Laks finansierer villfisk

VI FORSTÅR AT DET ER IRRITERENDE. Knallharde konkurrenter med bankkontiene fulle av penger fra lakseoppdrett eller drift av egne fiskebåter er ikke lette å skubbe seg på. Kampen om råstoffet føles ikke rettferdig når naboen nesten uansett kan tilby en krone eller mer for fisken med penger hentet fra grunnrente på fiskeri eller oppdrett. Alle har ikke vært like flinke — eller heldige. 

Inntjeningen i norsk sjømatnæring er ikke likt fordelt. Ser vi de siste 15 årene under ett har oppdretterne tjent seg søkkrike, fiskerne har snudd tap til solid pluss mens fiskeindustrien fortsatt sliter med syltynne marginer. Jo da, noen industribedrifter tjener penger, endog godt med penger. Men det store flertallet får det bare så vidt til å gå rundt. Holder vi oss til Nofimas lønnsomhetsundersøkelser siden årtusenskiftet har industrien balansert på en syltynn knivsodd. For filétindustrien har det vært flere år med underskudd enn med overskudd.

Hva er så omfanget av denne kryssubsidieringen? 

Vel, ikke så stor som mange kanskje skulle tro. La oss først konstatere at fiskeindustrien ikke på noen måte har bidratt til å holde liv i fiskeri eller oppdrett. I den grad det flyter pengestrømmer, går de motsatt vei. Det er heller ingen ting som tyder på at dette vil endre seg. Takket være deltakerloven er det svært få «krysseierskap» mellom flåte og industri. De to mest kjente er Lerøy Norway Seafoods og Nergård-konsernet. Lerøy eier og driver Norges største trålerrederi — Lerøy Havfisk, og har aldri lagt skjul på at inntekter fra trålerne bidrar til å holde liv i konsernets mange mottak og foredlingsanlegg langs kysten. Uten trålerne hadde mye sett annerledes ut. Om det hadde sett ut i det hele tatt. Nergård er ikke like tydelig på at Nergård Havfiskes fire stortrålere bidrar til å holde liv i konsernets industrivirksomhet, men vi går uten videre ut fra at trålpengene kommer godt med når Nergård-ledelsen gjør investeringer og planlegger driften av sine fabrikkanlegg. 

Videre har vi en liten håndfull fiskebåtredere som har investert i egen industriproduksjon, og noen ytterst få industribedrifter med majoritetseierskap i fiskebåter. De er ikke flere enn at vi kan telle dem på en hånd. Rett nok er Sjømat Norge stadig på banen for å minne om at fiskerne fritt kan etablere og eie fiskeindustribedrifter, mens industrien ikke kan eie fiskebåter. Men dette var nok et mer aktuelt tema for 15-20 år siden enn i dag. Fiskerihistorien er ikke akkurat full av eksempler på fiskeindustribedrifter som har tjent seg rike på å eie fiskebåter, og den voldsomme prisøkningen på kvoter de siste 15-20 årene har skremt de fleste fiskeindustribedrifter unna. Det har rett og slett blitt for dyrt å kjøpe eller investere i egne båter. Da er nok industriens talspersoner mer opptatt av at en del redere har etablert salgsselskaper på land som tar hånd om egen fisk.

HVA ER SÅ SAMRØRET MELLOM fiskeindustri og fiskeoppdrett? 

Også det har vi noen tilfeller av, men de er på ingen måte regelen. Historien er full av eksempler på at penger fra tradisjonelt fiske og fiskeindustri ligger bak etablering av fiskeoppdrett. På 1970- og 1980-tallet ble jo både fiskere og fiskeindustribedrifter tildelt oppdrettskonsesjoner. I de aller fleste tilfellene vokste oppdrettet frem til å bli det viktigste. Fiskeri- og industrivirksomhetene ble avviklet. I dag er det bare en liten håndfull villfiskprodusenter som kan sies å nyte godt av penger fra fiskeoppdrett. Fire av dem vi kan nevne først er Brødrene Karlsen AS på Husøy, Gunnar Klo AS på Myre, Lofoten Sjøprodukter AS ved Leknes og Rørvik Fisk og Fiskematforretning AS i Rørvik. Alle disse eier og driver svært lønnsomme oppdrettsbedrifter. Vi har ikke oversikt over hvordan overskuddene flyter internt, men tar det for gitt at «laksepengene» har betydning for innkjøpet og produksjonen av villfisk. 

Og så kommer vi selvsagt ikke utenom Insula AS, som er eid av Kverva, dvs. Witzøe-familien. Knapt noen selskaper innen tradisjonell fiskeproduksjon har vært mer ekspansive de siste ti årene enn Insula, og det må være lov å skrive at hele selskapet er tuftet på laksepenger. I Norge eier Insula f.eks. Båtsfjordbruket AS, Tobø Fisk AS, Fiskcentralen AS, Nordic Group AS, Lofotprodukter AS og Maritim Food AS. Heller ikke her vet vi hvordan pengestrømmene går, men de går i alle fall ikke fra Insula til SalMar.

Så vil noen sikkert spørre hvorfor vi ikke har med Nergård også på denne listen. Vel, Nergård kontrolleres rett nok av Norsk Sjømat AS og Bjarte Tunold, men har for det første bare én standard laksekonsesjon. Dernest tviler vi på at det flyter laksepenger fra Stranda til Nergård i Tromsø. I den grad Nergård trenger penger for å drive sin villfiskproduksjon på land, kommer nok de fra Nergård Havfiske og trålerne. 

Grunnrente fra fiskeri og oppdrett er en svært kjærkommen inntektskilde for sjømatnorge. I hvilken grad den også bidrar til å holde liv i mottak, foredling og salg av villfisk kan sikkert diskuteres. Som denne lille gjennomgangen viser er det ikke så mange i antall, men likevel en viktig finansieringskilde med tanke på hvor anstrengt økonomi mange fiskeindustribedrifter faktisk har.