Det er mulig — hvis man er veldig gretten — å hevde at Sjømat Norge knapt har fått til noe som helst. Råfiskloven og deltakerloven står like fast som alltid. Fiskerne sitter med bukten og begge ender. Flåteleddet driver med svært god lønnsomhet — ja faktisk bedre enn noen gang, mens industrien knapt tjener penger. Hensynet til bøndene trumfer alle forsøk på å skaffe bedre markedsadgang for norsk sjømat — ikke minst i vårt desidert viktigste marked EU, myndighetene knaller til over natten med tyngende skatter på norsk fiskeoppdrett og næringen sliter minst like mye som før med sitt omdømme. Fiskeoppdrett ødelegger miljøet langs kysten og tar livet av villaksen, mens laksen i merdene lever et stakkarslig liv der hensynet til fiskevelferd og fiskehelse må vike for laksebaronenes utrettelige jakt på nye milliarder. I villfisknæringen jukses det så snart sjansen byr seg, hvilket den gjør nesten hele tiden.
Er man skikkelig gretten er det altså fristende å riste oppgitt på hodet. Alt for mye er som det alltid har vært. Sjømatnæringens rykte blant folk flest er kanskje dårligere enn noen gang og politikernes forståelse for og ikke minst vilje til å ta de grepene som kreves for å sikre fiskeindustrien og oppdrettsnæringen gode, forutsigbare og lønnsomme rammevilkår er langt på vei fraværende.
