Titusener støvler i utakt!

«Og alle som sliter og fiskje hev kjær må med i vår byggjande fiskarlagshær. Titusental støvlar som trampar i takt gjev vørdnad og makt.»

Romsdalspoeten Elias Marøys mektige hymne til fiskerne fra 1949 gir oss et vakkert bilde på kraften som blir utløst når individene skjønner at kollektiv samhandling er noen tusen ganger sterkere enn spredte, ynkelige, individuelle og tidsavgrensede  krafttak.

Organiseringen av de norske fiskerne i 20-årsperioden 1926-1946 forteller om en næring i nød etter de store krigene. Fiskeeksporten strever, og myndighetene inciterer eksportleddet til organisering for å stabilisere de voldsomme fallene i eksportprisene. Eksportørene organiserer seg både innen tørrfisk og klippfisk, men lykkes ikke med å oppfylle fiskeridirektør Assersons innstendige bønn om å stabilisere prisene. Fiskerne derimot, lykkes. Aalesund Rederiforening hadde eksistert i 20 år da interesseorganisasjonen Norges Fiskarlag ble stiftet i 1926. Deretter kom salgslagene Noregs Sildesalslag (1927/29/36), Sunnmøre og Romsdal Fiskesalgslag (1945) og Norges Råfisklag (1935/39). Man etablerte et prisgolv på omsetningen i førstehånd som bidro mye til å temme kaos-kreftene i eksporten.

Fiskerne fikk nå smaken på fellesskapets velsignelse. I fleng kan jeg nevne Notfiskarsamskipnaden (1937), Islandssildfiskernes forening (1937), Norske Trålerrederiers Forening (1937), Fiskebåtredernes Forbund (1946) og Sør-Norges Trålerlag (1952/59). Videre fikk vi salgslagene Norges Makrellag (1939) og Feitsild-fiskernes Salgslag (1948). I tillegg kom en fargerik flora av mindre interesse- og salgsorganisasjoner. Men jo flere organisasjoner, desto mer splittet og mindre tyngde og innflytelse. 

Allerede i 1970 ante vi den neste krisen. For første gang i historien stanses alt fiske etter norsk vårgytende sild (NVG).  Og mot slutten av 1980-tallet kollapser den største av de store hovedbestandene: Norsk arktisk torsk. I tillegg ser vi slutten på et loddefiske som kompenserte den pelagiske flåten for sildestoppen i 1970-årene. Krisen i sildesektoren på begynnelsen av 1980-tallet og i torskesektoren mot slutten av 80-tallet var overhendig. Hundrevis av fartøyer ble kondemnert, nedrigget og senket i fjordene. Mer enn noen gang søkte fiskerne etter effektive organisasjoner som kunne beskytte deres interesser. Det var tid for konsolidering. 

Norske Fabrikkskips Forening (1969) ble tilmeldt Fiskebåtredernes Forbund i 1971, og allerede i 1979 tok Leiv Grønnevet havfiskerne inn i Norges Fiskarlag. Fiskebåtredernes Forbund ble styrket ytterligere da Norges Trålerrederiers Forening og Sør-Norges Trålerlag ble medlemmer (1989/1995 og 2007/10). Sammenkoplingen av havfiskerne og kystfiskerne var uvurderlig på 1980-tallet, da Norges Fiskarlag ledet en samlet fiskerinæring på sjø og land under støtteforhandlingene mellom fiskerne og Staten. Subsidiene og Norges Fiskarlag var vårt eneste håp. 

Deretter — i 1989 — samlet de tre pelagiske salgslagene Noregs Sildesalslag, Feitsildfiskernes Salgslag og Norges Makrellag seg i ett lag —  Norges Sildesalgslag. Det nye laget fikk hovedsete i den gamle tørrfisk- og sildebyen Bergen.

Når nøden blir stor

Hva lærer vi av denne organisasjonshistorien?  

Når nøden blir stor nok til å true eksistensen av en gruppe eller en næring, leter man etter forsvarsmekanismer. Jo større gruppen eller næringens betydning er, og jo sterkere forsvaret er organisert, jo større sjanser har de truede for å overleve. En samlet dokumentasjon på dette finner vi i den norske fiskerihistorien gjennom de siste 100 år.

