Meningspanelet svarer

Meningspanelet består av seks representanter fra sjømatnæringen – to fra fiskeri, to fra havbruk og to fra sjømatindustrien. Hver måned svarer de på tre aktuelle spørsmål.

Om Meningspanelet

Carl Aamodt (f.1989) fra Søgne ved Kristiansand er utdannet fiskeskipper, er arbeidende styreleder og medeier i flere fiskeriselskaper, herunder den pelagiske tråleren «Sille Marie». Aamodt leder Fiskebåt Sør og er styremedlem i Fiskebåt og Fiskehav SA.

Ida Holmøy (f.1992) fra Sortland, jobber som konsernutvikler i Holmøy. Konsernet er et lokalt eid sjømatselskap med aktiviteter innen fiskeri, havbruk, foredling og salg. Hun sitter i styret i Sjømat Norge, er utdannet innenfor Eksportmarkedsføring og har studert ved Nord Universitet og University of Winchester.

Michael Niesar (f.1970) er daglig leder i Sulefisk AS i Solund. Han har vært fiskenerd siden fødselen og er utdannet biologilaborant og M.Sc.Fisheries Science & Aquaculture. Han har tidligere jobbet som driftstekniker og driftsleder i Sulefisk og som biologisk driftsleder i Marine Harvest.

Sisilie Skagen Frantzen (f.1993) er stasjonert i Stamsund, og har sitt opphav fra Andenes. Hun driver garnfiske med sjarken «Braken» i selskapet Skagen Fisk ANS, er alenefisker og studerer til dekks­offiser på deltid. Hun er styremedlem i Nord Fiskarlag, Vestvågøy Fiskarlag og medlem i fjordfiskenemnda.

Fredrik Greger (f.1993) er daglig leder og fjerde generasjon i John Greger AS på Røst ytterst i Lofoten. Han er utdannet elektriker med erfaring som bas og har tatt gründerskole i Salten og «Lederprogrammet» i regi av Execu.

Knut Helge Vestre (f.1973) er adm. direktør og medeier i reke­selskapet Coldwater Prawns of Norway i Ålesund. Han er medlem av Bransje­gruppe industri og handel samt i Sektorgruppe skalldyr i Sjømat Norge og styremedlem i Norges sjømatråd. Han er utdannet bedriftsøkonom ved BI i Ålesund.

Spørsmål 1: Mange mener, endog på Stortinget, at det var spinnvilt galt av myndighetene å tildele snøkrabbetillatelsene gratis. Hva mener du?

Sisilie Skagen: Jeg synes ikke nødvendigvis at det var spinnvilt å tildele tillatelsene gratis. Det jeg derimot synes er spinnvilt, er at tillatelsene som ble tildelt er omsettelige uten karenstid — til helt enorme summer! Det åpner for spekulasjoner, og det mener jeg ikke hører hjemme i forvaltningen av fellesskapets ressurser.

Carl Aamodt: Spørsmålet er tilforlatelig og naturlig, men bygger på et premiss om at felleskapet var i besittelse av noen lukrative tilganger i et bestemt fiskeri, som deretter ble gitt bort til noen få utvalgte redere. Virkeligheten kan knapt være fjernere.

Realiteten er i all hovedsak at noen nyskapende og risikovillige redere brukte mange hundre millioner kroner over en periode på nesten 15 år på å utvikle et nytt fiskeri langt, langt oppe i is-ødet, og at de mot alle odds fikk det til! Samtlige var underfinansierte og stort sett alle fundet av spesielt risikovillig egenkapital. De hadde dårlige båter, utfordrende arbeidsmiljø og ellers armod i kassen. Men de kjempet seg videre i tro på sine prosjekter, og på utviklingen av det de tenkte kunne bli et fiskeri.

Ved den senere begrensningen av deltakelsen i det som etter hvert ble et fiskeri — utviklet av disse aktørene, fikk de samme aktørene anledning til å videreføre den aktiviteten de hadde satt i gang og fortsatt satse på det de hadde vært så sentrale i å skape. De fikk tillatelse til å fortsette og fiske snøkrabbe. Det skulle da også bare mangle. Mener virkelig noen at de plutselig måtte betale et vederlag til verdens rikeste stat for å få fortsette med et fiskeri de hadde brukt alle sine ressurser på å utvikle? Det ville i så fall være tidenes groveste urett!

Dersom vi ser på balansene til de 15-20 største aktørene i «pionergruppen» i snøkrabbefisket, og verdijusterer egenkapitalen vil vi til opinionens trøst oppdage at de aller fleste har svidd av mange hundretalls millioner kroner før de fikk sine tillatelser. De har vitterlig ikke fått noe gratis!

Knut-Helge Vestre: Det er fullstendig galt å dele ut gratis snøkrabbetillatelser basert på fellesskapets ressurser, uten klare begrensninger eller krav som hindrer at tillatelsene kan omsettes fritt. Når staten tildeler verdifulle rettigheter til utnyttelse av fellesskapets naturressurser, må det som et minimum foreligge et grundig, transparent og godt gjennomarbeidet beslutningsgrunnlag før kvoter og tillatelser deles ut.

