde bomkast etter bomkast, mens båtene rundt dem lastet opp. Vestre spurte Bassar om han hadde med seg trekkspillet. Bassar måtte svare nei; det var hos en mann i Langevåg utenfor Ålesund, for noen småreparasjoner. Da Alf Vestre fikk vite det, ga han full fart på maskinen og satte kursen mot land. De hentet trekkspillet, og da de kom tilbake på feltet lastet de opp båten. Slikt styrker overtroen. 

Været

Går vi lenger tilbake i tid, var det nesten ikke måte på hvor mange ting man måtte passe seg for. I forberedelsen til sjøferd var det å «se på været» naturlig og hadde ingenting med overtro å gjøre. Det var visse værtegn man hadde lært å ta på alvor. Selv om ikke alle værtegn slo til, hadde de likevel mer eller mindre med erfaring å gjøre.

Dråpene i skyene fortalte sitt. Dersom bleika – det øverste tynne skylaget – trakk inn og sørover varslet det ustabilt vær. Gikk det ut og nordover, lovet det godt vær. Så man snøfokk på fjellene var det storm i vente, selv om det var aldri så stille på sjøen hjemme. Et annet tegn var å lytte til fuglelyder, f.eks. om kråka skrek én eller flere ganger. Det var noe man hadde lært å tro på. Satte kråka seg på akterstavnen var det tegn på fiskelykke den dagen. Berguglen (hubroen) var både en uværsfugl og en ulykkesfugl. Det hendte at slike tegn slo til, og det styrket overtroen.

Katten og presten

Rabben forteller at til og med katter kunne være et problem når man skulle på havet. En mann fra Sande i Møre og Romsdal hadde gjort klar lina og skulle dra ut. Om katten hadde lagt seg på lina eller plassert seg på annet uheldig vis, er usikkert. Mannen kunne i alle fall ikke dra mens katten lå som den gjorde. Ut på dagen våknet katten og reiste seg. «Jau, nå er tida di komen, go’kar!», sa mannen. Men da var det for sent å dra på sjøen den dagen.

Møtte man presten når man var på vei til sjøen eller på vei ut fra land, kunne man like godt snu hjem igjen. En gang – trolig rundt 1890 – da Ulstein-skøyta «Fix» skulle på havet, kom presten roende mot dem. Det ble ingen sjøferd. De fikk snøkave og uvær og måtte søke ly ved Vattøya. Der la de seg til og ble liggende til været roet seg.

Kvinner

Like ille var det å møte kvinner når man skulle til sjøs. Hvis en kvinne steg over nota som var klargjort for bruk, måtte man gjøre forskjellige tiltak med den for at den skulle bli brukbar igjen. 

En los i Kvalsvika likte heller ikke å møte kvinner når han skulle ut med losbåten. Det varslet uhell. En dag han skulle ut, møtte han en kvinne. Det gikk likevel bra med losing den dagen. Ikke bare det – i tiden etter fikk han båt etter båt å lose, og alt gikk fint. Fra den tid var han kurert for sin overtro.  

Det var nok også noen som ikke brydde seg om slike overtroer. Om en mann på Runde fortelles det at han lot kona bære skipskista når han dro til sjøs, og han «ga henne munnen» (kyssa henne) før han gikk i båten. I Nord-Norge snakker man om haill, det betyr mer enn å kysse. Haill er et nordnorsk begrep for god fiskelykke som skal komme av nylig å ha «hatt seg». På Sunnmøre snakker vi om å «gjere seg sjøklar»; det er det samme som haill. Jeg mistenker at den strengt religiøse Bjarne Rabben ikke ville utdype dette.

Ryggsekk

Lenge var det uaktuelt å dra til havs på en fredag; man ventet til klokka hadde passert midnatt før man dro. Slikt bryr man seg ikke om i dag. Å komme om bord med ryggsekk var heller ikke bra. En ung trønder som var med oss på en tur, hadde med seg ryggsekk. Da vi kom på feltet, opplevde vi svart hav dag etter dag. Til slutt visste vi ikke annet råd enn å kaste ryggsekken på havet. Vi hentet den mens trønderen sov, og slengte den over rekka. Den ligger et sted mellom Færøyene og Shetland. Og tro meg, fisket ble betydelig bedre.

Fisk skulle man også være forsiktig med å nevne ved sitt rette navn, særlig kveite. «Kaller du meg kveite, skal du etter meg leite, men kaller du meg spjeld, skal jeg pryde ditt bord i kveld.» Nå er det ikke bare i fiskermiljøer overtroen har stått sterkt. Også i teatermiljøer finnes det overtro. Rolv Wesenlund måtte alltid ha på seg røde sokker når det var premiere. 

Alf Vestre følte nok at ikke alt var helt på plass da Bassar hadde lagt igjen trekkspillet. Det var egentlig ren psykologi. Da trekkspillet var på plass, pustet de lettet ut og kunne konsentrere seg om å fange silda. Samlet sett kan overtro ses på som en kombinasjon av gamle tradisjoner, menneskelig psykologi og et behov for å håndtere det ukjente. 

Julefisken

I kilder fra midten av 1800-tallet finner vi et spesielt fokus på fersk fisk og melk i julefeiringen. Husmoren måtte spøkefullt «bøte» med en natt i fjøset hvis hun ikke skaffet fersk melk, mens husfaren risikerte å måtte sitte i naustet om han kom tomhendt hjem uten fersk fisk. Juletorsken, særlig populær på Sørlandet og Sør-Vestlandet, ble trukket fersk på julaften og servert med lever og rogn som et symbol på ressurser og velstand.  

Selv om julemiddagen har fått nye former og retter, bærer mange fortsatt med seg minnene om de gamle tradisjonene, enten gjennom smaken av juletorsk, duften av fersk melk eller historiene om husmødre og husfedre som tok juleforberedelsene på blodig alvor – med et glimt i øyet. På den måten er julefisken ikke bare en rett, men også en påminnelse om hvordan mat knytter oss til fortiden, og hvordan fellesskap og glede har vært hjertet i julefeiringen gjennom generasjoner. 

God jul!