I dag produseres rundt en halv million tonn slam i norske oppdrettsanlegg — kort sagt bæsj og fôrspill. Med unntak av noen få tusen tonn forsvinner alt ut i havet. Miljøvernerne raser og hevder at utslippene av slam tilsvarer at 17 millioner mennesker driter rett i sjøen.
Slam er altså et miljøproblem. Men det er like mye en ressurs. Ved å samle opp slammet kan man hente ut mye fosfor og nitrogen, samt produsere biogass og gjødsel. Men la det være helt klart; enn så lenge er slam kun en utgiftspost, og det aller meste forsvinner ut i naturen. Sånn vil det være i mange, mange år.
Her er artikkelen for deg som vil vite mer om utfordringer og muligheter knyttet til slam.
Er det ikke det ene, så er det det andre!
Mange oppdrettere har følt seg forfulgt — bestandig. Det er for mye lakselus, for høy dødelighet, for dårlig fiskevelferd, for mye lys og støy og for mye utslipp av farlige stoffer, for ikke å snakke om alle giftstoffene i laksen. Konsentrasjonen av hvert enkelt stoff er kanskje ikke så stor, men hva med den samlede effekten — cocktaileffekten? Den kjenner ingen.
«Få driten på land», raste Kurt Oddekalv og hans disipler for 10-15 år siden. Så oppdaget de hvor store naturinngrep landbaserte anlegg fører til, og dermed var heller ikke det løsningen. Nå er Oddekalv historie, men om Kurt’n fortsatt følger med der han sitter i det høye, ønsker han helt sikkert alt fiskeoppdrett dit peppern gror.
