Havdypets røde rubiner

De hentes fra de dypeste fiskebankene og bærer den høyeste verdi blant skattene fra oseanene i verden. Lenge var rekene neglisjert — de talte ikke med i menneskenes kamp mot sult og underernæring. De nevnes aldri i vikingenes skaldekvad, ei heller i Middel-alderens krøniker. Når den norske fiskeri-historien skrives, skimtes rekene kun i forbifarten.

Begynnelsen til sagaen om det norske rekefiskeriet finner vi i Skagerak tidlig på 1900-tallet. Johan Hjort, leder for en biologisk stasjon i Drøbak og senere fiskeridirektør, påviste rekeforekomstene i Oslofjorden. Sørlendingene fikk lenge drive sin reketråling i fred inne i Skagerak og i nærheten av Oslofjorden. Imidlertid skulle denne idyllen, dyrket i nærheten av hovedstaden i vårt etter hvert nyrike fedreland, bli avviklet. Oslo-folket hadde ikke sansen for de gamle rekefiskerne med en hundre år gammel hevd tilbake til århundreskiftet. 

Da var det bedre å utvikle rekefiskeriet med trål i den andre enden av landet. De driver ennå et småskala fjordrekefiske i fjordene i Nord-Troms (Lyngen) og i Finnmark. Men der finnes det heller ikke en hovedstad med hysteriske politikere. Dette innvendige rekefisket bredte seg hurtig i 1920- og 1930-årene gjennom Rogaland, Vestlandet og Møre-kysten til Nord-Norge. Og etter andre verdenskrig ble det nordlendingene, tromsøværingene og finnmarkingenes tur. I 1960 passerte de 300 tonn, og i 1970 sto de tre nordligste fylkene for 70 prosent av landets totalfangst av reker.

Fra sporhund til vaktbikkje

Våren 1970 kaster fiskerimyndighetene sine øyne på det røde gullet i Nord-Troms, Finnmark og havområdene utenfor Finnmark og sørlige delen av Barentshavet. Fiskeridirektoratet kom en nervøs pelagisk- og bunnfisksektor til unnsetning og sendte ut en ekspedisjon som kartla rekeforekomster vest av Spitsbergen, rundt Bjørnøya, ved Hopen og i de østlige delene av Barentshavet. De positive prognosene fra disse toktene slo til på de nevnte feltene, i tillegg til Jan Mayen, Tiddlybanken og Thor Iversen-banken. Snart dro nordlendingene ut fra fjordene på det åpne havet til nye, jomfruelige felter. Det må ha vært lykkelige dager, når norske myndigheter sporet opp lukrative fangstområder som fiskerne kunne gå inn i og bare øse av. 

Men allerede i 1978 skjønte Fiskeridirektoratet at de heller burde forvalte, dvs. regulere det nye fiskeriet. Man innførte en rekke reguleringer, f.eks. minste lovlige maskevidde i reketrålen, periodevis stenging av områder med yngel og småfisk og innførte et påbud om skillerist. Historikeren Vera Schwach beskriver dette rollebyttet, da havforskerne gikk fra å være fiskernes sporhund til å bli vaktbikkje for ressursene. 

Og nå må vi se litt på historien og den nord-norske kampen mot «trålerplagen». En armada av sjarkfiskere, sammen med politikere og forvaltningen, viste betydelig skepsis mot dette nye, effektive redskapet fra kontinentet og Storbritannia. Nevnte fiskeridirektør Johan Hjort, som advarte mot trålfiske etter bunnfisk tidlig på 1900-tallet, etablerte et unntak for reketrål og snurrevad. Rekenæringen slapp dermed unna diskusjonen om norske myndigheter skulle følge den soleklare utfordringen fra utenlandske konkurrentland, der myndighetene viste en liberal holdning til trålrederienes ønske om effektiv tråldrift. Her hjemme var de kompakte protestene fra kysten mot de engelske trålerne sterke nok til å foranledige et enstemmig forbud mot tråling for norske og utenlandske fartøyer allerede i 1908. Krigen mot «trålerplagen» fortsatte gjennom 1920- og 1930-årene, og Norge ble snart en spesiell særling i Europa. I 1936 fantes det 3.490 damptrålere i Nord-Europa, samtidig fant vi 8 — åtte! — i Norge.  

Trålerlovene av 1936 og 1939 er eksempler på en fiskerinasjon som fortsatt stevnet sin egen kurs — fordi vi hadde en egenartet flåtestruktur i Nord-Norge, uten hensyn til utviklingen i resten av verden.

Fascinerende og dramatisk 

Etter siste verdenskrig synker realismen inn i fiskeripolitikken og fiskeriforvaltningen. Til og med Norges Fiskarlag gir etter, og i 1951 vedtar Stortinget en ny lov som åpner for ekspansjon av trålfisket i torskesektoren. Men rekefiske med trål ble aldri kontroversielt, det sørget høvdingen Johan Hjort for. Likevel — djevelen ligger i detaljene heter det, og forvaltningen fant etter hvert å måtte detaljregulere, ikke minst for å beskytte yngel av torsk og annen bunnfisk. Dermed fikk vi regler om maskestørrelse, sorteringsrist, dybdekoter, stengte fiskefelt etc. 

