Meningspanelet svarer

Meningspanelet består av seks representanter fra sjømatnæringen – to fra fiskeri, to fra havbruk og to fra sjømatindustrien. Hver måned svarer de på tre aktuelle spørsmål.

Om Meningspanelet

Carl Aamodt (f.1989) fra Søgne ved Kristiansand er utdannet fiskeskipper, er arbeidende styreleder og medeier i flere fiskeriselskaper, herunder den pelagiske tråleren «Sille Marie». Aamodt leder Fiskebåt Sør og er styremedlem i Fiskebåt og Fiskehav SA.

Ida Holmøy (f.1992) fra Sortland, jobber som konsernutvikler i Holmøy. Konsernet er et lokalt eid sjømatselskap med aktiviteter innen fiskeri, havbruk, foredling og salg. Hun sitter i styret i Sjømat Norge, er utdannet innenfor Eksportmarkedsføring og har studert ved Nord Universitet og University of Winchester.

Michael Niesar (f.1970) er daglig leder i Sulefisk AS i Solund. Han har vært fiskenerd siden fødselen og er utdannet biologilaborant og M.Sc.Fisheries Science & Aquaculture. Han har tidligere jobbet som driftstekniker og driftsleder i Sulefisk og som biologisk driftsleder i Marine Harvest.

Sisilie Skagen Frantzen (f.1993) er stasjonert i Stamsund, og har sitt opphav fra Andenes. Hun driver garnfiske med sjarken «Braken» i selskapet Skagen Fisk ANS, er alenefisker og studerer til dekks­offiser på deltid. Hun er styremedlem i Nord Fiskarlag, Vestvågøy Fiskarlag og medlem i fjordfiskenemnda.

Fredrik Greger (f.1993) er daglig leder og fjerde generasjon i John Greger AS på Røst ytterst i Lofoten. Han er utdannet elektriker med erfaring som bas og har tatt gründerskole i Salten og «Lederprogrammet» i regi av Execu.

Knut Helge Vestre (f.1973) er adm. direktør og medeier i reke­selskapet Coldwater Prawns of Norway i Ålesund. Han er medlem av Bransje­gruppe industri og handel samt i Sektorgruppe skalldyr i Sjømat Norge og styremedlem i Norges sjømatråd. Han er utdannet bedriftsøkonom ved BI i Ålesund.

Spørsmål 1: I hvilken grad føler du at vi nå er inne i en krisetid for norsk sjømatnæring?

Sisilie Sagen: Jeg mener at deler av norsk sjømatnæring står i en krevende tid, men vil ikke beskrive situasjonen som en krise for hele næringen. Det er fortsatt etterspørsel i verdensmarkedet, og vi fortsetter å skape store verdier langs kysten. Samtidig ser vi utfordringer knyttet til ressursgrunnlaget, uttak, kostnadsnivå, rekruttering, miljøspørsmål og tillit, men vi trenger ikke å erklære en krise av den grunn — enda.

Carl Aamodt: Om vi ser bort i fra forvaltningskrisen i Fiskeridirektoratet, syntes jeg ikke ordet «krise» er en passende betegnelse. Vi er inne i en periode med lave kvoteråd på flere sentrale bestander. Det utfordrer verdiskapningen og lønnsomheten i en rekke fartøygrupper. Så et lite tillegg: Fraværet av nødvendige driftsordninger — tross dette bakteppet — gjør at overkapasiteten settes inn i fiskerier på uregulerte bestander og øker presset på arter som vi har lite kunnskap om, f.eks. lange, brosme og kveite osv. Det er svært uheldig!

Knut Helge Vestre: Jeg vil ikke si at det er krise, men en betydelig utfordring, en utfordring som land og hav må stå sammen om. Der fokuset må være de langsiktige verdiene — ikke kortsiktig gevinst. Det er svært krevende for mange bedrifter, og jeg er redd for at det vil bli verre før det blir bedre. Dette skaper også muligheter, men verdier skapes og tas vare på med de lange brillene på.

