Brexit ved et veiskille
Fiskeriavtalen mellom EU og UK skal være ferdig innen 30 juni.
Skrevet av:
Torben Foss
Brexit-forhandlingene er igjen i sentrum for alles oppmerksomhet. I noen måneder var de fleste lettere utmattet av det intense politiske spillet, men 19. mai sendte den britiske sjefsforhandleren David Frost et brev til sin motpart i EU, Michel Barnier. Et brev han like godt delte med resten av verden. Her øser Frost ut sin dype frustrasjon over EUs holdninger. Et utslag av britisk ironi er at han titulerte seg selv som «Sherpa and EU-adviser».
Ikke alt er god lesning for oss nordmenn og vår EØS-avtale. Frost skriver blant annet følgende om statsstøttereglene i denne avtalen:
«You must see that this is simply not a provision any democratic country could sign, since it would mean that the British people could not decide our own rules to support our own industries in our own Parliament.»
Brevet er et varsko. På mange sentrale områder — også i sjømatsektoren — står UK og EU svært langt fra hverandre.
EU har det samme synet på fiskeressurser i dag som Norge fikk føle da Spania og Portugal ble medlem av EF i 1986 og 1991. Tollfri adgang for fisk til EU-markedet må betales med adgang til fiskeressurser. Det er et paradoks at britene den gangen ikke motsatte seg at EF fulgte prinsippet «Access to market for access to resources». Altså markedsadgang i bytte mot fisk. Det forties i dag!
Som vilkår for å inngå en frihandelsavtale med UK krever EU at EU-flåten skal kunne fiske i samme omfang i den økonomiske sonen til UK som den har gjort til nå. UK på sin side vil ha en fiskeriavtale med EU etter mønster av den Norge inngikk med EF i 1980. Her skal sone-tilhørighet være kriteriet for fordelingen av ressursene. Frost er ikke nådig:
«On fisheries, where the EU’s position that access to our waters after the end of this year should be the same as now, is clearly not realistic.»
Ingen har tid å tape. Fiskeriavtalen mellom EU og UK skal være ferdig innen 30 juni. Begge parter har imidlertid forpliktet seg til å respektere TAC-er og kvoter som ble vedtatt i desember 2019 for hele 2020. Forhandlingene antas derfor å pågå i hele år. På et punkt er EU og UK enige. Jeg finner ingen spor av at EU forlanger at UK skal betale penger til et Samhørighetsfond, slik Norge gjør. Den avtalen EU ønsker at UK skal inngå har jo en god del likhetstrekk med EØS-avtalen. Norge er blitt «presset» til å betale ca. fire milliarder kroner per år. Det er blitt en slags EØS-kontingent. Skulle UK betale like mye per borger som Norge, ville beløpet i seg selv gjøre enhver avtale umulig. Britene lar seg ikke presse.
Gigantisk reorganisering
Hva betyr så denne prosessen for norsk sjømatnæring?
Norge har ikke en størrelse som gjør det enkelt å lykkes i internasjonale forhandlinger. Likevel har det, med relativt lange mellomrom, åpnet seg et forhandlings-terreng som gjør det umulige mulig. Slik var situasjon i begynnelsen av 1990-årene da EØS-prosessen ga oss en helt ny handelspolitisk forankring. Europa var da sentrum for store politiske omveltninger. Embetsmenn som søkte bokholderimessig balanse mellom fordeler og ulemper, måtte vike plassen for politikere med evnen til å se de lange linjene i samlivet mellom landene.