Historien om fjordrekefisket og rekeindustrien i Lyngen, Skjervøy, Kvænangen og andre bygdesamfunn, er fascinerende og dramatisk. Frem mot midten av 1980-tallet, utvikler fiskeriet seg positivt med toppårene i 1983 og 1985. Industrien på land fulgte opp suksessen til fiskerne. Amerikanerne hadde løst problemet med maskinpilling av reker, og det ble bygget ut en stor reke-industri med pillemaskiner. Denne revolusjonen bidro til å skape mange nye industriarbeidsplasser særlig i Nord-Troms, og i en fase da annen fiskeindustri var på retur.

Årene 1983-1985 regnes som toppårene i det nordnorske fjordrekefisket. Skjervøy-fiskerne på «Bremsnes» og «Ternholm» landet 18 tonn etter ett døgns fiske og 27 tonn etter noen få sjøvær. 

Men hvor lenge var Adam i Paradis?

Allerede i 1988 kom konkursene i rekeindustrien. Årsakene er mange: Mangel på råstoff, skyhøye førstehåndspriser, konkurranse fra andre land (Island) om markedene, reguleringer av felt og trålbruk. Ingenting, heller ikke statlige subsidier, var tilstrekkelig for å stanse raset. Handelshuset Johs. H. Giæver AS på Havnnes , drev videre fabrikken til Kåre Renø på Skjervøy, men også de måtte gi opp. Einar Giæver satte ord på katastrofen: 

«Før oss har 23 bedrifter ramlet over ende, og nå går de beste — de som hadde kapital og ressurser til å holde ut på nedturen. Og vi blir ikke de siste som går til skifteretten. Den største taperen er likevel samfunnet her på Skjervøy. Jeg beklager virkelig, men vi hadde ikke noe valg. Det var ikke mer å hente.» 

Som nevnt hadde direktoratet og forskerne kartlagt mulighetene utenfor fjordene — øst og vest i Barentshavet. Tiden var kommet for den havbaserte rekeperioden.

Menn med visjoner

Og da er det mest naturlig å starte med sunnmøringene; de som hadde drevet linefiske og selfangst oversjøisk i Vesterisen, ved Grønland, Jan Mayen og helt ned til Canada.

Per J. Remøy var en mann med visjoner. Tidlig på 1970-tallet sendte han frysetråleren «Remøy» på rekefiske ved Vest-Grønland. De hadde fisket håbrann og torsk der med liner. Torsken spydde reker på dekk, og Per J. Remøy tenkte sitt. Etter noen innbringende reketurer til Grønland, bygget han «Remøytrål» i 1975, et flaggskip i reketrålerflåten som etter hvert utviklet seg.

I nabohuset til Per J. på Remøy vokste det opp fire brødre — alle fire like utamme og energiske : Åge, Frank, Jacob og Stig. Frank ble skipper på «Remøytrål» 23 år gammel. Han og brødrene kjøpte den gamle, utrangerte og nærmest synkeferdige tråleren «Lars Nyvoll» og dro til Canada på rekefiske. Det ble en vanskelig start, for holken «Lars Nyvoll», omdøpt til «Jan Mayen», var knapt sjødyktig. Det endte i fiasko. Normalt skulle disse fallentene ha funnet på noe tryggere i livet, men Remøy-karene var ikke rigget for det. De gikk på’n igjen alle fire, fulle av ungdom og energi. Og nå klaffet det, først på Vest-Grønland, siden på Øst-Grønland. «Jan Mayen» / «Lars Nyvoll» ble snart skiftet ut med en annen traver, en tidligere engelsk tråler med navnet «Goth», også den omdøpt til «Jan Mayen». Suksessen var eventyrlig, og den tredje «Jan Mayen» ble kontrahert på slutten av 1980-tallet. 

Møringene måtte dele Grønland med andre landsdeler i hjemlandet, f.eks. «Ingar Iversen» fra Smøla, eller «Leiranger», «Markus Arvesen» og «Kjelløy» fra Nord-Norge. Flere møringer meldte seg også på, blant dem «Ramoen», «Peder Årseth» og «Arctic». Men grønlendernes fiskerinæring ble frigjort fra danskeveldet, grensene ble utvidet, kvotene beskåret, antall norske trålere begrenset og fiskeriet til tider krevende. På 80-tallet var det nærmere 25 trålere som drev ved Vest-Grønland, men dette tok slutt. Fartøyene flyttet til Øst-Grønland — 22 i 1987, ni i 2006. I 2024 var det fortsatt 11 trålere som hadde konsesjon eller fiskeløyve til å tråle reker ved Øst-Grønland, men bare tre deltok. Øst-Grønland kan være krevende med isproblemer og varierende rekemengder, men der finner vi de desidert største rekene, 40-60 eller sporadisk 30-50 stk/kg. De som elsker reker, vet at dette betyr svært fin størrelse og kvalitet. 

