Av: Jonny Berfjord, adm. direktør i Norges Sildesalgslag
Når Sildelaget gjennomførte sitt årsmøte i Bodø 20. og 21. mai i år, videreførte vi en 99 år lang tradisjon. I en utvidet debatt, der deltakerne først holdt innlegg, hørte vi fra de pelagiske fiskerne, de pelagiske kjøperne og selvsagt fra Sildelaget.
I forkant hadde vi også hørt fra politisk ledelse, og senere i årsmøtet fikk vi innspill fra forskerne ved Havforskningsinstituttet. Alt dette henger sammen.
Vårt mål med debatten og de sentrale debattdeltakerne vi hadde invitert, var å få frem perspektivene i hele den pelagiske verdikjeden. Det mener jeg vi lyktes godt med. Vi må ha flere slike debatter, diskusjoner og meningsutvekslinger fra alle parter, og vi må få med hele bredden av dem som er involvert i næringen. Denne gangen traff vi godt, både i selve debatten og i innleggene og kommentarene fra salen, der også kjøperne nå er invitert til å delta på årsmøtene våre. Gjennom slik dialog, der alle aktørene deltar, kan vi skape en verdikjede som har potensial til nettopp det som står i fiskesalgslagslova: Størst mulig samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Sildelaget har følgelig en ambisjon om å finne løsninger som gagner alle i hele verdikjeden.
Det gleder meg at vi etter hvert evner å ha mange slike møteplasser der vi kan diskutere åpent i stedet for å sitte i hver våre organisasjoner og omtale hverandre uten tillit. Fokuset på hele verdikjeden er trolig noe helt annet enn det som var situasjonen da fiskerne organiserte seg i salgslag på 1920-tallet. Samtidig er dette en naturlig utvikling gjennom 99 år med salgslagstradisjon. Det er en modernisering av tanken som startet med å regulere førstehåndsmarkedet. Den gang var markedet uregulert, og fiskerne mente de trengte en bedre forhandlingsposisjon for å sikre seg en rettferdig og anstendig pris for fisken.
Gullrekke av flotte navn
Figuren over viser utviklingen fra det første sildesalgslaget og frem til 1989, da Feitsildfiskernes Salgslag, Norges Makrellag og Noregs Sildesalgslag ble lagt ned. Alt salgs- og omsetningsansvar for pelagisk fisk ble overført til det nye Norges Sildesalgslag.
Og kjenn på denne gullrekken av flotte navn som har ledet frem til der vi er i dag. Storsildlaget nord for Stad, Stor- og vårsildlaget sør for Stad, Islandssildfiskernes Forening, Notfiskarsamskipnaden, Noregs Sildesalgslag, Brislingfiskernes Landslag, Sild- og brislingfiskernes salgslag, Norges Makrellag, Feitsildfiskernes Salgslag og Notfiskarsamskipnadens salgslag.
Man kan nesten kjenne lysten til å ha hørt alle diskusjonene som har funnet sted i disse viktige organisasjonene, fra landsdel til landsdel. Det har vært mange harde forhandlinger, først for å få legitimitet og aksept fra kjøperne, deretter det samme fra myndighetene, og så i arbeidet med å strukturere alle salgslagene ned til ett stort lag.
Det kan ikke ha vært enkelt, men de lærte av hverandre. Målet var å trampe i takt og stå sammen, men man må huske at fiskerne er egenrådige, modige og uredde. Mange vil nok humoristisk kalle det næringens yrkesskade. Det fantes selvfølgelig også nessekonger blant kjøperne, slik det også var sterke høvdinger i fiskermiljøene. Jeg har vært i denne næringen i mange år i ulike roller, og nå de siste tre årene i Sildelaget. Når jeg tenker på historien vi har vært gjennom, viser den i mine øyne en utvikling som har gagnet alle. Den har kanskje ikke gagnet alle til samme tid, men samlet sett har vi tatt mange sjumilssteg opp gjennom årene. Her er noen viktige stikkord:
Opprinnelse og formål (1920-/30-tallet):
- Etablert for å styrke fiskernes forhandlingsposisjon i et uregulert marked.
- Hovedmål å sikre fiskerne en rett-ferdig og anstendig pris for fangsten.
- Motvirke prispress og uforutsigbarhet fra kjøpersiden.
Kollektiv organisering:
- Innføring av felles salgsordninger og pliktig omsetning gjennom laget.
- Bygge solidaritet og likere vilkår -mellom fiskere.
- Transparent prisdannelse basert på marked og volum.
Profesjonalisering og regulering:
- Gradvis utvikling av strukturert -førstehåndsomsetning.
- Tett samspill med myndigheter og regelverk, blant annet fiskesalslagslova.
- Økt fokus på kontroll, dokumentasjon og etterrettelighet.
