Ingen vei tilbake.

«La meg være helt tydelig. Et løft må til, en reell forandring. Det er ikke et alternativ å fortsette som i dag. Norsk havbruk har nådd toppen av sitt potensial og bikket over i en situasjon der den ikke lenger kan sies å være bærekraftig.»

Ordene er ikke mine. De tilhører fiskeri- og havminister Marianne Sivertsen Næss og kom under et av vårens innspillsmøter om reguleringen av norsk havbruk. Les dem gjerne en gang til. Vi har nemlig hørt mange store ord fra fiskeriministre de siste ti årene. Men aldri disse. Og aldri så tydelig. Fargeleggingen av kysten 19. juni etterlot heller ingen tvil om at hun mente det hun sa. Nedtrekket i produksjonsområde 3 og stillstanden i produksjonsområde 9 var politiske valg, som flere i næringen har påpekt. Det er vanskelig å ikke tolke det som en demonstrasjon. Det er tid for ord til handling. Og akkurat det var på tide.

Presset på næringen kommer nemlig ikke til å bli mindre. Det spiller nesten ingen rolle om man mener påvirkningen er større eller mindre enn det som kommer fram i overskriftene eller i lange utredninger. Samfunnet aksepterer ikke miljøpåvirkning på samme måte som tidligere. Derfor holder det ikke lenger å argumentere for at påvirkningen er håndterbar eller bærekraftig nok. 

Om oppdrett fører til ti eller tretti prosent dødelighet på villaksen, om andelen dødfisk er fem eller femten prosent eller om utslippene tilsvarer avføringen fra syv eller sytten millioner mennesker. For mange vil det alltid være én prosent for mye. Det som betyr noe, er hva næringen gjør for at den negative påvirkningen skal bli mindre – mye mindre – enn den er i dag. 

Det interessante er – uansett hvilken «leir» man tilhører, at stadig flere synes å være enige om akkurat det. Også næringen og Stortinget. Status quo er ikke et alternativ. Derfor bruker vi energi på å diskutere og utrede virkemidlene for å få til endring. Lusekvoter. Tapsavgifter. MTB. Modeller. Faktisk påvirkning. 

Kanskje er det en omvei. Vårens innspillsrunder – og fargeleggingen – har mer enn noe fortalt oss at behovet for omstillingen er på overtid. Vi må komme i gang.

REGJERINGENS MÅL ER IKKE bare mindre miljøpåvirkning. Regjeringens mål er mindre miljøpåvirkning og fortsatt vekst. Vi trenger eksportinntektene fra havbruk, arbeidsplassene og skatteinntektene. Leverandørindustrien trenger investeringene. Et reguleringssystem som reduserer påvirkningene, men samtidig svekker investeringsviljen og vekstevnen, løser følgelig bare halve oppgaven. Hvordan sikrer vi begge deler? 

Om de siste årene har lært oss noe, er det at næringen evner å omstille seg når retningen er tydelig og insentivene sterke nok. Se bare på utviklingen i områder med rødt lys. Produksjonen har ikke gått ned eller forsvunnet. Tvert imot har investeringer i større smolt, kortere sjøfase, nedsenkbare løsninger og annen teknologi gjort det mulig å opprettholde produksjonen under langt strengere rammevilkår enn tidligere. Om vi tar med alt som har kommet ut av utviklingstillatelsene, åpningen for matfisk på land og unntaksvekst, har det vært en liten revolusjon. Det viser at kapital og innovasjon følger insentivene, og at omstillingen kan komme ved å bygge videre på det vi allerede har. Men regelverket må i større grad belønne dem som tar kostnadene og som kan dokumentere reelle forbedringer. 

Innspillsrundene har gitt ministeren en stor verktøykasse. Mer kapasitet kan kobles til miljøresultater, rullerende MTB kan gi mer miljøtilpasset produksjon, ny og bedre lokalitetsstruktur kan gjøre det mulig å produsere mer der risikoen er lavest – mindre der risikoen er høy, samproduksjon og teknologier som reduserer påvirkningen bør få et tydelig vekstspor. Enda mer nedtrekk og nye avgifter vil motsatt gjøre veien til målet langt vanskeligere. Og å fjerne MTB-systemet for å satse på lusekvoter fremstår som risikosport. 

I stedet bør vi bruke og videreutvikle systemene vi allerede har. Lokalitetenes bæreevne, MTB-regimet med mulighet for vekst og produksjonsavgift kan være aktive medspillere. Produksjonsavgiften og auksjon av MTB ble innført for å sikre vertskommunene og staten en del av verdiskapingen. De kan brukes i langt større grad til å drive frem den utviklingen samfunnet etterspør. Dersom et selskap investerer i teknologi som samler opp slam, reduserer utslipp, forbedrer fiskevelferden eller på andre måter dokumenterer lavere miljøpåvirkning, hvorfor ikke redusere produksjonsavgiften, gjøre mer MTB tilgjengelig eller gi andre konkrete fordeler? Ved å være tydelige på og vekte ulike tiltak som når miljømålene man higer etter, kan man også belønne individuelt. For å nå målsettingene kan ikke myndighetene være så redde for å «gi bort verdier». Det er en forutsetning for å lykkes. Man gir for å få mer igjen. 

Det er vanskelig å se hvordan samfunnet taper på en slik modell. Kommunene og staten beholder inntektene. Næringen får konkrete insentiv til å investere. Miljøforbedringene kommer raskere, og teknologileverandørene får et marked som gjør det mulig å utvikle løsningene videre. Kjernen er enkel: Skal omstillingen lykkes, må det bli mer lønnsomt å løse problemene enn å leve med dem. Det viktigste grepet handler om vekst. Ikke vekst som mål i seg selv, men vekst som virkemiddel. Vi bør heie frem ledestjernene slik vi heier og ror for fotballandslaget i VM! Fortsetter vi i dagens spor vil overskuddene, arbeidsplassene og skatteinntektene utarmes og i verste fall forsvinne. 

Vi har tidligere snakket om paradigmeskifte, skjebneår, veiskille og å gå fra ord til handling. Når vi tirsdag 10. november arrangerer konferansen Seafood Talks for syvende gang vil fortsatt næringsutvikling og nye teknologier stå i sentrum, men da med en enda tydeligere erkjennelse enn tidligere: det er ingen vei tilbake. 

 «Fortsetter vi som i dag blinker det snart gule lys langs hele kysten. Da når vi ikke målene vi har satt oss. Det vil gå ut over miljøet og det vil gå ut over næringen. Vi må derfor tenke nytt, og vi må tenke langt fram», sa Fiskeri- og havministeren. Neste gang bør hun legge til: «Og vi handler nå».