Det har vært så mye styr og skittkasting rundt Biden, Harris og fremfor alt Trump og hans våpendragere og deres mer eller mindre skumle hensikter at man skulle tro det dreide seg om å nominere stortingskandidater for Ap i Trøndelag. Grunnen til at vi er så sykelig opptatt av det amerikanske valget og hva det måtte bære med seg, er sammensatt. Vi snakker om verdens tredje største land både i areal og folketall, om verdens største økonomi og om en av verdens svært få — til tider kanskje den eneste — supermakter. Det USA som ble reist over den verdenen de nordamerikanske urinnvånerne rådde over før, har også blitt skapt av slike som før var nordmenn. Selv er jeg blant de mange som har slekt «over there» — demokrater i Seattle vel å merke.
Men det er så mye mer. Lenge var USA det store og det nye. På mange måter var det 20. århundre USAs århundre. Flommen av amerikanske oppfinnelser gir et hint, selv om den begynte en god stund før. Mange har vært blant selvfølgelighetene våre lenge, enten vi tenker på grammofonen, den masseproduserte bilen, termostaten, skrukorken, brødristeren, glidelåsen, trafikklyset, tørkerullen, teposen, sirkelsagen, tanntråden, handleposene, høytrykkspyleren, pc-en eller for den saks skyld atombomben. Månelandingen fikk vi på kjøpet. Mye skulle vi også ta i munnen, som den amerikanske hamburgeren, Colaen, Colgate tannpasta, Starbucks kaffe og den amerikanske oppfinnelsen tyggegummi. De fleste av oss har vel tygd på en Wrigley’s Juicy Fruit, først introdusert i Chicago i 1893. Sigarettene — som Marlboro, Camel Cool, Kent, Lucky Strike og Winston — har ikke lenger samme posisjon, men de var med å selge en amerikansk livsstil som fremdeles lokker mange. Og med livsstil tangerer vi også kulturen og populærkulturen, enten det går i blues, jazz, rock, country, soul, rap, R&B, Hollywoodfilmer, Sundance-filmer, John Wayne, Taylor Swift, en hel verden av Disney, megastjerner, megaskurker, woke og anti-woke, men det er jo endeløst.
Norsk laks til USA
Det er til gjengjeld blitt ganske mye. På toppen av å være atommakt og alt det der, er USA det klart største enkeltmarkedet for laks fra Norge. Ser vi på 2023, var det snakk om 71.000 tonn til en verdi av 10,7 milliarder kroner. Det var vekst i volum og hele 21 prosent vekst i verdi, uten at vi glemmer valutaens betydning.
Det har virkelig vært vekst i eksporten av norsk sjømat til USA de siste årene, der Russland etter hvert har blitt utestengt. Og det har blitt satset. Holder vi oss til fjoråret, hadde Norges sjømatråd et rekordstort budsjett på 58 millioner kroner i USA, hvorav hele 40 millioner kroner var øremerket kampanjer for laks. Det ble satset særlig på det amerikanske laksemarkedet det året. Man gikk i front innen nettbasert handel, koblet på influensere, kokker og media og vant endatil PR-pris. Og det dreier seg selvfølgelig ikke bare om laks. Kongekrabbe og snøkrabbe banker på, og norsk ørret har solid markedsandel på 35 prosent. Her kan man vel like gjerne si at eksportørreten kommer hjem i og med at regnbueørreten jo stammer fra det vestlige USA. Men også den norske torsken når United States of America – som altså er verdens største importør av sjømat. Skal vi si enn så lenge?
Hva som skjer når Donald Trump trår til i januar med sin squad av lojale, vet jo ingen. Men det er noen hint i omløp, enten vi snakker om proteksjonisme, transaksjonalisme, bilateralisme, tollmurer eller mulig handelskrig. Vi kan legge til nullsumspill og det mange forståsegpåere på våre side av Atlanteren kaller utsikter til kortsiktig gevinst. Det korte ordet er altså MAGA, Make America Great Again, og i det ligger det vel at verdens nasjoner ikke er i samme båt, men i hver sin som får seile sin egen sjø.
American greatness
Undertegnede har følt på hva det koster å reise i et halvpandemisk USA på lavbudsjett og lete hyllelangs i grocery stores etter billig føde. Ellers har jeg svært få forutsetninger for å skjønne hva som er på gang, og jeg skjønner egentlig ikke at USA ikke er konkurs for lengst. Men også jeg forventer nye tider i 2025, selv om det etter hvert begynner å bli en stund siden de gamle. Vår vesle, åpne økonomi har vært tjent med en regelstyrt og multilateral verden, der vi kanskje har en plass ved enden av bordet og det i hvert fall finnes bord med plass til flere. Så vidt jeg har forstått Trump vil han helst forhandle over bordet én mot én.
