Ikke bare fiskeoppdrett

DE TI FØRSTE ÅRENE HOLDT Norsk Fiskerinæring til i Oslo. I 1971 flyttet vi redaksjonen til Eidsvoll Verk, og der har vi holdt til siden. Mange synes det er spesielt — og litt artig — at et fiskeritidsskrift har hus i gjeddesivet på Eidsvoll og med kornåkrer på alle kanter. Det er langt til sjø og måkeskrik, for å si det slik. Men det har også sine fordeler. Lokalisert på Eidsvoll kan vi verken puttes i båsen «fra Nord-Norge eller «fra Vestlandet». Det er åpenbart en fordel i en næring der nord og sør ofte står steilt imot hverandre. Dessuten har vi Storting, departementer, Statistisk Sentralbyrå og en rekke andre viktige offentlige institusjoner i relativt nær avstand. Sjømat Norge har også sitt hovedkontor i Oslo. 

Og så er det én viktig fordel til. Lokalisert på Eidsvoll har vi ganske god kjennskap til hva folk på det sentrale Østlandet mener og tror om norsk sjømatnæring. Ikke at det alltid er så viktig, men i noen situasjoner er det greit å vite hva «folk flest», i alle fall folk flest i den mest urbane delen av vårt langstrakte land, mener og tenker om sjømatnæringen.

Det er, for å si det forsiktig, ganske mye. Ganske mye rart, ganske mye feil og ganske mye veldig unyansert. Det gjelder alle deler av næringen, men de siste 15-20 årene først og fremst norsk fiskeoppdrett. Spør vi folk på gata i Eidsvoll vil de trekke frem særlig fem forhold: Norske fiskeoppdrettere tjener grassat mye penger, de bidrar til å ødelegge miljøet langs kysten, de må ta det meste av ansvaret for at villaksen blir borte, oppdrettslaksen i merdene lider og den er farlig å spise. Og som om ikke alt dette er nok; oppdretterne sniker deg unna å betale for bruken av kysten og norske fjorder. Oppdretts-mafiaen bruker hvert år millioner av kroner for å slippe å betale skatt.

DENNE KRITIKKEN ER I OG FOR SEG ikke ny. Den er unyansert og kan for oppdretterne føles svært urettferdig, men virker nesten umulig å gjøre noe med. En av årsakene er at svært mange journalister og riksdekkende media med base i Oslo har et negativt syn på fiskeoppdrett. Det meste av den kritikken og de synspunktene vi kan møte blant folk på Eidsvoll, finner vi igjen i riksmedias dekning av norsk lakseoppdrett.

Nylig hadde Hanne Skartveit i VG, tidligere politisk redaktør i avisen — nå bare redaktør, en utblåsning mot norsk fiskeoppdrett og det som etter hvert har fått navnet «lakselobbyen». Hun konstaterte at partiene som støtter de store laksegigantene med MOWI, SalMar og Lerøy Seafood Group i spissen, har fått millioner i støtte fra laksenæringen, blant annet for å avvikle Prisrådet for havbruk, eller det som i dagligtale kalles Normprisrådet. Ifølge Skartveit betyr fjerningen av Prisrådet helt enkelt at de store i laksenæringen langt på vei kan bestemme selv hvor mye skatt de skal betale. Takket være lakselobbyen vant oppdretterne stort i kampen mot grunnrenteskatten på laks. Og ikke bare det; når næringen klarer å trikse seg unna på denne måten, går regningen til fellesskapet, skriver Skartveit.

La oss starte med å konstatere at Stortinget i 2023 innførte en grunnrenteskatt på oppdrett av laks og ørret på 25 prosent. Næringen klarte altså på ingen måte å «trikse» seg unna.

Og hvilken regning er det Skartveit snakker om? Om oppdretterne betaler 25 og ikke 40 prosent i grunnrenteskatt oppstår det ingen regning til fellesskapet. Det betyr bare at noe mer av verdiskapingen i havbruksnæringen forblir igjen langs kysten, og at noe mindre forsvinner inn til staten. I verste fall betyr det at oppdretterne kan bruke mer penger på champagne, dyre biler og et luksusliv i sus og dus, hvilket er pålagt skatter og avgifter herfra til månen. Da forsvinner det meste av pengene uansett inn til staten.

Eller de kan gå til å videreutvikle næringsliv og infrastruktur i små og store lokalsamfunn langs hele kysten, skape flere arbeidsplasser, støtte opp om kultur, idrett og foreningsliv og sørge for «lys i husan» på steder folk flest på Østlandet aldri har hørt om, og langt mindre besøkt.

Skartveit argumenterer som om tapte skatteinntekter er penger som «blir borte». Det er det ikke! Tapte skatteinntekter er penger næringsliv og «folk flest» kan beholde og bruke som de selv vil, ofte på en måte som gir enda mer skattepenger til staten.

TILLITEN TIL SELVE skattesystemet hviler på at «folk flest» opplever at alle som kan, bidrar. Og ikke minst, at de som tjener aller mest, også betaler sin del av regningen, skriver Skartveit. Det er så sant som det er sagt. Derfor har vi et progressivt skattesystem i Norge. Jo mer man tjener, jo større andel av inntekten må man betale i skatt. I verste — eventuelt beste fall alt ettersom hvordan man ser det, må man i dag betale over 50 prosent i skatt av den siste krona men tjener. Men dette gjelder bare for personer. Bedriftsbeskatningen i Norge er flat — ikke progressiv. Skattesatsen er 22 prosent og den samme uansett hvor mye — eller lite — bedriften tjener.

Man kan gjerne diskutere om også bedriftsbeskatningen bør være progressiv. Det har man gjort ved ulike anledninger, og enn så lenge har Stortinget alltid endt på at den ikke bør være det. Da må det også gjelde for de som driver fiskeoppdrett.

De store aktørene i oppdrettsnæringen — sikkert de små også, er motstandere av grunnrenteskatten fordi de ikke uten videre vil akseptere at de bruker felles naturressurser gratis. Dessuten bør loven være lik for alle; om fiskerne slipper grunnrenteskatt er det ingen grunn til at oppdretterne skal betale. Men oppdretterne har hele tiden vært klar på at de gjerne kan betale mer i skatt. Men da bør det i utgangspunktet gjelde alle næringer som tjener mye — ikke bare fiskeoppdrett.