Hvem blir robbet?

OM EN LØGN GJENTAS OFTE nok blir den til slutt sann. Vi skal ikke hevde at dette gjelder påstanden om at kysten i Nord-Norge er robbet for fisk. For alle som fremsetter den — og det er ikke så rent få, føles den jo neppe som en løgn. Det velger vi i alle fall å tro. Men for oss har dette alltid vært en meget tvilsom påstand. Den blir heller ikke rett selv om folk skriver på hus­vegger at Røkke raner kysten eller demonstrerer foran Stortinget med store bannere som forteller at Finnmark og kysten blir robbet for fisk. Vårt motspørsmål er enkelt: Hvem blir robbet, og i så fall; av hvem?

Da silda forsvant på tampen av 1960-tallet innså de fleste at noe måtte gjøres. Det var for mange fiskebåter og for lite fisk. I 1972 ble derfor ringnotfisket konsesjonsbelagt. Alle som kunne dokumentere en viss aktivitet — rundt 400 snurpere, fikk være med videre. Men nå var døren lukket, og tildelingen av nye kon­sesjoner stoppet helt opp. Siden har de 400 snurperne strukturert til dagens vel 70. Det har skjedd gjennom ulike kondemnerings- og strukturordninger, i stor grad finansiert av næringen selv. Ingen har vært tvunget til å selge. De som frivillig har solgt og trukket seg ut av næringen, har fått markedspris for sine kvoter­ettigheter. De som har valgt å fortsette har i mange tilfeller betalt dyrt for å styrke eget driftsgrunnlag.

I 1990 måtte myndighetene bite i det sure eple og lukke også kystfisket. Det var for mange fiskere og for lite fisk. Igjen la man terskelen lavt for å kunne fortsette som fisker. Alt for lavt, vil nok mange mene. Men Stortingets mål var ikke å sperre flest mulig ute. Den videre strukturprosessen måtte næringen selv ta ansvaret for og finansiere.

Siden kystfisket ble lukket for 30 år siden har antall fartøyer gått jevnt og trutt nedover. Mange fiskere har valgt å selge seg ut, ofte til svært gode priser. Denne struktureringen har selv­sagt bidratt til å samle kvoterettighetene på færre hender. Men igjen; ingen har vært tvunget til å selge. Alt har vært frivil­lig. Så vil noen sikkert innvende at det er så som så med frivil­ligheten når banken tvinger deg til å selge. Men slik er det i alle bransjer og næringer. Den som ikke tjener penger og mis­ligholder lån og forpliktelser, må ut.

ETTER DETTE; HVEM ER SÅ RANERNE? Alle de som frivillig har valgt å selge seg ut? Nei, naturligvis ikke. De har fått godt betalt. Alle som har kjøpt kvoter? Vel, skal man tro de mest høylytte kritikerne er svaret ja. For egen del kaller vi det vås. Kjøpere av kvoterettigheter til markedspris er selvsagt ikke ranere! Tvert om; dette er folk med tro på den næringen de jobber i, og som tør å satse. Å kalle dem ranere eller robbere er og blir tullete.

Hva så med politikerne, som i sin tid mente at fiskeriene måtte lukkes for å unngå «allmenningens tragedie»? Nei, heller ikke dem. Uansett hva enkelte kanskje måtte mene; det er ikke lenger plass til alle. Følgelig; om det ikke er noen robbere, hvem er i så fall blitt robbet? Folk som aldri har drevet fiske, eller kanskje kysten og kystbefolkningen i sin allminnelighet? Vi vet ikke hva de som i dag har samlet seg under fanen til Kystopprøret vil svare. For egen del, bosatt på Eidsvoll, har vi aldri følt oss ranet. Fisken i havet er rett nok en felles naturressurs som også tilhører oss, men man skal lete ganske lenge blant folk på Østlandet og bondegårder oppover de mange dalførene for å finne noen som vil si at de er robbet. Sikkert i Trondheim, Bergen, Stavanger og Drammen også. Folk som aldri har drevet fiske, og som heller aldri har hatt noen planer om det, vil ikke føle seg ranet — naturlig nok.

Da gjenstår kysten og kystbefolkningen i sin alminnelighet. Kan de føle seg robbet? Ja, åpenbart. Men etter vår mening uten grunn. I følge deltakerloven må norske fiskebåter i prinsippet eies av personer bosatt på kysten. De må i tillegg være aktive fiskere. Dette blir en påstand, men vi tar sjansen på å hevde at de norske fiskerettighetene tilhører kysten og folk bosatt der like mye i dag som for 50 eller 100 år siden. Kysten som sådan og kystbefolkningen har følgelig ikke blitt ranet for noe som helst.

Så kan man selvfølgelig være uenig i den eierkonsentrasjonen som har skjedd, og i at enkelte kystområder ikke har klart å ta like godt vare på sine «kvoterettigheter» som andre. Det ligger i strukturordningenes natur at noen blir vinnere, andre tapere. Men at noen fiskevær klarer seg mens andre bukker under har overhode ikke noe med ran og robbere å gjøre. Fisken i havet tilhører fellesskapet. Derfor har det heller aldri vært aktuelt å gi kvoterettighetene til bestemte geografiske områder. Deler av trålfisken har rett nok en adresse skrevet på ryggen, men i det store og hele tilhører fiskerettighetene i Norge folk bosatt på kysten. Det er ingen robbere og ingen som har blitt robbet!