Denne artikkelen er del 1 av 2 i vår serie om Statssekretærene – Stedfortredere i storm og stille. Les om de 18 siste (årene 1994-d.d.) ved å gå til Statssekretærene del II.
Den første statssekretæren i Fiskeridepartementet — Olaf Grønås — kom i 1954. Trine Danielsen er foreløpig den siste. Mellom disse har departementet i alt hatt 36 statssekretærer, hvorav to — Knut Vartdal og Asbjørn Rasch jr., har sittet to ganger. I alt er det altså 36 personer som de siste 66 årene har vært fiskeriministerens stedfortreder i storm og stille. De første 18 er omtalt her i del 1 i vår serie om statssekretærene. De siste 18 er omtalt i del II.
Sjefen kjører svart limousin med egen sjåfør. Han sitter ved Kongens bord og er ofte på Stortinget. Staten skaffer bolig og dekker alle utgifter. Selv må du ta buss og trikk, eller i beste fall taxi. Du har ingen stol på Slottet og er aldeles ikke velkommen på Løvebakken. Og husleia må du pent betale selv.
Jobben som statssekretær er på mange måter et liv i skyggen. Du jobber minst like mye, om ikke mer enn sjefen. Men når sjefen reiser Norge og verden rundt for å treffe spennende mennesker, må du sitte ved kontorpulten til langt på natt for å rydda unna det statsråden selv ikke rekker. Paven er Guds stedfortreder på jord. Det er en mektig stilling med mye pomp og prakt. Som statssekretær i Fiskeridepartementet er du også stedfortreder. Men den jobben innebærer verken pomp eller prakt. Det er ikke uten grunn at Fiskeridepartementet har hatt nesten 50 prosent flere statssekretærer enn statsråder — og det selv om den første statssekretæren kom i 1954, hele åtte år etter at Norge fikk verdens første fiskeriminister — buldrebassen Reidar Carlsen. I snitt har fiskeriministrene i Norge regjert i to år og ni måneder. Statssekretærene har bare holdt i ett år og ni måneder. I snitt varer med andre ord statsråden 50 prosent lenger enn stedfortrederen!
En annen viktig årsak til at statssekretærene holder kortere enn statsrådene, er nettopp det forholdet at de er stedfortredere. En statssekretær vet i prinsippet aldri hva som skjer. Statsråden kan bli syk eller må plutselig møte i statsråd eller i viktige regjeringskonferanser. Da må statssekretærene slippe alt de har i hendene og steppe inn for sjefen — ofte på kort varsel. Livet som statssekretær er altså lite forutsigbart — og tilsvarende slitsomt. Det er en «døgnet rundt»-jobb. Lange arbeidskvelder og mye stress er ikke bra, og kan lett føre til for mye alkohol. Før var det nok statssekretærer som koste seg med en «liten skarp» utover kveldene. Det er ikke like vanlig i dag.
Statssekretærer fungerer også som statsrådens stedfortreder i utlandet. Men som regel er det slik, at man bare får møte folk på sitt eget politiske nivå. Om statsråden blir syk og ikke kan reise for å møte en utenlandsk kollega, kan han gjerne sende statssekretæren. Men da blir møtet i utlandet med en person på lavere nivå. Så mye pomp og prakt blir det heller ikke. De aller fleste land er svært nøye på dette.
Nåja. La oss ikke svartmale. Statssekretær i Fiskeridepartementet er det nærmeste man kommer stillingen som fiskeripolitisk sjef i Norge — nest etter sjefen selv. I de fleste sammenhenger er stedfortrederens underskrift like mye verdt som statsrådens. Den binder departementet. Ofte er jobben også springbrett til enda viktigere posisjoner. Mange statssekretærer er senere blitt statsråd. Du har også mange gode medhjelpere De fleste talene du må holde er f.eks. skrevet av andre — nærmest profesjonelle taleskrivere. Slik er det i alle fall i dag. Fiskeridepartementet har 3-4 fire stykker.
Fortred i statsrådens sted
Jobben som statssekretær er av relativt ny dato. Den kom til Norge først på 1950-tallet, og altså til Fiskeridepartementet 8. februar 1954, da sosialøkonomen Olaf Grønås ble utnevnt som stedfortreder og høyre hånd til fiskeriminister Peder Holt. Fra starten ble statssekretærenes rolle litt muntert formulert slik: En statssekretær kan gjøre fortred i statsrådens sted!
Men det ville Stortinget slett ikke ha noe av. Å sende en stedfortreder til å svare på spørsmål eller redegjøre for viktige saker var helt uaktuelt. Når Stortinget innkaller er det sjefen som skal komme. Slik har det vært siden.
Fra start hadde statsrådene bare én statssekretær. I dag kan det være flere. Fiskeriministrene har stort sett klart seg med den ene. Det eneste unntaket er Per Sandberg, som på grunn av vervet som nestleder i FrP også hadde mange oppgaver å skjøtte utenom fiskeripolitikken.
At mange departementer har flere statssekretærer henger også sammen med at det ikke lenger delegeres så mye makt nedover i systemet. På 1980- og 1990-tallet kunne ekspedisjonssjefene uttale seg på departementets vegne nesten om hva som helst — for å sette det på spissen. I dagens moderne medieverden, ofte med godt utbygde kommunikasjonsavdelinger, bruker man mye tid på å finformulere alt som skal ut fra departementet. Nå nytter det ikke lenger å ringe en ekspedisjonssjef for å spørre om departementets syn. Denne utviklingen har skjedd i løpet av de siste 15-20 årene, og har gjort det nødvendig for store departementer med mange saksfelt å ha flere statssekretærer.