Rundt 20 reketrålere

Moderne norske reketrålere er i dag utrustet med trippeltrål og produksjonsanlegg om bord med kapasitet til å fryse opptil 40 tonn kokte reker eller råreker pakket i 1 kg, evt. 5 eller 10 kg kartonger. Siden i fjor har markedet for råreker i Kina og Japan eksplodert, og prisene er gode. 

De aktive norske reke-trålerne teller i dag ca. 20 kombinerte torske- og reketrålere. Bare ett fartøy — «Karine H», er en ren reketråler, innkjøpt fra Danmark/Canada. Denne flåten finner et greit supplement i rekene i tillegg til bunnfiskkvotene av torsk, hyse, sei uer og blåkveite. 

Disse trålerne samarbeider tett med restene av den gamle rekeindustrien i Troms, særlig Stella Polaris i Kårvikhavn sør for Tromsø, ledet av Hans Inge Semmingsen, og Nergaards anlegg i Senjahopen, som i dag drives av mørerederiene bak Coldwater Prawns of Norway, ledet av Knut Helge Vestre. De baserer seg på havfangede reker. I tillegg finner vi et anlegg i Lyngenfjord som på imponerende måte har overlevd gamle kriser: Lyngen Reker med Jack-Robert Møller som daglig leder, etablert i 1950. Jeg snakker her om bedrifter som på mirakuløst vis har kjempet i 70-80 år for å overleve. Liksom Moses har de vandret gjennom ørkenen, før de nådde frem til Kanaans land. I dag skinner de.

Behov for et kvotesystem   

I og med at grønlenderne er noe gjerrige, har den overlevende norske havrekeflåten funnet rimelig gode rekefelter i det såkalte Smutthavet og i Barentshavet øst for Hopen/Svalbard.  I skrivende stund driver de et moderat rekefiskeri i Smutthavet, Hopendjupet, og på Thor Iversen-banken. Sporadisk fiskes det også innenfor vår 200-mils sone ved Smutthavet, i Hinlopen (Svalbard) og på platået/kanten på nordsiden av Svalbard. 

Snøkrabbefisket er norsk fiskerinærings nye vin. Krabbene har tillatt seg å invadere rekefeltene. Hittil er det plass til alle, men krabbebåtene har ikke lært å ta vare på bruket sitt. Reketrålerne er blitt plaget med å få kasserte teiner i trålen, fulle av død krabbe. Det bør være et problem som absolutt kan løses. 

Rekeflåten er det eneste segmentet i norsk fiskerinæring som ikke har fått en revidert strukturordning til å rigge flåten for en kommende situasjon med behov for sammenslåing av fiskerettigheter. De siste årene har vært en velsignet periode med stor oppblomstring av rekeressursen i Barentshavet, hovedsakelig i Smutthavet og Svalbardsonen. Derfor har forskerne kunnet anbefale fritt fiske. Nå synes det å være behov for å innføre  et kvotesystem. Det innebærer at de nasjonene som i dag driver et reketrålfiskeri sammen med oss, må sette seg ned å fordele ressursen seg imellom. I tillegg til Norge må vi nevne EU, Færøyane og Russland. Derfor haster det å modernisere strukturreglene, som i dag er helt utdaterte. 

Undertegnede har også fått delta  — med glede — i det nyskapte rekefisket  ved Øst-Grønland og i Barentshavet, gjenoppstått i 2018 etter kollapsen i 2010-12 da Iversen-familien på Smøla og Remøy-folket på Møre var de siste som ga seg. De siste par årene har vært spesielt gledelige, særlig fordi markedene i Kina og Japan har vist markert interesse for norske reker, med høye priser både for store og små størrelser. Ikke minst skyldes denne utviklingen dyktige norske eksportører, f.eks. Brødrene Sperre AS på Ellingsøya i Ålesund kommune, ledet av Kjetil Sperre.  

Måtte våre fiskerimyndigheter lære av denne historien, at få deler av de norske fiskeriene har vært så volatile som rekenæringen — på land og sjø, i fjordene og på havet. Skal denne næringen få en trygg fremtid og ikke en repetisjon av dens trasige historie, må aktørene på fartøyene og i industrien få tenke lønnsomhet og samarbeid med hverandre og med våre dyktige eksportører og våre fiskerimyndigheter. I øyeblikket har vi verdens beste utgangspunkt; en god ressurssituasjon i egne farvann og et internasjonalt marked som roper etter, ja bejubler, de norske rekene! De er havdypets røde rubiner, som pynter oss norske ute i de store verdensmarkedene. 

Litteratur:
Ola Inge Grønnevet: Reke-fisket ved Grønland 
Svein Aam: Reiar utan slips 
Jack-Robert Møller: Vekst, fall og nye muligheter (1975-2015) 
Norges Fiskeri og Kyst-historie, bind III