Fiskerne har kranglet gudbedre, og så busta føyk. Men de har lært at samhold gir styrke. Derfor har de innrettet seg, mer eller mindre tilfredse, i det store faderhuset Norges Fiskarlag. Deres tilflukt inne i fiskarlagsvarmen er i dag like velbegrunnet som tidligere. De opplever i vår tid en jevnt voksende nedvurdering av fiskeriene fra et stadig rikere Norge, som etter hvert har fått mange flere kilder å øse av enn fiskeriene, f.eks. olje, gass og oppdrettslaks. Fiskefeltene skal reserveres for energiproduserende vindmøller. Tunge fiskal-avgifter på forsvarsløse diesel-avhengige trålere truer deres eksistensgrunnlag. I tillegg er fiskerne blitt så effektive at havforskerne til stadighet må dra i bremsen, slik at den ene ressurskrisen følger den andre.

Etter 10 år med gode torskekvoter, er torskebestanden og torskekvotene plutselig mer enn halvert. Samtidig må de pelagiske fartøyene fortsatt akseptere 0-anbefaling for lodde i Barentshavet. Tidligere effektiviserte man fiskeflåten ved å strukturere, dvs. ta ut fartøyer og slå sammen fiskerettigheter. Men i dag er det blitt for dyrt å kjøpe rettigheter og bankene holder igjen. En gjennomgripende lønnsomhetskrise ville kanskje nedjustere de feberhete verdiene til fiskerettighetene; men vi kan jo ikke ønske det?

Behovet for et sterkt, samlet næringsvern for fiskeriene i Norge er faktisk mer åpenbart enn noensinne. Derfor er jeg i skrivende stund takknemlig for den ledelsen Norges Fiskarlag har hatt og fortsatt har, med hovedfokus på lønnsomhetsbehovet i fiskeflåten og på å løse den gordiske fordelingsknuten av fiskeressursene for derved fortsatt å kunne fronte en samlet fiskerinæring overfor opinion og myndigheter. 

Dette er bakteppet ved avslutningen av 2024, et år som vil bli husket som et av de beste i nyere tid.   

For stor sprekk i laget!

Så omskiftelig er altså vår næring. Vi seiler inn i 2025 tungt lastet med penger og problemer. Og det vanskeligste ved det kommende årsskiftet, er at altfor mange av oss føler seg usikre på om vår gamle problemløser Norges Fiskarlag fortsatt vil kunne løse problemene. Vi sliter med for stort sprekk i laget. «For viljen til å gjøre det rette er der. Men gjøre det rette, makter man ikke», fritt etter Pauli brev til Romerne, kap. 7, vers 18. Det vi ikke makter er å stå ved enigheten om fordelingen av de norske fiskekvotene på redskaps- og flåtegrupper. Her ligger den gordiske  knuten, som bare blir hardere og mer uløselig etter som tiden går.

Men vi har jo greid det før?

Det begynte egentlig allerede høsten 1982. Statens forhandlingsleder, ekspedisjonssjef Gunnar Kjønnøy, ville ikke gi Fiskarlaget en støtteavtale for 1983 så lenge laget ikke aksepterte at havfiskeflåten var for stor. Den måtte slankes med støtte til kondemnering eller salg til utlandet, midler som ble dratt ut av støtterammen. Vi var motstrebende. Vi ville heller ha subsidier eller bunkersstøtte og ta vare på mangfoldet. 

Landsstyret var samlet i Trondheim. Vår forhandlingsdelegasjon i Oslo ble koplet opp per høytafon på landsstyrebordet. Fratredende direktør Jørn Krog og tiltredende direktør Finn Bergesen deltok i Fiskeridepartementet, sammen med et knippe utvalgte tillitsmenn. Bergesen lot Tor Østervold og Peder O. Lie fortelle oss den bitre sannheten over høytafonen: Havfiskeflåten var for stor. Noen måtte ut av reiret, og trolig de svakeste som ellers i naturen. Men de skulle få hjelp til å avvikle. Kjønnøy fikk viljen sin, og vi begynte en storstilt effektivisering av havfiskeflåten. I den pelagiske flåten var det rundt 400 ringnotsnurpere og 140 båter  i fiske etter tobis, øyepål og reker. I torskesektoren hadde vi ca. 130 stortrålere og fabrikkskip, samt 130 linebåter.  

Dette formiddagsmøtet mellom Staten og fiskerne på telefonen mellom Oslo og Trondheim var dramatisk og historisk, men bare begynnelsen. Møtet gjaldt først og fremst den store sildeflåten, men ble etterfulgt av strukturordninger for de fleste flåtesegmentene, først og fremst i havfiskeflåten. Det gjaldt ikke minst torsketrålerne og linebåtene, men etter hvert også i kystflåten.  