Markedstilpasning og effektivitet:
- Tilpasning til endringer i flåtestruktur og fangstmønster.
- Digitalisering og mer effektive -omsetningssystemer.
- Bedre logistikk og planlegging av leveranser.
Balanse mellom flåte og industri:
- Sikre at alle flåtegrupper får tilgang til markedet.
- Bidra til jevn råstofftilgang for hele landindustrien.
- Unngå geografiske og strukturelle skjevheter i omsetningen.
Organisere førstehåndsomsetningen på vegne av fellesskapet:
- Ivareta både fiskernes og -industriens behov innenfor bære-kraftige rammer.
- Sikre effektiv, rettferdig og tran-sparent ressursfordeling.
Kjernen i tradisjonen over 99 år:
- Fra prisbeskyttelse for den enkelte fisker til helhetlig markedsorgani-sering for en samlet næring.
- Bygge på tillit til for verdikjeden.
- Dynamisk og endringsvillig
Når jeg her snakker om den flotte utviklingen til Sildelaget, er det viktig å være klar over at hele næringen også har gått gjennom store forandringer siden salgslagene ble opprettet. Næringen er knapt til å kjenne igjen, verken på sjø eller land. I praksis betyr det at vi har gått fra en primærnæring som ofte levde fra hånd til munn, via en sterkt subsidiert næring på 1970- og 1980-tallet, til en subsidiefri eksportnæring der vi i Norge ligger i front både på sjø og land.
Det er bra å ha med seg historien når man skal se fremover mot de neste 100 årene. Men man får aldri med seg alle detaljene og alle menneskene som i liten eller stor grad har bidratt til utviklingen. Slik må det være. Det viktigste historien har lært oss, er at det ikke er gunstig over tid å ri på gamle kjepphester.
Men det store spørsmålet for Sildelaget, og næringen er hva nå? Hvordan skal Sildelaget fortsatt være relevant fremover?
Dette er spørsmål som jeg mener vi i salgslagssystemet må stille oss hver dag, dersom vi fortsatt skal være nyttige og relevante for fiskere, kjøpere og myndigheter. I Sildelaget gjorde vi nettopp det like før jul da vi sendte spørsmål til fiskerne og kjøperne om hva de syntes om tjenestene våre, og hvordan disse kunne forbedres.
Som nevnt tidligere har jeg arbeidet med fiskeripolitikk i ulike verv i denne flotte næringen i over 20 år. I løpet av disse årene kan jeg ikke huske at det i de politiske miljøene har vært større enighet om salgslagssystemet enn vi har i dag. Samtidig ønsker de samme politikerne å veilede salgslagssystemet inn i fremtiden på en måte som gjør at vi er tilpasset fremtidens utfordringer.
Stortinget har anmodet oss om å ta inn eksterne i styret, noe årsmøtet klokelig har fulgt opp. Det er innført årlige forvaltningsmøter med departementet, og salgslagene får et årlig forventningsbrev. I disse forventningsbrevene får lagene føringer, og de er gjerne av politisk karakter.
Der sier departementet at fiskesalgslagene fortløpende skal evaluere sine gjeldende salgs- og omsetningsvilkår for å sikre en velfungerende markedsplass som ivaretar hensynet til hele verdikjeden og lovens formål. Departementet bruker ordet «fortløpende». Det forteller oss at måten vi organiserer markedsplassen på forventes å utvikle seg hele tiden. Næringen er dynamisk, og det må vi også være. Videre sier departementet at de forventer at fiskesalgslagene legger til rette for reelle auksjoner som bidrar til samfunnsøkonomisk lønnsom forvaltning av viltlevende marine ressurser.
Departementet påpeker også at fiskesalgslagene forvalter en fellesskapsressurs, og at det derfor er naturlig at fellesskapet har innsyn i fiskesalgslagenes utøvelse av denne forvaltningsmyndigheten. Samtidig er det deler av fiskesalgslagenes virksomhet som er forretnings- eller foreningsvirksomhet, og hvor det ikke er like naturlig at offentligheten skal ha rett til innsyn. Dette fikk Sildelaget smertelig erfare i den såkalte ”prisinformasjonsdommen”. Det er derfor viktig at fiskesalgslagene har et bevisst forhold til dette, og at det finnes systemer som sikrer offentligheten innsyn i fiskesalgslagenes forvaltningsarbeid.
Oppsummert er utfordringen for Sildelaget inn i sitt hundrede år å følge den øvrige samfunnsutviklingen og tenke hele verdikjeden. Vi må både utfordre oss selv på nye ideer og løsninger, være åpne for innspill og ikke være redde for å ta i bruk nye løsninger. Vi må være dynamiske og endre oss når næringen krever det. Gjør vi det, kan vi trolig leve godt også inn i de neste hundre årene, som det heter i eventyrene.