Når han kommer til meg, kunne jeg ha fortalt ham at jeg virkelig har støttet amerikansk økonomi lenge. Drukket min Cola, kjøpt mine Donald-blader, vært på Prince og Springsteen og sett både Krutrøyk og Twin Peaks. I oppveksten kjørte vi endatil Rambler, Plymouth og på kjøkkenet en General Electric oppvaskmaskin, selv om jeg tok flere oppvasker enn den. I dag har jeg Office, bruker iPad, og det er ikke altfor lenge siden jeg var innom Burger King for å støtte økonomien derover. Vi har jo sugd til oss så mye av det amerikanske, og det må ha gitt utslag og bidratt til american greatness. Så aner det meg at dette ikke monner og at kanskje heller ikke de norske bidragene monner når det kommer til stykket.
Når det er sagt, må handelsbalansen mellom USA og Norges kalles rimelig balansert. Vi sender olje og naturgass, metaller, sjømat og en del teknologiprodukter vestover. Tilbake får vi maskineri, mais, soya, farmasi, kjøretøy og fly. Og dette var kortlista. I 2022 var Norges totale eksportverdi til USA over 100 milliarder kroner, mens importen fra USA lå på rundt 70 milliarder kroner. Med lavere energipriser jevner dette seg ut, og tjenestebalansen veier også opp. Isolert sett er ikke denne relasjonen så ubalansert. Verre er det der vest møter øst. Å ta tak i Kina-handelen ser ut til å være det første og et av de viktigste målene for Trump, etter innvandringsproblemet. Kina er fremdeles den største handelspartneren til USA, og i 2022 var det snakk om et amerikansk handelsunderskudd på 347 milliarder dollar i det partnerskapet. Dette er hovedgrunnen til at den vordende presidenten har snakket om en tollmur på 60 prosent for kinesiske varer.
Når det gjelder EU, som Trump har omtalt som «lille Kina», var det snakk om et amerikansk handelsunderskudd i varehandelen på omtrent 200 milliarder dollar i 2022. Her veier samtidig tjenesteoverskuddet på 60 milliarder dollar opp. Det største problemet vårt, er at Norge i slike sammenhenger som regel blir små. Skulle det bli handelskrig mellom USA og EU, risikerer vi å slåes i hartkorn med våre nordiske og europeiske venner. I møtet én mot én blir vi fort lette.
Hardt mot hardt
Jeg erkjenner at D. Trump kanskje ikke får skjelvninger om jeg skulle droppe å kjøpe ny iPad eller kutte Maizena-melet i sausen. Nasjonen Norge har forhåpentligvis litt mer å spille på. Strategisk har vi kystlinjen som strekker seg helt mot nord og Russland. Vi er fremdeles en betydelig energinasjon, og oljefondet er dessuten stor aksjonær i amerikanske selskaper. Om vår appetitt på McDonalds og ikke minst Tesla slår ut i den trumpske morgendag, er ikke godt å si. Men amerikansk appetitt på laks vil forhåpentligvis gjøre det. Selv om USA skatter sin egen stillehavslaks aller høyest, metter de ikke laksesulten i statene selv. Klarer vi å levere bedre varer enn Chile og andre laksenasjoner, er det merkelig at amerikanske forbrukere og norske eksportører skal måtte unngjelde. Men det er kanskje også gode grunner til posisjonering i form av foredling og landbasert produksjon på amerikansk grunn.
Skulle det likevel røyne på, er det bare å sette hardt mot hardt. Vi klarer oss helt greit uten amerikanske julenisser og det som er i sekken deres. Det er alltid en verden utenom, som i sørøst. Og her på berget har vi både vind, olje og fosser, vi har aluminium og kunstgjødsel for en liten evighet, besitter Visma og Opera, Agnes Buen Garnås, Mayhem og Kygo, et morsomt kongehus, jakker fra Norrøna og Bergans, Jotun maling, eplesider fra Hardanger, Hval sjokolade, Hoff potetmel, kaviar, multesyltetøy og faktisk en god del fisk og skalldyr. Men når det gjelder det siste, vil mange være enige om at den amerikanske befolkningen spiser for lite av slikt. Vi har fremdeles litt å avse tross alt.