Alarmene hyler!

DET VIRKER SOM OM INGEN TAR det helt på alvor. Som om klimamålene er noe som ser fint ut på et papir, men som når det kommer til stykke kan legges til side. Kanskje har de rett. Nå skal USA trekke seg fra Parisavtalen, noe som gjør et lignende valg enklere for andre land som leker med samme tanke. Det vil kanskje ikke skje i år eller til neste år, men når tallene viser at minst 50 prosent kutt i klimagassutslippene innen 2030 og over 90 prosent innen 2050 er utopi. Det er først når det virkelig strammer seg til at vi får syretesten på hva politikerne har ryggrad til å stå imot. Vi er redd den ryggraden er ganske svak i jakten på stemmer og gjenvalg.

Dagens klimamål tar utgangspunkt i utslippene av klimagasser eller såkalte CO2-ekvivalenter. De skyhøye kuttene innen 2030 og 2050 skal måles i forhold til nivået i 1990. Vi har ikke så mye greie på hva situasjonen er i andre bransjer i Norge. Men vi mener å ha en viss innsikt i hva som skjer i norsk sjømatnæring. Og ikke minst; hva det er mulig å få til dersom det meste av fiske, produksjon og salg skal foregå omtrent som i dag. Om noen virkelig tror at det er mulig å nå klimamålene i norsk sjømatnæring uten svært drastiske tiltak, tar de helt enkelt feil.

Forresten, nå var vi litt upresise. Det finnes jo ingen klimamål eksplitt for sjømatnæringen. Målene gjelder for Norge totalt. Rettere sagt; de gjelder ikke en gang for det. Fortsatt kan vi nemlig «kjøpe oss» ut av problemene ved å handle klimakvoter med andre land. På den måten vil kutt i klimagassutslippene andre steder i verden komme til fratrekk i Norge. Men det vil på mange måter være som å pisse i buksa. Før eller senere vil jo utslippsmålene ramme alle — også Norge — dersom vi skal bli et tilnærmet klimanøytralt land. Jo lenger vi venter med å ta denne realiteten inn over oss, jo vanskeligere blir den å oppnå. Det gjelder selvsagt også for aktørene i norsk sjømatnæring. 

HOLDER VI OSS TIL FISKERI og oppdrett er resultatene så langt begredelige. Ja verre; de er totalt uakseptable. Alarmene hyler. Klimagassutslippene går ikke en gang ned, og ingen har løsningen for hva som kan gjøres. Det er smått utrolig at alarmen ikke har gått for lengst. Fiskeflåten slipper ut vesentlig mer klimagasser i dag enn for 35 år siden, og tallene øker. Det samme gjør selvfølgelig den enorme armadaen av dieselslukende brønnbåter og servicebåter i oppdrettsnæringen som farter norskekysten opp og ned. Utslippene øker også her, de går ikke ned. I 1990 produserte vi 160.000 tonn laks og ørret. I år mer enn ti ganger så mye. Om noen tror at denne veksten ikke har gitt betydelig høyere utslipp av klimagasser må de tro om igjen. Fortsatt svarer likevel de fleste politikere at de holder fast ved målsettingen om å produsere opp mot fem millioner tonn oppdrettsfisk innen 2050. Hvordan det skal la seg kombinere med å kutte klimagassutslippene fra næringen med kanskje så mye som 95-96 prosent, er for oss aldeles ubegripelig. Det er selvsagt umulig! På toppen kommer ønsket om omlegging til lukkede anlegg eller oppdrett til havs — løsninger som vil gi enda mer klimagassutslipp. Det henger ikke på greip! Noen forsøker å argumentere med at oppdrettsfisk er svært klimavennlig mat. Ja, sammenlignet med mye annen av det vi putter i munnen er det riktig. Men det er ikke poenget. Poenget er at klimagassutslippene fra oppdrett skal ned 95-96 prosent uansett hvor klimavennlig denne produksjonen er. Det budskapet synes bare å gå inn det ene øret og rett ut av det andre. 

Tilsvarende for fiskeriene. Fossilt brensel er fortsatt helt enerådende som fremdriftsmiddel. Kanskje kommer det andre løsninger — kanskje kommer Kongen! Men det ligger langt frem i tid. Det er ingen annen måte å kutte klimagassutslippene fra fiskeflåten på enn ved å bruke mindre diesel. Kort sagt å fiske mindre. Vi kan snakke om LNG-gass, ammoniakk og atomkraft så mye vi vil. Over 55-60 prosent kutt innen 2030? Glem det!

HVA SKAL SÅ TIL?

Svaret på det spørsmålet forteller hvorfor dette er så vanskelig, og samtidig hvorfor vi kan påstå at klimamålene er fullstendig urealistiske. De vil nemlig kreve en total og politisk umulig omlegging av næringen. Dersom vi fra 2030 skal drive et fiske med 55-60 prosent lavere utslipp av klimagasser enn i dag, må vi umiddelbart avskilte trålerflåten og åpne for notfiske på Lofoten. Dersom utslippene av klimagasser skal bestemme strukturen og fangstmønsteret til den norske fiskeflåten, må vi enten satse omtrent utelukkende på dieselgjerrige og elektrisk drevne kystfartøy, eller åpne for en gjennomgripende strukturering i flåten. Da vil Kvotemelding 2.0 bli som et vakkert eventyr. Og skal vi satse på elektrisk fartøyer; hvor i all verden skal all strømmen komme fra? For ikke å snakke om flyfrakt av fisk. Glem det!

Vi skriver 2025 og det er fortsatt 5-6 år til klimamålene for 2030 skal være oppnådd. 8-10 år om vi sier at 2030 nødvendigvis ikke er ment så bokstavelig som Parisavtalen sier. Enkelte har allerede begynt å hevde det. Vi skal ikke tegne fanden på veggen. Men det forundrer oss hvor lite sjømatnæringens aktører bekymrer seg over de klimapolitiske tiltakene som må komme dersom vi skal kutte så mye i klimagassutslippene som vi har forpliktet oss til. Forklaringen er todelt; de anser det som umulig og de tror ikke at myndighetene vil sette hardt mot hardt. Begge deler kan være riktig. Begge deler kan også være store tabber!

Dette var ingen oppløftende første leder i 2025. Men klokken tikker så altfor raskt.