Fredrik Greger: For deler av sjømatnæringen vil jeg absolutt si at vi er inne i en krisetid. Særlig hvitfiskindustrien som opplever en kombinasjon av lave kvoter, høye råstoffpriser, økte kostnader og stor politisk usikkerhet. Mange kjemper for lønnsomhet og aktivitet. Samtidig er det viktig å skille mellom de ulike delene av næringen. Enkelte segmenter leverer fortsatt svært gode resultater. Derfor er dette først og fremst en krise for deler av næringen, ikke for sjømatnæringen som helhet.

Ida Holmøy: Vi står ikke i en krise i tradisjonell forstand, men næringen er inne i en mer krevende og urolig fase enn på lenge. På den ene siden leverer norsk sjømat rekordhøye eksportverdier og møter sterk global etterspørsel. På den andre siden opplever mange et betydelig press fra økte kostnader, lavere kvoter og større politisk usikkerhet. Effekten av strukturering og omstilling i den del av næringen som har gjennomført dette, gir nå effekter. Jeg vil derfor beskrive situasjonen som en omstillingsfase snarere enn en krise; der lønnsomhet, investeringsvilje og rammevilkår er mer utfordret, samtidig som grunnlaget for videre vekst fortsatt er der.

Michael Niesar: Sterkere kronekurs, lavere kvoter og økte kostnader — særlig dyrere drivstoff og fraktkostnader, skaper utfordringer i lønnsomheten for norsk sjømatnæring. Uforutsigbar politisk styring, nedtrekk i MTB-en i røde produksjonsområder og formueskatt svekker investeringsevnen og fører til konsolidering i næringen. Vi ser allerede negative ringvirkninger både i næringen og lokalsamfunnene vi er en del av. Klimaendringer inkludert en sterk El Nino som fryktet, kan få store konsekvenser ved å stresse marine økosystem. Varmere vann kan føre til endringer i fiskebestander, fiskesykdommer og masseoppblomstring av alger og maneter. Det blir også indirekte negativt mht laksefôret og tilgangen på fiskeolje og fiskemel.

På den andre siden er markedet bra. Det ser ut som om det er god betalingsvilje for hvitfisk og eksporten har gått bra. Etterspørselen etter laks har holdt seg sterk internasjonalt, og prisen er stabil når vi ser bort fra valutautfordringene. Verdensbildet er preget av nok KRISER i dag. Derfor bør både næringen og media bruke dette begrepet med omhu. I norsk sjømatnæring er det ikke krisetid.

Spørsmål 2: Om ikke lenge åpner Nor-Fishing 2026. Hvilket forhold har du til de årlige fiskerimessene i Trondheim?

Sisilie Sagen: Jeg har bare vært der én gang. Siden messene sammenfaller med skolestart, har ungene naturligvis blitt prioritert. Jeg skal derimot tilbake i år, og ser frem til å møte kollegaer, bygge nettverk og finne ut hva som har skjedd av utvikling siden sist. Det er en veldig viktig og god arena.

Carl Aamodt: Det er en flott begivenhet som jeg har hatt gleden av å delta på enkelte år, selv om jeg neppe kan sies å ha vært noen messeplager!

Knut Helge Vestre: Det er en positiv messe, der man treffer de fleste utstyrsleverandørene. I år — som mange tidligere år — ser jeg frem til å være noen dager i Trondheim å treffe mange kjekke, flinke folk.

Fredrik Greger:  Nor-Fishing er først og fremst fiskernes messe, og sannsynligvis den viktigste møteplassen for fiskeflåten i Norge. Når så mange fiskere, leverandører og beslutningstakere samles, blir det en viktig arena for relasjonsbygging og informasjonsutveksling. For landindustrien er jeg mindre sikker på om avkastningen står i forhold til kostnadene ved å delta, men det er vanskelig å ignorere en møteplass der så store deler av næringen er samlet.

Ida Holmøy: Jeg opplever Nor-Fishing som en av de viktigste møteplassene vi har i næringen. Messen favner hele bredden, og gir en god arena for faglig oppdatering og relasjonsbygging. 

Samtidig merker vi at kostnadsnivået for deltakelse har økt betydelig, spesielt knyttet til reise, opphold og hotellpriser. Det er uheldig, fordi det kan gjøre terskelen høyere for å delta. Derfor er jeg spent på oppslutningen i år. Sjømatnæringen har etter hvert fått mange møteplasser gjennom året, og konkurransen om oppmerksomhet og deltakelse er blitt tøffere.

