Mandag 13. september går folket til valg. I og med at distriktspolitikken kommer til å bli blant de mest sentrale valgtemaene må vi regne med at det blir en god del fokus på sjømatpolitikken også. Et viktig tema blir strukturpolitikken overfor flåteleddet og fordelingen av kvoter mellom flåtegruppene. Dette er følgelig utgangspunktet for denne andre delen i serien med spørsmål til partienes fiskeripolitiske talspersoner i forkant av Stortingsvalget. Hva vil partiene? Det korte svaret er at de slett ikke vil det samme.
I en rapport i fjor var Riksrevisjonen meget klar på at fiskeripolitikken de senere årene har bidratt til å svekke mange fiskerisamfunn langs kysten. Særlig strukturpolitikken overfor flåteleddet har gitt uheldige virkninger. Det har blitt færre og større fartøyer, og kvoterettighetene er samlet på færre hender enn før. I forrige nummer var temaet tilbakefall av strukturkvoter og inndelingen i flåtegrupper. Svarene viste at det spriker ganske mye mellom de to hovedblokkene — Høyre, Venstre og KrF på den ene siden, Arbeiderpartiet, SV og SP på den andre. Denne gangen har vi stilt partienes fiskeripolitiske representanter på Stortinget tre svært viktige spørsmål om hvilken strukturpolitikk de ønsker å føre de neste fire årene og om det kan være aktuelt å endre på kvotefordelingen mellom de ulike fartøygruppene. Vi starter med strukturordningene.
Spørsmål 1: Går ditt parti til valg på å avvikle alle eller noen av dagens strukturordninger i flåteleddet? Kan du begrunne svaret.
Torgeir Knag Fylkesnes, SV: Ja. SV er imot dagens strukturpolitikk fordi den undergraver målene for fiskeripolitikken, fører til konsentrasjon av rettigheter, svekker kystsamfunnene og fører til prisgalopp, forgjelding og at stadig mer av verdiskapingen forsvinner ut av næringen. SV har foreslått en serie endringer i dagens strukturordninger. For det første vil vi stramme til de geografiske bestemmelsene. Sandberg fjernet jo fylkesbindingene og delte landet i to. Vi vil gå motsatt vei, både for å sikre at kapitalsvake regioner har tilgang på fisk og tar del i industri, og for å dempe prisgaloppen som undergraver målet om sysselsetting og bosetting langs kysten og gjør at kapitaltilgangen avgjør kvotetilgangen. For det andre vil vi innføre eierskapsbegrensninger i kystfiskeriene, og se på om det er nødvendig med innstramming i øvrig fiskeri. Vi har ennå ikke konkludert med hvordan fremtidens strukturordninger helt konkret bør utformes. Eierskapsbegrensning har også Riksrevisjonen pekt på som nødvendig hvis målet er stanse kvotekonsentrasjonen og sørge for spredt eierskap og deltakelse. Jeg registrerer at også fiskeriministeren nå innser at utviklingen har gått for langt.
For det tredje ønsker vi å endre avkortingsregimet. Vi vil øke avkortingen ved strukturering og denne andelen bør gå til uomsettelige rekrutteringskvoter. Slik demper vi både prisene, gjør det mulig å komme inn i fiskeriene for unge og på sikt øker andelen uomsettelige kvoter i fiskerinæringen som helhet. Det er ikke bare i Norge at den rene markedslogikken har demonstrert store svakheter. Vi ser det i mange land, hvor man nå øker reguleringen av hensyn til kystsamfunn og samfunnet som helhet.
Cecilie Terese Myrseth, Arbeiderpartiet: Riksrevisjonen har vært krystallklar på at kystsamfunn har blitt svekket og kvoter og ressurser blir samlet på stadig færre hender. Dette er en utvikling som har bekymret Arbeiderpartiet lenge. I tillegg har Riksrevisjonen påpekt at konsekvensene av fiskeripolitikken ikke har vært godt nok utredet. Det er alvorlig.
Dette viser at det trengs en kursendring i fiskeripolitikken. Fiskarlaget har også nylig uttalt at kvotemeldingen har blitt problemet fremfor løsningen for fiskerinæringen. Det er et sterkt signal om at vi burde sette oss ned på nytt for å se på kvotemeldingen. Det har Arbeiderpartiet signalisert et ønske om. Derfor tar vi også til orde for en kvotemelding 2.0 dersom vi skal styre landet fra høsten av.