Etter kondemneringsperioden på 1980-tallet ble fiskeristøtten gradvis avviklet tidlig på 1990-tallet. I 1994, da EØS-avtalen medførte at Norge ikke lenger kunne subsidiere fiskeriene, hadde vi ca. 100 fartøyer i hver av de fire store gruppene ringnot, tobis/øyepål, fabrikk- og torsketrål samt lineflåten. I dag har vi 65 ringnotbåter, 20 fartøyer i fiske etter tobis og øyepål, 30 torsketrålere og 25 linebåter. Ingen kan fortelle oss hva som er bottom line. 

Tørket svetten og reiste hjem

Nå hadde det demret for havfiskerne at medisinen var besk, men nødvendig og nyttig. Kystflåten var blitt skjermet i disse årene. Når havfiskerne hadde fått sine kvoter, aksepterte man at kystfiskerne fikk fiske fritt. Noen mente at de var viktigere enn andre fiskere for bosetting og sysselsetting på kysten, særlig i nord. Men behovet for en regulering av kystfiskerne med gruppe- og fartøykvoter var åpenbart. Man fryktet at en effektivisert, nedbygget, ressurstilpasset og lønnsom havfiskeflåte ville bli straffet med kvotekutt til fordel for en kystfiskeflåte som ikke var tilpasset ressursgrunnlaget og fortsatt trengte økonomisk assistanse.   

Fiskarlaget under ledelse av styreformann Einar Hepsø og generalsekretær Finn Bergesen sto overfor vanskelige avveininger, men næringen greide å etablere en fordeling av de norske fiskeressursene som inkluderte alle regulerte fiskerier. Vi gikk nå inn i en periode der Fiskarlaget med jevne mellomrom har levert flertallsvedtak fra Fiskarlagets landsmøter til Det kongelige Fiskeridepartement med forslag om fordeling av tilgjengelige og regulerte fiskeressurser. Dette har skjedd på landsmøtene i 1989, 1994, 1999, 2001, 2007 og 2015. På disse landsmøtene har alle spørsmål vedrørende fordelingen av fiskeressursene blitt henvist til redaksjonsnemnda. Og redaksjonsnemnda har jobbet sent og tidlig under hele landsmøtet, inntil det store kompromisset ble fremlagt på Landsmøtets siste dag — som siste sak. Hvilken prestasjon, i siste liten! Vi som satt i redaksjonsnemndene tørket svetten og reiste hjem.  

Det viste seg at det var umulig å frede kystfiskerne når resten av fiskerinæringen på sjø og land, og all næringsaktivitet for øvrig i fedrelandet, måtte akseptere tidens melodi — sammenslåing og omstrukturering. På landsmøtene i 2003 og 2005 greide fiskeriminister Svein Ludvigsen å oppnå full tilslutning i Fiskarlagets landsmøte for en revolusjon som åpnet for oppkjøp og sammenslåing av kystkvoter både i silde- og torskefiskeriene. Hav og kyst var endelig blitt likestilte.  

For mange «gives»

Men forhandlingene har vært fulle av «gives and takes», og Fiskarlagets protokoller viser klart at havfiskerne er blitt presset til mange «gives» for å berge styrken ved å stå sammen, både i pelagisk sektor og hvitfisksektoren. Vi snakker her om enorme verdier.

Særlig har fordelingen av den norsk-arktiske torskekvoten vært krevende både for Fiskarlaget, fiskeripolitikerne og forvaltningen. Trålernes andel av den norske torskekvoten er blitt redusert fra 36 prosent i gjennomsnitt på 1980-tallet til ca. 25 prosent i dag, hovedsakelig pga. omfordelinger og avsetninger til ulike formål. De fleste av disse avsetningene skal dekke kystfiskernes behov, f.eks. til den såkalte kystfiskekvoten, levendelagring, rekrutteringskvoter og ikke minst den kontroversielle og belastende kvoteavsetningen til åpen gruppe, som fiskeriminister Cecilie Myrseth beordret like før hun gikk av. Hun demonstrerte derved hvor lite hun forsto av norsk fiskeripolitikk ved å premiere den gruppen som enda ikke hadde klart å rydde i reiret når det gjelder kvotelovlydighet. Det skjedde på bekostning av torsketrålerne, som kan stå rakrygget foran kontrollørene. Da hun overhørte og tilsidesatte Fiskarlagets fordelingsråd og tok mytteristenes parti, fjernet hun mye av det limet som bandt hav og kyst sammen i Norges Fiskarlag. Det vil alltid henge ved hennes CV at hun bidro til å sprenge fiskernes hundre år gamle organisasjonsfellesskap.  