Michael Niesar: Det ville være artig med et besøk, men tiden strekker dessverre ikke til. Jeg har aldri vært på fiskerimessene i Trondheim.

Spørsmål 3: Bør det komme et krav om at norske oppdrettsanlegg skal samle opp alle utslipp av slam og næringssalter?

Sisilie Sagen: Det bør i alle fall være et mål å redusere og samle opp mest mulig av utslippene. Jeg mener prinsippet bør være at alle næringer som påvirker økosystemer og miljø, må tar ansvar for konsekvensene av egen virksomhet.

Carl Aamodt: Jeg er tilhenger av å arbeide oss frem mot reduserte utslipp, og kanskje med nullutslipp som en fremtidig målsetning. Samtidig må belastningen tilpasses det som er teknologisk mulig for næringsaktørene å forholde seg til, og vi må erkjenne at all proteinproduksjon vil kreve sitt avtrykk. Hvordan foregår f.eks. storskalaproduksjonen av kylling og svin hos de store produsentene på kontinentet? Eller lakseproduksjonen hos våre konkurrenter? Er dette utslippsfrie proteiner? Om nei, er det da realistisk at vi i Norge kan være konkurransedyktige over tid om det stilles langt strengere krav til våre oppdrettere enn det våre konkurrenter møter hos sine myndigheter?

Knut Helge Vestre: Det er lett å svare på: Nei!

Fredrik Greger: På sikt må oppdrettsnæringen bli flinkere til å utnytte ressursene i slam og næringssalter, men et krav om å samle opp alt er verken teknisk eller økonomisk realistisk i dag. Jeg mener reguleringene bør drives av teknologiutvikling og dokumenterte miljøeffekter, ikke av politiske mål som næringen ikke har praktisk mulighet til å oppfylle. Målet må være lavere utslipp og bedre ressursutnyttelse, ikke nødvendigvis null utslipp for enhver pris.

Ida Holmøy: Jeg tror ikke dette er et spørsmål med et enkelt ja eller nei. Utslipp kan bli en utfordring dersom man ikke har gode nok lokaliteter. Samtidig er havbruksnæringen allerede underlagt et strengt regelverk, med krav til blant annet bunnundersøkelser og vurdering av lokalitetenes bæreevne. Mye handler om å finne gode lokaliteter med riktige strømforhold og tilstrekkelig miljøkapasitet, slik at påvirkningen holdes innenfor bærekraftige rammer. Lokalitetene må også utvikles i takt med driftsformene, der økt bruk av postsmolt vil gi et endret produksjonsmønster fremover. I tillegg vil en større andel produksjon på land kunne avlaste belastningen i sjø. Et generelt krav om å samle opp alle utslipp vil være krevende, både teknisk og økonomisk. Det er derfor viktig at eventuelle nye krav er realistiske og legger til rette for utvikling, fremfor å hemme investeringer og aktivitet langs kysten. For oss handler det om å kombinere god lokalitetsforvaltning med ny teknologi, og sikre en balansert utvikling som ivaretar både miljøhensyn og verdiskaping langs kysten.

Michael Niesar: Nei, det mener jeg ikke. Ved å legge anlegg på lokaliteter med god strøm og riktig dybde vil organiske partikler og næringsstoff bli spredd over et større område uten at det overskrider naturens tålegrense. Åpne merder på gode lokaliteter er fortsatt den mest bærekraftige måten å produsere laksefisk. Dagens miljøovervåking og regulering av havbruk er allerede omfattende og fungerer godt for å sikre at påvirkningen er innenfor akseptable rammer. NS 9410 og myndighetenes kontrollsystem gir god oversikt over bunnforhold og lokal miljøpåvirkning. Det er i dag tydelige grenseverdier og oppfølgingsrutiner dersom miljøtilstanden blir for dårlig, inkludert krav om redusert produksjon eller brakklegging. Med flere tiårs erfaring og kontinuerlig forbedring av både teknologi og forvaltning er det vanskelig å se at et krav om full oppsamling av alle utslipp vil stå i forhold til kostnadene, de tekniske utfordringene og den dokumenterte miljøgevinsten. Skal man samle opp slam og næringssalter må vi få teknologi og infrastruktur til å håndtere dette på en bærekraftig måte. Det har vi ikke i dag.