Fredrik Greger: Jeg synes det er vanskelig å forsvare at en begrenset og potensielt svært verdifull rettighet deles ut gratis. Når fellesskapets ressurser gir enkelte aktører betydelige økonomiske verdier, bør fellesskapet også få noe tilbake. Samtidig må systemet utformes slik at vi ikke ender med at bare de største og mest kapitalsterke aktørene har råd til å delta. Målet må være både verdiskaping og en variert, norskeid flåte.

Ida Holmøy: Hvis vi legger et likhetsprinsipp til grunn, er det naturlig å peke på at tillatelser i mange andre deler av sjømatnæringen har en kostnad. Innen havbruk må man eksempelvis kjøpe MTB-kapasitet for å kunne vokse. Samtidig er det viktig å vurdere snøkrabbetillatelsene ut fra de rammevilkårene som gjaldt da de ble tildelt. Det er lett å ha ulike oppfatninger i ettertid, men det viktigste er at næringsaktører må kunne stole på de rammevilkårene myndighetene legger til grunn. Dersom politiske myndigheter i etterkant ønsker å endre systemet, må det skje på en måte som ivaretar forutsigbarhet for bedrifter som har investert basert på gjeldende regelverk.

Michael Niesar: Denne diskusjonen har gått litt forbi meg, og eg kjenner ikkje saka godt nok til å ha ei veldig bastant meining. Men prinsipielt meiner eg det er naturleg å stille spørsmål ved at slike fiskeløyve skal delast ut gratis. I oppdrettsnæringa betaler vi grunnrenteskatt, mellom anna med den grunngjevinga at vi bruker naturressursar som tilhøyrer fellesskapet. Fiskerinæringa haustar også av felles naturressursar, utan at dei betaler grunnrenteskatt. Dersom ein legg prinsippet om betaling for utnytting av avgrensa fellesressursar til grunn, meiner eg derfor det er rimeleg at snøkrabbeløyva ikkje blir delte ut heilt gratis. På den andre sida ser eg eit viktig distriktspolitisk argument. Dersom ordninga gjer det mogleg for fleire lokale aktørar å delta i fisket, kan det bidra til aktivitet, arbeidsplassar og inntekter langs kysten. Det har ein verdi i seg sjølv, og ein bør vere varsam med å lage eit system der berre dei største og mest kapitalsterke aktørane har råd til å delta. Skal eg likevel lande på eit svar, meiner eg at snøkrabbeløyva ikkje bør delast ut gratis.

Spørsmål 2: Hvordan opplevde du Nor-Fishing 2026? Og om du ikke var der; hvorfor ikke?

Sisilie Skagen: Bra! Mange gode stander, spennende og innovative prosjekter og som vanlig en fin møteplass for næringen.

Carl Aamodt: Jeg var til stede og syntes det var en svært god messe. Dyre hotell, ja vel. Men et godt faglig setup og betydelig med omkringliggende aktiviteter både fra akademia, finans, juss og forvaltning, gjorde uken til en flott opplevelse!

Knut-Helge Vestre: Nor-Fishing 2026 var en god og vellykket messe. Det var muligens noe færre besøkende enn tidligere år, men både logistikken og opplegget rundt arrangementet fungerte meget godt. Helhetsinntrykket er derfor positivt, og mye tyder på at Nor-Fishing fortsatt har sin klare berettigelse og absolutt livets rett som en viktig møteplass for næringen.

Fredrik Greger: Jeg var ikke på Nor-Fishing i år. Det har rett og slett blitt for kostbart å delta når man tar med reise, opphold og øvrige kostnader, samtidig som vi ikke lenger ser den samme verdien av messen som tidligere. I år valgte vi derfor å prioritere Trøndersk Matfestival, hvor vi kunne bruke ressursene mer målrettet på å promotere tørrfisk og møte potensielle kunder og forbrukere.

Ida Holmøy: Jeg deltok heller ikke på Nor-Fishing i år, først og fremst fordi man må prioritere. Det finnes mange viktige arenaer å være til stede på, og både tidsbruk og kostnader gjør at man ikke kan være overalt. Samtidig er Nor-Fishing fortsatt en viktig møteplass for fiskerinæringen, både nasjonalt og internasjonalt. Ut fra det jeg har sett og hørt, leverte messen godt også i år.

Michael Niesar: Eg deltok ikkje på Nor-Fishing 2026 då eg prioriterer messer som retter seg direkte mot havbruk eller HavExpo. Når det er sagt, er eg av den formeining at fiskeri og oppdrett er alt for isolert frå kvarandre i Noreg. Ofte har vi same interesser eller utfordringar innan teknologi, politikk og forsking. Vi burde absolutt hatt fleire møteplassar.

Spørsmål 3: Hva har overrasket deg mest over utviklingen i norsk sjømatnæring hittil i 2026? Har året stor sett vært som forventet?