De fleste forstår nok at det finnes grenser for hvor langt den ene part skal strekke seg gjennom nesten et halvt hundreår. Og når den ettergivende part etter hvert blir «belønnet» med at den vinnende part, les Nord Fiskarlag, egentlig ønsker sine kolleger i havflåten ut av fellesskapet, blir det nødvendig for havfiskernes organisasjon Fiskebåt å ta en fot i bakken. Nok er nok. 

Norges Fiskarlag har i løpet av de siste årene gjennomlevd en omfattende ombygging av organisasjonen, som i dag består av tre samarbeidende parter — Nord Fiskarlag, Sør-Norges Fiskarlag og Fiskebåt. De to første representerer interessene til kystflåten i nord og sør, den siste representerer havfiskerne i hele landet. Fiskebåt har i tilknytning til omorganiseringen vurdert og foreslått en tredeling av den samlede fiskermakten som laget representerer, og har fremmet tre krav: 

1. Fremtidig anbefalt ressursfordeling kan ikke endres med mindre mer enn to tredjedeler stemmer for dette. 
2. Spørsmål om ressursfordeling skal ikke bringes inn for landsmøtet med mindre mer enn to tredjedeler av landsmøtet krever det. 
3. Det skal være lik innflytelse og representasjon for alle de tre medlemslagene, altså Fiskebåt, Nord Fiskarlag og Sør-Norges Fiskarlag både i landsstyret og landsmøtet.

Med gråten i halsen

Finansieringen av Fiskarlaget skal fortsatt skjevdeles, slik at Fiskebåt fortsatt skal bidra med vel 73 prosent av Norges Fiskarlags inntekter. Denne pakken støttes av Sør-Norges Fiskarlag og Fiskebåt. Nord Fiskarlag godtar selvsagt forslaget til finansiering, men avviser forslaget om en lik tredeling av Fiskarlagets maktapparat. De krever å stå i en særstilling som ikke er begrunnet verken i medlemsoppslutning eller økonomisk bidrag. Det er åpenbart at de vil fortsette å spise av kvoteandelene til den havgående flåten. Dermed stanser Nord Fiskarlag fullføringen av det nye Norges Fiskarlag.

Nord Fiskarlag har en tilslutning fra vel 23 prosent av heltidsfiskerne i Nord-Norge. Det fremstår som udemokratisk at et lite mindretall av fiskerne i Norge skal kunne forhindre en ny organisasjonsstruktur som Sør-Norges Fiskarlag, Fiskebåt og hovedorganisasjonens ledelse er enige om. Derfor sier leder Terje Eriksen i Sør-Norges Fiskarlag til Fiskeribladet 1. november 2024:

«På årsmøtet i fjor gjorde vi etter min mening et godt vedtak i organisasjonssaken, der vi ville ha lik representasjon, altså en tredeling. Våre medlemstall og det våre medlemmer bidrar med, tilsier at en tredeling er det som er den rettferdige og demokratiske måten å organisere oss på framover. Skal vi rigge denne organisasjonen for framtiden må vi nettopp se framover og ikke bakover.»

Hvis Nord Fiskarlag står fast på den udemokratiske organiseringen av Fiskarlaget, må Fiskebåt forlate Fiskarlaget, med mindre Nord Fiskarlag endrer sitt veto eller selv forlater Fiskarlaget. For få år siden ble Nord Fiskarlag ekskludert av hovedorganisasjonen, men fikk slippe om bord igjen. Historien blir enda mer uforståelig om mytteristene nå får lov å rydde skuta etter tilbakekomsten.

For undertegnede, medlem av Norges Fiskarlag i 50 år, landsstyremedlem og landsmøtedelegat i denne perioden, ja til og med æresmedlem, fortoner en utmelding av Norges Fiskarlag seg nærmest som et «nei takk» til himlenes rike. Men det er uunngåelig, dessverre. Jeg skriver med gråten i halsen.

En næringspolitisk velorganisert næring som fortsatt er viktig for landets økonomi, for sysselsetting og bosetting i utsatte deler av landet og for høsting av sunne naturressurser som ellers vil gå tapt, kan faktisk stå overfor et samarbeidsbrudd. Det er skapt av Nord Fiskarlag, som resten av den siviliserte fiskeriverdenen vil betrakte med måpende hoderystelse. 

Det fremstår som ufattelig at en liten, hard kjerne i Nord Fiskarlag skal kunne greie å forårsake at fiskerinasjonen Norge, den mest veldrevne i Europa, kastes ut i et uføre som vil bringe oss bak de mest primitive jungelsamfunn i det innerste Amazonas. De innfødte der har tross alt forstått hva stammekollektivet betyr for gruppens overlevelse. 

Måtte vi lære av dem!