Sisilie Skagen: Jeg kan ikke si at utviklingen så langt i 2026 har overrasket meg nevneverdig. Det er stort sett som forventet. Lave kvoter og seien er borte.

Carl Aamodt: Jeg er som mange forbløffet både over betalingsviljen og kvoteprisene i ringnotflåten, samt slik betalingsviljen for råstoffet til mel- og oljeanvendelse har utviklet seg. Spennende saker, begge deler!

Knut-Helge Vestre: Det er mye som har overrasket meg så langt i 2026. Dessverre opplever vi en verden preget av uro og konflikter, der en del eldre, sinte menn sitter med stor makt. Dette skaper betydelige utfordringer for verdenshandelen og ikke minst markedsmessig for norsk sjømatnæring. I dagens opplyste og internasjonale samfunn er det nesten vanskelig å forstå at stadig mer oppmerksomhet rettes mot å etablere nye handelshindringer. Vi ser økende krav til registrering og dokumentasjon i flere land, samtidig som diskusjoner om toll og beskyttelse av nasjonale markeder preger handelen verden over.

Jeg registrerer også at enkelte sentrale politikere er overrasket over at norsk eksport blir ilagt toll i USA, og mener dette er uriktig eller bygger på feil grunnlag. Det synes jeg er noe underlig. Norge har selv gjennom mange tiår benyttet toll for å beskytte deler av sitt eget marked, og dette har også konsekvenser for norsk eksport og våre handelspartnere. Man kan nesten spøkefullt spørre om USA har vært i Norge og lært hvordan man tollbehandler produkter og næringer man ønsker å beskytte. Norge har tross alt svært høye tollsatser på enkelte produkter. 

Denne utviklingen medfører naturligvis store utfordringer for norsk sjømatnæring, som er helt avhengig av tilgang til internasjonale markeder. Det som kanskje har overrasket meg mest — og som jeg samtidig er svært glad for — er hvor godt næringen likevel klarer seg. Gang på gang viser norsk sjømatnæring en imponerende evne til å omstille seg, finne nye markeder og skape nye muligheter når rammebetingelsene endres.

Fredrik Greger: Jeg kan ikke si at utviklingen så langt i 2026 har overrasket meg særlig. Vi gikk inn i året vel vitende om at det kom til å bli svært krevende for hvitfiskindustrien, og det har det også blitt. Lave kvoter, svært høye råstoffpriser og et generelt høyt kostnadsnivå setter lønnsomheten under betydelig press. Samtidig holder markedene og eksportverdiene seg relativt godt, men høye eksportverdier sier dessverre lite om hvor mye som faktisk blir igjen på bunnlinjen hos industrien.

Ida Holmøy: Det som kanskje overrasker mest, er hvor stor forskjell det fortsatt er mellom markedets tro på norsk sjømat og den politiske usikkerheten som næringen lever med. Havbruket preges av uforutsigbare rammevilkår, mens hvitfisknæringen har håndtert store kvotekutt. Etterspørselen etter sunn og bærekraftig mat er sterk, og mulighetene for vekst er store. Likevel bruker vi mye tid på å håndtere skiftende rammevilkår som gjør det vanskeligere å investere langsiktig. 

Året 2026 har på mange måter vært som forventet, men det har også bekreftet behovet for mer forutsigbarhet. Markedets tro på norsk sjømat er som nevnt fortsatt sterk, men utviklingen i markedsadgangen bekymrer. Vi ser store endringer i verdenshandelen, økt bruk av toll og mer geopolitisk usikkerhet. Da er det avgjørende at norske myndigheter arbeider aktivt for å sikre konkurransedyktige vilkår i markedene. Jeg tror fortsatt at sjømat vil være en av Norges viktigste fremtidsnæringer, men da må også politikken bidra til investeringsvilje, vekst og verdiskaping.

Michael Niesar: Det som har overraska meg mest positivt i 2026, er at vi så langt har vore forskåna frå unormalt høge sjøtemperaturar langs norskekysten. Hetebølgjene har ikkje treft oss på same måte som mange andre stader, og eg må innrømme at eg har blitt endå meir glad i det typiske vestlandsværet — med regn frå alle kantar. Gode miljøforhold i sjøen og fjordane har gitt oppdrettsnæringa gode føresetnader, og så langt i år har næringa prestert svært godt med god kontroll på biologi og fiskehelse. Det ser vi mellom anna gjennom ein positiv utvikling i dødelegheit, god slaktekvalitet og svært høge eksportvolum. Eg synest dette er både fantastisk og litt uventa, særleg når vi ser 2026 i eit globalt perspektiv. Året har allereie vore prega av hetebølgjer, ekstreme skogbrannar og flaumkatastrofar fleire stader i verda. Då er det verdt å glede seg over at naturen så langt har spelt meir på lag med oss her heime. 

At tabloidpressa framleis ikkje klarer å finne særleg spalteplass til den positive utviklinga i oppdrettsnæringa i 2026, er derimot ikkje det minste overraskande. Dårleg fiskevelferd gir visst betre overskrifter enn god fiskevelferd. Dessverre.